Magnet i nord

19.12.2016
Hit drar de i hopetall, klimaforskere og turister. Hovedbyen Longyearbyen er som en internasjonal smeltedigel hvor mer enn 40 nasjoner er representert. Men Svalbard er også en unik, geologisk historiebok – og et utstillingsvindu for undergrunnen i de nordligste havområdene.

| Bjørn Rasen og Arne Bjørøen (foto)

78°N. Longyearbyen er et unikt utgangspunkt for å forske på geologi og klima. Her bor 2200 mennesker fra 44 nasjoner.

78°N.
Longyearbyen er et unikt utgangspunkt for å forske på geologi og klima.
Her bor 2200 mennesker fra 44 nasjoner.

 

«Regjerningen ønsker gjennom denne meldingen å legge til rette for eksisterende og ny, variert virksomhet. Longyearbyen skal også i fremtiden være et levedyktig samfunn som er attraktivt for familier.» (Stortingsmelding 32, 2015-2016).

 

Det første som slår en ved ankomst til Longyearbyen, er snøscooterne. De står parkert overalt; på store parkeringsplasser, i passasjene mellom de utallige lager- og brakkebyggene, i veikanten eller utenfor hver bolig. Det kan se ut som om de bare ble henslengt der de stod den dagen snøen forsvant på våren. Denne augustdagen er det snøfritt i lavlandet og rene sommertemperaturen, hele åtte grader. Det bor cirka 2200 mennesker i denne multikulturelle smeltedigelen, hvorav 1200 norske. Her er det hver mann og kvinne, ikke sin, men sine snøscootere.

 

Veteranen. Drevet av fortsatt kunnskapstørst og motiverte studenter tilbringer professor i arktisk geologi, Snorre Olaussen, ukevis ute i felten på Svalbard.

Veteranen.
Drevet av fortsatt kunnskapstørst og motiverte studenter tilbringer professor i arktisk geologi, Snorre Olaussen, ukevis ute i felten på Svalbard.

 

Førsteinntrykket

«Longyearbyen ser ut som en dump. Hit kommer cruisebåter med tusenvis av turister. Hvilket inntrykk får de? Ja, vi har noen fine bygg, men mest rot og skrot, en slags hillbillykultur der folk ikke viser noe eierskap. Forklaringen kan være at de som flytter hit, bor her i gjennomsnitt kun fire år.»

Utsagnet kommer fra professor i arktisk geologi, Snorre Olaussen, som gjerne ser at staten tar et initiativ til å rydde opp. Han vil gjerne at besøkende skal få et renere inntrykk av den unike naturen på Svalbard. Han har lang fartstid her oppe, og han gleder seg hver dag når han spaserer til arbeidsplassen på Universitetssenteret på Svalbard (Unis), noen hundre meter unna boligen. Nær alle naboer i Longyearbyen kjører til jobben, til butikken, ja til det meste. Bil om «sommeren» og snøscooter om vinteren. Det blir noen få hundre meter for hver kjøretur i Longyearbyen.

Ett av de forseggjorte byggene i byen huser universitetssenteret. Det ble grunnlagt i 1993 og formålet er å utføre forskning av høy kvalitet innen arktisk biologi, geologi, geofysikk og teknologi. Plasseringen på 78°N gir senteret et unikt fortrinn fordi studenter og forskere kan bruke naturen som laboratorium, et perfekt sted for observasjon og datainnsamling.

 

Læring i nord. Universitetssenteret på Svalbard er en hjørnestein i Longyearbyen.

Læring i nord.
Universitetssenteret på Svalbard er en hjørnestein i Longyearbyen.

 

Arktisk geologi

I 2015 hadde universitetssenteret 690 studenter fra 44 nasjoner. Halvparten av studentene og foreleserne er fra andre nasjoner enn Norge. Gjennom en rekke prosjekter samarbeider senteret med flere internasjonale forskningsinstitusjoner.

«De fleste forsker innen klima. Og det er mange som vil være her og forske på klima,» sier Olaussen.

Han mener forskningen i for stor grad bare handler om Svalbard og at det gjøres for lite forskning for å forstå Polhavet i nord. Manglende økonomi til å gjennomføre tokt gjør at Norges stilling som polarnasjon svekkes.

