5. virkemidler for å redusere NOx-utslipp

NOx-rapport-endelig

Innhold på siden:


 

Tiltakene kan inndeles i administrative virkemidler og konkrete teknologitiltak.

Det er direkte sammenheng mellom mengden brent medium (væske eller gass) og NOxutslippene. Rene krafteffektiviseringstiltak, kraft fra land og redusert fakling vil derfor også medføre reduksjoner i NOx-utslippene i tillegg til reduserte CO2-utslipp.

 

5.1 Avgifter og andre administrative virkemidler

 

5.1.1 CO2-avgift

Lov av 21. desember 1990 nr 72 om avgift på utslipp av CO2 fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen trådte i kraft 1. januar 1991 som et virkemiddel for å redusere utslippene av klimagasser fra petroleumsvirksomheten. CO2-avgift beregnes av petroleum som brennes og naturgass som slippes ut til luft, samt av CO2 som utskilles fra petroleum og slippes ut til luft på innretninger som nyttes i forbindelse med utvinning eller transport av petroleum (§2). Avgiften gjelder ikke for tankskip og heller ikke for flyttbare lete-/borerigger. Som et klimapolitisk virkemiddel ble CO2-avgiften økt med 200 kroner per tonn fra 1. januar 2013. Dagens CO2-avgift ligger dermed på 410 kroner per tonn for naturgass.

 

5.1.2 Klimakvoter

Innretningene på norsk sokkel ble tilsluttet klimakvoteregimet i 2008 og har måttet kjøpe kvoter for å få lov til å slippe ut klimagasser. Kvoteregimet ble fornyet i 2012. På samme måte som for CO2-avgiften, er klimakvoteregimet et indirekte virkemiddel for å redusere NOx-utslippene, ettersom de fleste klimatiltak går ut på å redusere forbruket av brennstoff.

 

5.1.3 Krav om elektrifisering av innretninger på norsk sokkel

Fra 1996 er det etter et stortingsvedtak 22. februar bestemt at det ved alle nye feltutbygginger og store ombygginger som krever ny plan for utbygging og drift (PUD), skal legges fram en oversikt over energimengden og kostnadene ved å elektrifisere innretningen framfor å bruke gassturbiner. Dette vedtaket ble understreket i Stortingsmelding nr. 21 (2011-2012) om Norsk klimapolitikk. Det er per i dag tre felt på sokkelen som drives med kraft fra land. Dette er: Troll (A-plattformen), Gjøa (delvis) og Valhall (4) der det er lagt en kraftkabel fra Lista ut til den nye prosess- og boligplattformen (PH). I tillegg drives prosessanlegget til Ormen Lange på Nyhamna med kraft fra nettet. Goliatfeltet skal ha en kraftkabel fra Hammerfestområdet. Det arbeides også for å elektrifisere de nye utbyggingene i området Utsirahøgda i Nordsjøen med kraft via en eller flere kraftkabler fra land. Disse feltene planlegges å komme i produksjon fra 2017 og utover.

Per i dag er nærmere 40 prosent av norsk gassproduksjon knyttet til felt som drives med kraft fra land (Miljøverndepartementet, 2012).

 

(4) Total investering for Valhall: 1,82 milliarder kr. 1,8 prosent støttes av NOx-fondet (Næringslivets NOx-fond, 2013).

 

5.1.4 NOx-avgift

Stortinget vedtok 28. november 2006 at det skal betales avgift for utslipp av NOx. Avgiften retter seg mot utslipp fra innenlandsk aktivitet, og omfatter samlede utslipp fra store enheter innenfor sektorene sjøfart, luftfart, landbasert aktivitet og petroleumsvirksomheten. For petroleumsvirksomheten omfatter avgiften samlede utslipp fra større gassturbiner og maskiner samt utslipp fra fakling. I 2013 er avgiften 17,01 kroner per kilo NOx.

Da Stortinget behandlet NOx-avgiften, ble det bestemt å gi avgiftsfritak for utslippskilder som kommer inn under miljøavtaler med staten om gjennomføring av NOx-reduserende tiltak. Det er inngått en miljøavtale om reduksjon av NOx-utslipp mellom den norske staten og næringsorganisasjonene.

 

5.1.5 NOx-fondet

Statens forurensningstilsyn gjennomførte i 2005 en tverrsektoriell tiltaksanalyse for NOx (SFT 2006/ TA-2155). Analysen viste stor spredning i tiltakskostnader knyttet til gjennomføring av NOx-tiltak innenfor ulike sektorer. De rimeligste tiltakene fantes innenfor skipsfart hvor også reduksjonspotensialet var størst. For fastlandsindustrien ble det registrert et lavere potensial for volumreduksjon til relativt lave tiltakskostnader. I offshoresektoren ble tiltak funnet å være gjennomgående mer kostnadskrevende enn innenfor øvrige industrisektorer. Oljeindustrien anbefalte derfor en løsning med et NOx-fond og tredjepartsløsninger for å oppnå størst miljøgevinst av investeringene.

