Annerledeslandet

19.12.2016
Villmarkfølelsen og geologien gjør Svalbard unik for Jan Stenløkk. Han drar sjelden hjemover før kofferten er overvektig, lastet med fossiler og steinprøver.

| Bjørn Rasen og Arne Bjørøen (foto)

OD-profilen. Paleontolog og kjentmann på Svalbard, Jan Stenløkk, tiltrekkes den villmarkfølelsen han får og de unike mulighetene til å studere geologi.

OD-profilen.
Paleontolog og kjentmann på Svalbard, Jan Stenløkk, tiltrekkes den villmarkfølelsen han får
og de unike mulighetene til å studere geologi.

 

Paleontologen og Svalbardveteranen i Oljedirektoratet sliter ikke bare med bagasjevekten hver gang han sitter på flyet sørover. Han lengter tilbake og vil utforske mer.

Ja, Svalbard er en del av Norge. Men annerledes, understeker han. Landskapet ligner ikke det vi finner lengst nord på Fastlands-Norge, og bergartene på Svalbard finnes bare der – tilgjengelig opp i dagen. Det er de samme bergartene vi finner under vann i Barentshavet.

«Som sted for geologiundervisning er Svalbard helt unikt. Her kan vi studere Barentshavets geologi i stor skala og forstå petroleumssystemene, noe som er svært nyttig i letingen etter olje og gass,» sier han.

 

Samler. Jan Stenløkk møter de unge fossilselgerne Paula (t.v.) og Emil. Det ble handel.

Samler.
Jan Stenløkk møter de unge fossilselgerne Paula (t.v.) og Emil. Det ble handel.

 

Han peker på at «alle» har hørt om Svalbard, det er som et mytisk sted langt nord. Og det er ikke mange steder man kommer til så langt nord – så enkelt. Det går daglige flyruter dit. I tillegg anløper stadig flere cruiseskip Isfjorden og Longyearbyen. Tusenvis av eventyrlystne ønsker å få en smakebit av den mytiske naturen. Og drømmen er å se en isbjørn eller to i levende live.

Selv har Stenløkk hatt ferten av isbjørn – trolig var det mest motsatt – flere ganger på sine turer, senest to ganger i august. To isbjørner dukket opp på steder kort tid etter at han hadde vært der.

«Du spøker ikke med isbjørnen, den er et rovdyr som ikke føler frykt. Derfor må vi bære signalpistol og rifle straks vi er utenfor bygrensen til Longyearbyen. Det er faktisk påbudt,» sier han.

Stenløkk er leder for Norsk amatørgeologisk sammenslutning og er kjentmann på Svalbard. Han har tatt grupper av amatørgeologer og andre på ekspedisjoner: «Her er lite infrastruktur utbygd, mobiltelefondekningen er begrenset og værforholdene endres hurtig. Du må være forsiktig og tenke på at du skal hjem igjen.»

Det å vrikke en ankel, eller verre, oppleve et benbrudd ute i felten, kan raskt bli en stor utfordring.

Trass i alle farene, har han et brennende ønske om å komme enda lenger ut i landskapet, eller lenger inn i fjordene. Stenløkk opplever øygruppen som et geologisk eldorado som langt fra er ferdig utforsket.

«Her vokser det ikke trær, men vi kan splitte en stein og finne et fossilt avtrykk av et fint blad inni. Et blad ingen har sett på millioner av år, og da klimaet på Svalbard var omtrent som Mellom-Europa i dag.»

Han minner også om de siste årenes fantastiske øglefunn gjort av professor Jørn Hurum og hans team. Ikke langt fra Longyearbyen har de avdekket et stort antall hele skjeletter i lag fra trias- og juratiden. Disse funnene gjør Svalbard til et av de rikeste områder i verden for funn av fiskeøgler. Også Oljedirektoratet fant et helt skjelett, på Edgeøya, som geologisk museum var med og tok ut. Det har fått navnet Oda. Den mer kjente primaten Ida, finnes på geologisk museum i Oslo. Stenløkk tror disse funnene bare representerer toppen av isfjellet.

Det finnes restriksjoner for hvor besøkende kan bevege seg på Svalbard, og som privatperson er det nær umulig å komme langt utenfor områdene rundt Longyearbyen eller Isfjorden. Foruten restriksjonene, så kreves det mye logistikk og det er kostbart.