Med et blikk på økt aktivitet i nordområdene, så mener professoren at utdanningene innen arktisk teknologi, geofysikk og geologi er viktigere enn noen gang: «Svalbard er som en geologisk historiebok hvor vi kan studere bergarter fra prekambrium (3,7 milliarder år gamle) og fram til nyere bergarter.»

Generelt preger en lett bekymring ledelsen ved universitetssenteret. For å få nødvendig økonomisk støtte er kravet at halvparten av studentene er norske. Olaussen registrerer at flere norske studenter ikke finner Svalbard like eksotisk som de utenlandske, og at de kan velge steder som Hawaii i stedet for.

«Vi red på gode tider for noen år tilbake og hadde finansierte prosjekter som løp over flere år. Flere av disse utløper om ett år eller to. Etter det er situasjonen litt mer usikker. For fem år siden var det beinhard konkurranse om å komme inn her, og de beste studentene går ut nå. I dag er nye studenter mer usikre på framtiden,» sier han.

Olaussen forteller om det samarbeidet Unis har med andre universiteter, institutter og selskaper. I Norge er Universitetet i Bergen en nær samarbeidspartner. Det samme er Universitetet i København og enkelte andre europeiske, mens Oslo glimrer med sitt fravær. Unis har hatt flere samarbeidsprosjekter med Oljedirektoratet. Disse omfatter feltarbeid og hovedfagsstudenter.

«Av selskapene er det Statoil, Lundin, ConocoPhillips og Det norske (nå Aker BP red. komm.) som viser interesse og støtter logistikk og bidrar med faghjelp, » sier han.

Det mest aktuelle prosjektet som pågår (tre-fire år) handler om karbonater, aktualisert gjennom funnene av Alta og Gohta i Barentshavet. Unis har fått topp data fra Lundin og AkerBP som de forsker på, og Olaussen roser tilliten de har fått.

Tilsvarende godt samarbeid finner sted mellom Unis og russiske institutter og universitet. Det har gitt tilgang på data Unis ikke har hatt før og som gjør at Olaussen ser flere letemuligheter mot øst, og som han mener gir et mer optimistisk bilde enn dataene Oljedirektoratet har publisert i sin ressursrapport.

En annen ressurs som er helt sentral for Svalbard, er kull. Alle som ankommer Svalbard ser transportlinjer og gruveinnganger oppe i fjellsidene. De fleste står nå som minner over det som har vært en et av symbolene på Svalbard. De fleste er stengt, men gruve nummer sju er i drift. Den er, ifølge Olaussen, nødvendig for å forsyne samfunnet med energi fra kullkraftverket : «Snart er flertallet i Longyearbyen imot kulldrift, mens det før var en bærebjelke i samfunnet her.»

Olaussen nevner de fire fundamentene for Svalbard: Forvaltning av naturen, industri, forskning og turisme: «Og når et bein forsvinner, blir bordet mer ustabilt.»

I en alder av 70 år brenner han fortsatt for forskningen og feltarbeid. Professoren anslår at han har tilbragt halvannen måned ute på feltarbeid i 2016: «Unge studenter ute i felten, som våkner og forstår, og gjerne lærer meg noe også, det gir meg drivkraft til å holde på.» Under samme tak som Unis, men med egen inngang ligger Svalbard museum – som beskriver seg som et tverrvitenskapelig museum. Her er utstillingen hovedsakelig preget av dyreliv og fangst, mens konservator Sander Solnes kan mye, også om geologi og petroleum.

«Svalbard er som en historiebok. For 150 millioner år siden lå det under vann og klimaet var varmt. Ettersom landet steg, ble det hvert år bygget et nytt lag med sedimenter. Kun noen centimeter, og i hvert lag finnes fossiler,» forteller han.

Dette har dannet grunnlag for kullet som det fortsatt finnes store mengder av.

 

(Bildet til venstre) Rik historie. Konservator Sander Solnes har mye petroleumshistorie å by på. Letingen etter olje på Svalbard startet før leteriggene var på plass i Nordsjøen.

Rik historie.
Konservator Sander Solnes har mye petroleumshistorie å by på.
Letingen etter olje på Svalbard startet før leteriggene var på plass i Nordsjøen.