Miljøavtalen om NOx mellom 14 næringsorganisasjoner og Miljøverndepartementet trådte i kraft 1. januar 2008. Ved utløpet av 1. kvartal 2009 hadde mer enn 500 virksomheter sluttet seg til avtalen. Dette representerte om lag 85 prosent av antall registrert avgiftspliktige virksomheter og ca. 93 prosent av de avgiftspliktige utslippene. 14. desember 2010 ble avtalen forlenget fra 2012 til 2017. Næringsorganisasjonene har etablert en egen miljøavtale (NOx-fond) som skal benyttes til å oppfylle de forpliktelsene de har etter denne avtalen. På vegne av næringsorganisasjonene krever fondet inn betaling per kilo utslipp av NOx fra virksomheter som tilslutter seg avtalen, og fondet gir tilskudd til kostnadseffektive NOxreduserende tiltak.

Per 31. mars 2013 var 710 virksomheter tilsluttet Miljøavtalen 2011-2017. Det er full oppslutning fra virksomheter i olje- og gassindustrien, og alle operatørselskap med drift på norsk sokkel er dermed inkludert. Innenfor avtalen regnes felt som egen virksomhet.

Satsene for innbetaling til NOx-fondet er i 2013 på 4 kr per kilo NOx for fiske og fangst, skipsfart, industri/bergverk, luftfart og jernbane. Satsen for innbetaling fra olje- og gassektoren er 11 kr per kilo NOx, altså noe lavere enn NOx-avgiften.

Bedrifter/felt som er tilsluttet Miljøavtalen kan søke om støtte til tiltak for å redusere NOxutslipp. Bedrifter innen prosessindustrien kan også søke om støtte. Også olje/gassfelt har søkt om, og fått støtte til tiltak. En av fordelene med denne avtalen er at fondsmidlene som betales inn i stedet for avgift, går direkte til NOx-reduserende tiltak.

Totalt er det innbetalt 3 210 millioner kroner til NOx-fondet i perioden 2008-2012, hvorav olje- og gassnæringen har stått for 2 170 millioner kroner (67,6 prosent) (Næringslivets NOxfond, 2013). Det er gitt tilsagn til mer enn 700 prosjekter, og Det Norske Veritas (DNV) brukes av fondet til å verifisere at utslippsreduserende teknologi er implementert. 54 av disse tiltakene er på felt og 13 på mobile rigger.

Per 16. mai 2013 har DNV verifisert 485 gjennomførte tiltak for perioden 1.1.2008 til 31.3.2013, med en samlet reduksjon på 23 212 tonn NOx (Næringslivets NOx-fond, 2013). NOx-fondet forpliktet seg til en utslippsreduksjon på 2000 tonn for 2012, og med en oppnådd NOx-reduksjon på 2 212 tonn NOx ble denne forpliktelsen oppfylt.

Den største reduksjonen av NOx-utslipp i denne perioden kommer fra serviceskip med leveranser til olje- og gassvirksomheten, fulgt av fiskefartøy og nærskipsfart i Norge og i rute mot Europa. Oljeindustrien står for en betydelig andel av innbetalingen til fondet, 418,5 mill. kroner (66 prosent) i 2012, og noen få gjennomførte prosjekter har fått økonomisk støtte. Dette skyldes høye tiltakskostnader på sokkelen. Fondsmodellen i denne miljøavtalen sikrer at utslippsreduksjoner blir gjennomført der de gir mest miljøgevinst per krone.

Gjennomsnittskostnaden for tiltak under Miljøavtalen 2011-2017 ser ut til å være doblet i forhold til Miljøavtalen 2008-2010. Da hadde størsteparten av tiltakene en kostnad under dagens NOx-avgift. Ifølge NOx-fondet skyldes økningen at tiltakene med lavest kostnad allerede er gjennomført. Dette har stor betydning for petroleumssektoren. I 2009 var sju prosent av fondets totale utslippsreduksjoner i olje- og gassektoren, og fire prosent på rigger (OED, 2011). Andelen utslippsreduksjoner i olje- og gassnæringen har nå økt til 10 prosent. Andelen for rigger ligger på tre prosent. Til sammenligning står olje- og gassektoren for 36 prosent av de totale investeringskostnadene for alle tiltak innstilt til støtte fra NOx-fondet (Næringslivets NOx-fond, 2013). Tallene viser at tiltak i petroleumssektoren fortsatt er dyre sammenlignet med andre sektorer, men at andelen av tiltak i petroleumssektoren øker ettersom de billigste tiltakene gjennomføres.

 

5.1.6 Beste tilgjengelige teknikker (BAT)

Et hovedprinsipp i IPPC-direktivet som Norge har sluttes seg til gjennom EØS-avtalen, er at den ansvarlige for en virksomhet plikter å benytte "beste tilgjengelige teknikker" (best available techniques - BAT), og at utslippsgrensene som fastsettes i en tillatelse, skal baseres på BAT. Ifølge St.meld. nr. 24 (2000-2001), Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, legger myndighetene til grunn at "lav-NOx-teknologi skal benyttes ved installering av nye gassturbiner på sokkelen, der slik teknologi er tilgjengelig. For de turbintypene der det ikke er utviklet kommersielt tilgjengelig lav-NOx-teknologi, skal det legges til rette for ettermontering når en slik utvikling har funnet sted". Ved utbygging av nye felt er utbyggerne underlagt krav om BAT i sitt planleggingsarbeid for utbygging og drift (PUD). Myndighetene følger dette planarbeidet nøye og kan i sin godkjenningsprosess sette vilkår som innebærer at beste teknologiløsning velges.


Tema: Miljø

10.07.2013