Men geologer, også de fra Oljedirektoratet, gjør av og til feltarbeid på Svalbard. Da er det gjerne et innleid fartøy som fungerer som base, mens lettbåter brukes for å komme til land og studere utvalgte områder.

Det er enten ekspedisjoner for å forstå geologien i Barentshavet, se det store bildet. Eller det er feltarbeid der geologene går mer i dybden for å forstå hvordan avsetningene er dannet for så å forstå petroleumssystemene i Barentshavet. Nye konsesjonsrunder med nye leteområder i Barentshavet tilsier økt interesse for feltarbeid på Svalbard. Aktiviteten tar seg trolig opp når det blir bedre tider i oljeindustrien.

«Men Oljedirektoratet er ikke på Svalbard for å lete etter olje, hvis noen skulle tro det,» presiserer Stenløkk, «men her stikker sjøbunnen og 200- 300 meter av undergrunnen opp i dagen og gir oss flotte forhold for å studere dette.»

Hans første innsamling av fossiler skjedde på en privat reise en gang tidlig på 1990-tallet. Siden har det blitt 20 turer – og flere av dem for Oljedirektoratet. Den første turen sitter som spikret i minnet: «For egen regning dro jeg til Festningen, en kjent geologisk lokalitet ytterst i Isfjorden. Hensikten med turen var å samle fossiler. Det å stige i land der var som å stå ved pyramidene i Egypt. Her oppe føler du at du er først, du ser ikke opptråkkede stier her.»

Svalbard er et internasjonalt samfunn og Stenløkk og Oljedirektoratet har flere ganger gjort felles feltarbeid med russerne. Målet er hele tiden å øke forståelsen av geologien i Barentshavet.

Men det er klima og miljø som står i fokus på Svalbard i stadig sterkere grad. Oljedirektoratet deltar i arbeid og utredninger knyttet til dette. Ett prosjekt har tatt for seg deponering av karbondioksid i undergrunnen – kalt CO2-lab-en. Andre prosjekter har vært innspill i forbindelse med forvaltningsplaner. Oljedirektoratet har også hatt samarbeid med universitetet om doktorgradsstudenter.

«Her oppe er oppfatningen at forskerne kan se klimaendringene godt. Det kan være endringer i vegetasjon, vanntemperaturer, arter i havet, fuglenes trekkmønster og mye annet,» sier han. De siste årene har havområdet rundt Svalbard vært mer eller mindre isfritt. Stenløkk tror det kan øke presset for økt aktivitet på Svalbard. Fiskerier er én mulighet. Turister er kanskje den største.

Han har registrert at det pågår en diskusjon om hvor mye turisme Svalbard tåler. De setter jo et fotavtrykk etter seg. Og stadig flere ønsker å oppleve mer enn å traske gjennom hovedgaten i Longyearbyen. Likevel er han ikke veldig bekymret: «Mangelen på infrastruktur, samt de restriksjoner som alle må rette seg etter, begrenser mulighetene og gjør at Svalbard freder seg selv.»

Stenløkk har ikke betenkeligheter med geologisk arbeid på Svalbard selv i dagens opphetede klimadiskusjoner: «Det pågår diskusjoner om petroleumsvirksomhet i Arktis. Det er et politisk anliggende og ikke noe Oljedirektoratet mener noe om. Vårt oppdrag er å samle inn data som kan brukes som grunnlag for politiske beslutninger.»

Ettersom Svalbard er norsk, mener han det er viktig at norske interesser gjør mer forskning og arbeid, innen flere fagområder. Det bør ikke bare overlates til andre nasjoners forskere som står i kø for å forske her. Han føler fortsatt Svalbards tiltrekningskraft like sterkt, selv etter 20 turer. Det finnes fortsatt så mange, spennende fossiler og steinprøver å hente.

 

Skipskamerater. Jan Stenløkk var med polforsker Yngve Kristoffersen på tokt med luftputebåt i Polhavet for noen år siden. Her under et tilfeldig møte på Svalbard i august.

Skipskamerater.
Jan Stenløkk var med polforsker Yngve Kristoffersen på tokt med luftputebåt i Polhavet for noen år siden. Her under et tilfeldig møte på Svalbard i august.