 

Pionerer. Flere søkte lykken som oljejegere tidlig på 1900-tallet. På museet finnes skilter oljeleterne satte opp på området sitt.

Pionerer.
Flere søkte lykken som oljejegere tidlig på 1900-tallet. På museet finnes skilter oljeleterne satte opp på området sitt.

 

 

Lykkejegere

Tidlig på 1900-tallet søkte flere lykken her i jakt på ulike mineraler – og olje. Fra samlingen henter Solnes fram skilter fra den tiden. Ett selskap het betegnende nok Arctic oil.

«Norge forstod tidlig at det var viktig å sikre Svalbard, og slike skilt ble fjernet. Det var foranledningen til Svalbard-traktaten,» sier han.

Den ble underskrevet 9. februar 1920. Med gruvedrift og andre forsøk på å skape næringer på Svalbard i begynnelsen av 1900-tallet så myndighetene behov for å sikre enerett til land og mineralforekomster – også gjennom lovgivning. Traktaten anerkjenner norsk suverenitet. Samtidig pålegger traktaten Norge å gi en rekke andre nasjoner like rettigheter på visse områder: Blant annet gjelder det adgang og opphold på Svalbard, fiske og fangst, all slags maritim-, industri- og handelsvirksomhet. Norge har ansvar for å ta vare på naturmiljøet.

Også i nyere tid har oljeselskap søkt muligheter. På 1970-tallet boret det belgiske oljeselskapet Fina på Edgeøya. Også norske interesser hadde en borerigg i sving i Berzeliusdalen utenfor Longyearbyen. Det ble boret på 1960- og 70-tallet. Men det er bare kullgruvene som har vært «drivverdige » her nord, selv om operatøren Store Norske ikke tjente penger de første 55 årene med drift, ifølge Solnes.

For to år siden ble det investert nye 1,5 milliarder kroner i Svea-gruva. Men sviktende priser i kullmarkedet gjorde at gruven ble midlertidig stengt. Det er et problem, sier Solnes: «En gruve som står i tre år, krever nye investeringer. » Og det er fortsatt usikkert om driften kommer i gang igjen.

Rundt to tredeler av kullproduksjonen på Svalbard har blitt eksportert. Resten brukes til lokal kraftgenerering på kullkraftverket.

 

«Havområdene som omgir Svalbard er ikke åpnet for petroleumsvirksomhet. På Svalbard er det tidligere boret etter petroleum på land, men uten at det er gjort drivverdige funn. Etter at svalbardmiljøloven trådte i kraft i 2002, er det heller ikke gitt tillatelse til leteboring på land.» (Stortingsmelding 32, 2015-2016).

 

Bergmesteren

Mineralrikt. «Bergmester» Peter J. Brugmans ønsker å skape nyttig næringsvirksomhet ved å utnytte de rike mineralforekomstene på Svalbard.

Mineralrikt.
«Bergmester» Peter J. Brugmans ønsker å skape nyttig næringsvirksomhet ved å utnytte de rike mineralforekomstene på Svalbard.

 

«Det er lov å spørre seg om hvis vi ikke skal utnytte ressursene her oppe, hva skal vi da med Svalbard.»

Vi har flyttet oss opp i hovedgaten der butikkene klynger seg sammen. Inne i en gang i andre etasje på ett av byggene finner vi Bergmesteren for Svalbard.

Peter J. Brugmans understreker at tittelen ikke er bergmester lenger. Nå er han avdelingsdirektør i Direktoratet for mineralforvaltning, med Bergmesteren for Svalbard.

Brugmans har sitt hovedkontor i Trondheim, men tilbringer nær 200 døgn årlig på Svalbard. Han ønsker mer geologisk forskning her fordi det er så mye unik geologi å ta for seg. Han refererer til paleontolog Jørn Hurum som har gravd fram flere tonn med knokler fra forhistoriske øgler på Svalbard: «Det er interessant det han driver på med. Dette og annen viten viser at Svalbard fortsatt ikke er undersøkt tilstrekkelig.»

Han etterlyser en mer grundig geologisk kartlegging fordi han antar at Svalbard kan inneholde spennende mineraler som industrien kan ha nytte av, eksempelvis til bruk i elektronikk. Kontoret hans inneholder glassmontere med en omfattende samling fra Svalbard, blant annet kobber og gull. Han forteller om 300-400 millioner år gamle metamorfe bergarter på vestkysten som kan inneholde mineraler og malmer som industrien er interessert i.

Brugmans har skrevet boken Oljeleting på Svalbard – en glemt del av norsk oljehistorie. I den og til oss forteller om interesse for å lete etter olje på 1960-tallet – før de første boringene i Nordsjøen. Selskap som Caltex, Shell og Norsk Polar Navigasjon var her, men gav seg etter en stund.

Selskapene som var her, boret totalt 17 brønner. Resultatløst. Før det ble gjort seismisk kartlegging på 1970-tallet og det ble gjort et gassfunn på Sør-Spitsbergen. Også Unis støtte på gass for noen få år siden. Det skjedde under boring i forbindelse med et prosjekt for å kartlegge muligheter for karbondioksid- deponering.

Bergmesterens rolle inkluderer behandling av begjæringer om utmål. Ved tildeling av utmål får man rett til å utvinne mineraler og bergarter som finnes innenfor utmålets grenser. Brugmans opplever ikke særlig pågang fra nye virksomheter. De områdene som kan være interessante for kull- eller mineralutvinning, er nå i stor grad vernet, eller belagt med utmål.

Han synes det er vanskelig å si noe om framtiden for industri på Svalbard: «Mye av det som har med Svalbard å gjøre, dreier seg om politikk. Og det er politisk ønskelig eller ikke som avgjør om vi skal drive med mineralleting.»

Han sier at «turisme og forskning får oppmerksomheten, særlig klimaforskning. Da er det et paradoks at ingen studerer avtrykket etter turismen. Vi opplever daglige snøscooterkaravaner fra februar og ut april.»

Denne dagen står snøscooterne. Snøen er fortsatt et par måneder unna. Men turistene kommer.

 

Redusert drift. Kabelvogn for frakt av kull. Mange av disse er ikke i drift lenger.

Redusert drift.
Kabelvogn for frakt av kull. Mange av disse er ikke i drift lenger.

 

Turistbutikk

To cruiseskip anløper bukten og 6500 besøkende får «landlov ». Snart er de få gatene i Longyearbyen fylt opp av spente mennesker fra et utall nasjoner. Stillheten brytes av kameraklikk og summende stemmer. Noen timer senere, lastet med obligatoriske suvenirer, trekker de seg tilbake til havnen og drar videre til neste reisemål.

«Turistnæringen er bevisst på å unngå å sette spor. Arrangører prøver ikke å ha for mange på ett sted til samme tid. Og de som kommer hit for å oppleve Svalbard, har lest seg opp og er bevisst hvilke regler som gjelder. Men cruiseturistene som dropper innom, ser ikke så nøye på om det er Grønland, Island eller Svalbard de besøker,» sier Stig Henningsen, som driver Henningsen Transport & Guiding.

Han har fulgt utviklingen på Svalbard i mer enn 50 år og er mer enn gjennomsnittlig engasjert i samfunnsutviklingen her oppe. Også han er opptatt av Svalbard må ha flere bein å stå på, det er ikke nok med universitetet for å holde samfunnet i gang: «Professorer og studenter er ikke nok. Vi må ha et helt samfunn.»

Henningsen tror hotellene merker den reduserte kulldriften. Mange pendlere forsvinner. I neste ledd rammer det servicenæringen fordi ansatte der gjerne er gift med en gruvearbeider. Og det blir hardere tider for rørleggere, elektrikere skoler og barnehager. Selv priser han seg lykkelig over at kona er statsansatt. Dermed går økonomien rundt for familien.

Henningsen kom hit som barn i 1964. Han jobbet for Store norske i gruvene før han startet for seg selv i 1997 med turistbåt og etter hvert også snøscootere. Han har trappet ned snøscooterparken sin fra 50 til 30 fordi innsatsen – «har brukt utallige timer på å skru på dem» – ikke kaster nok av seg. Han driver i dag to fartøyer med en total besetning på 13 personer, samt guider, kontorpersonell og én mekaniker. Selskapet har en omsetning på 18 millioner kroner.

«Jeg har investert så mye at banken vil vel ha meg her. Svalbard er unik med sin storslåtte natur, det er barndomshjemmet mitt, og jeg har ikke funnet noe bedre sted å leve. Jeg kunne vært uheldig og bodd i Oslo,» sier han.

Det sterke internasjonale preget er et gode for samfunnet, mener han. Og de «som drar ned til fastlandet igjen fordi de føler seg isolert her oppe, de er ikke nok ute blant folk.»

Kulturtilbudet er bra. Hvert år arrangeres ulike festivaler i Longyearbyen, og artister sier sjelden nei til en tur opp hit. Idrettshallen og svømmehallen har sprengt kapasitet.

Henningsen føler sjelden behov for å reise bort. Det blir en ferietur om vinteren og av og til en uke om sommeren: «Ferier legges til utlandet. Ingen steder på fastlandet er bedre enn her uansett.»

 

Logistikk. Stig Henningsen har skapt en næring ved å satse på utleie av snøscootere og å drifte to fartøyer for å bringe forskere og turister ut i Svalbards rike natur.

Logistikk.
Stig Henningsen har skapt en næring ved å satse på utleie av snøscootere og å drifte to fartøyer for å bringe forskere og turister ut i Svalbards rike natur.

 

 

Ferieparadis

Å bo og arbeide på Svalbard er per definisjon friluftsliv. Og noen tar det et steg lenger. De har hytte her oppe. Like bortenfor Henningsens kontor, lagerhaller og kaianlegg ligger noen sjøhus. Utenfor ett av disse støter vi på geolog Steinulf Smith-Meyer fra Oljedirektoratet. Han er her på ferie.

 

Hytteliv. Geolog Steinulf Smith-Meyer har tidligere hatt ulike jobber på Svalbard. Han ble så betatt at han skaffet seg hytte til feriebruk.

Hytteliv.
Geolog Steinulf Smith-Meyer har tidligere hatt ulike jobber på Svalbard. Han ble så betatt at han skaffet seg hytte til feriebruk.

 

«Jeg besøkte Svalbard for første gang som 18-åring, før jeg begynte å studere. Siden har jeg jobbet her for Store norske, for Bergmesteren og som geologassistent for Norsk polarinstitutt. Jeg overvintret også som fangstmann på nordspissen av Svalbard. I dag har kona og jeg hytte på andre siden av fjorden, på Reveneset,» sier han.

Han prøvde livet som gruvearbeider et halvt år, noe han opplevde som «trangt og fysisk hardt.» Den rake motsetningen av året som revefangstmann sammen med kona helt i nord: «Det var en herlig følelse av å ha full kontroll og kun være avhengig av seg selv. Vi fanget 52 rever under vårt opphold.»

Smith-Meyer har vært ansatt i Oljedirektoratet siden 1992, og har vært på tokt på og rundt Svalbard i jobbsammenheng kun én gang. Han mener direktoratets tilstedeværelse er viktig ettersom det har ansvar for å kartlegge ressursene på norsk sokkel – også i uåpnede områder: «Og her ligger de geologiske lagene opp i dagen. Dette er det beste stedet å utforske for å forstå geologien i nordområdene.»

Som hytteeier krever det mye logistikk fordi infrastrukturen er begrenset. Sjøhuset er nyttig for å oppbevare familiens fire snøscootere – «nødvendig transportmiddel og litt ´lystbåt´» – og gummibåten han bruker for å krysse fjorden: «Det å feriere her er som å være på høyfjellet. Det er rent og oversiktlig her oppe.»

Det er en lang tur til hytta og en vanlig helg er ikke nok. Det tar tre timer med fly fra Oslo opp hit. Som oftest blir det en overnatting i Longyearbyen før han drar over fjorden. Ved ankomst må han klargjøre utstyr og skaffe forsyninger. Mat og bensin må handles inn. Om sommeren bringer han med drikkevann fra Longyearbyen. Om vinteren smeltes snø før morgenkaffen settes på. Strømforsyning finnes ikke på hytta, så belysning kommer fra parafin- og batterilykter.

 

Lang vei. Smith-Meyer er avhengig av båt om sommeren og snøscooter om vinteren for å ta seg fram til ferieparadiset.

Lang vei.
Smith-Meyer er avhengig av båt om sommeren og snøscooter om vinteren for å ta seg fram til ferieparadiset.

 

Selv med lite vind – som denne dagen – er overlevingsdrakter obligatorisk om bord. Og rifla er alltid innen rekkevidde på spaserturen opp fra fjæra til familiehytta – og ellers når han beveger seg ute i terrenget. En gang tok en isbjørn seg inn og romsterte inne i hytta. Den gang var familien ikke der. Denne gang ble to isbjørner observert like ved hytta få timer etter at vi returnerte til Longyearbyen. Smith- Meyer lar seg ikke skremme av det, men han har stor respekt for rovdyret.

Det finnes cirka 2500 isbjørner på Svalbard, ifølge Paul Lutnæs, seniorrådgiver i natur- og artsforvaltning hos Sysselmannen på Svalbard.

Vanligvis skremmer et skudd fra en signalpistol dyret unna. Bruk av rifla – da for å drepe – hører med til unntakene. To isbjørner er skutt på Svalbard i 2016. Hver hendelse skaper overskrifter og nitidig etterforskning av politimyndigheten som ivaretas av Sysselmannen. Skytteren risikerer streng reaksjon dersom fellingen ikke skjedde i nødverge.

Lutnæs forteller at det også er forbudt å jakte hvalross og hval på Svalbard og at Sysselmannen følger nøye med på at ekspedisjoner etterlever forbudet helt ut til sonen 12 nautiske mil ut fra Svalbard.

 

Sysselmannen. Øverste myndighet på Svalbard rår over Svalbards flotteste fartøy. Paul Lutnæs jobber med natur- og artsforvaltning.

Sysselmannen.
Øverste myndighet på Svalbard rår over Svalbards flotteste fartøy. Paul Lutnæs jobber med natur- og artsforvaltning.

 

Forskertreff

Arktis-forskere. På hvert sitt felt søker professorene mer kunnskap om nordområdene. Her fra et sjeldent treff i Longyearbyen mellom polforsker Yngve Kristoffersen (t.v.) og paleontolog Jørn Hurum.

Arktis-forskere.
På hvert sitt felt søker professorene mer kunnskap om nordområdene. Her fra et sjeldent treff i Longyearbyen mellom polforsker Yngve Kristoffersen (t.v.) og paleontolog Jørn Hurum.

 

I Longyearbyen treffer vi også en som har sett dyreliv langt nord for Svalbard. Polforsker og professor i geofysikk Yngve Kristoffersen er på Svalbard for å vedlikeholde luftputebåten han har brukt på sine ekspedisjoner langt nord i isødet (se intervju i Norsk sokkel nr 1-2016,). Han ser på Svalbard som et utgangspunkt for å drive mer forskning lenger nord, opp i Polhavet, og ikke bare på selve øygruppen.

Oppholdet gir anledning til å møte ekspedisjonsdeltakerne til Jørn Hurum, professor i paleontologi, og vi blir vitne til et sjeldent møte mellom to personligheter som på hver sin måte er glødende opptatt av å grave fram mer kunnskap om nordområdene.

Hurum (se intervju i Norsk sokkel nr. 1-2013) og laget hans kommer inn til Longyearbyen etter nok et gravetokt og bringer med seg 800 kilo med knokler av forhistoriske dyr.

Møtet mellom de to forskerne skjer på det kjente Spitsbergen hotell da laget til Hurum kommer inn til en etterlengtet dusj, en kald øl og et godt måltid etter mange dager ute i felten. Det arbeidet består i å stå til knes i gjørma og grave fra rester etter dyr som levde på Svalbard for nærmere 250 millioner år siden. Forskerne måtte grave ut 70 tonn med skifer for å komme ned til laget der knoklene lå. Etterpå måtte de legge massen pent tilbake på plass – i tråd med krav fra Sysselmannen.

«I sommer har vi funnet knokler etter store haier som kan ha vært mellom fem og ti meter lange. Vi fant også kjevebiter fra ulike øgler,» sier Hurum.

Han har vært på Svalbard gjennom mange sesonger og kan ikke love at det blir flere tokt: «Nå har vi materiale nok til å forske i ti år. Men Svalbard er langt fra ferdig utforsket,» slår Hurum fast.