Etterfølgerne

19.05.2009
”Forholdene må legges til rette for at kommende generasjoner vil være stolte av hva vi greier å få gjort,” het det i Rolf Wiborgs jobbsøknad. Det går ikke en dag uten at idealisten minner omgivelsene om sitt mantra.
  • Bjørn Rasen / Emile Ashley (foto)

Rolf Wiborg mener vi må yte mer – i form av optimal ressursforvaltning – for

Rolf Wiborg mener vi må yte mer – i form av optimal ressursforvaltning – for kommende generasjoner, her representert ved barnehagebarn i Stavanger.


Kortesjen kan observeres daglig: et hevet kaffekrus foran og Rolf Wiborg på en armlengdes avstand bak. Han skyver kruset – prydet med foto av to barnebarn – foran seg i de fleste ordvekslinger. Barnebarna er hans store motivasjon for å tale myndighetenes og Oljedirektoratets sak; verdiskaping gjennom god ressursforvaltning på norsk sokkel.

”Jeg går med koppen for å minne meg selv og andre om hvorfor jeg jobber her. Olje-Norge og formuen er stor nok for meg og neste generasjon, mens mine barnebarn kan ha behov for litt mer,” sier veteranen med rundt 35 års fartstid i olje- og gassnæringen.

 

Ekofisk på maten

Wiborg har fortid i flere ledende stillinger i daværende Phillips Petroleum. Ansvaret har omfattet store prosjekter på Ekofisk i Nordsjøen. Han ble ansatt i Oljedirektoratet i 1997 som ressursdirektør. Han roterte ut av lederroller i 2004 fordi han ”ville tilbake til det faglige.”

Sett fra Wiborgs ståsted er Oljedirektoratet det stedet han har størst mulighet til å påvirke framtiden. Og han tror han kan påvirke utviklingen mest effektivt fra en faglig posisjon.

”Jeg kom også hit fordi jeg visste at ressursdivisjonen ønsket å omorganisere. Vi gikk fra en hierarkisk organisasjon til dagens lagbaserte med ledere på rotasjon.”

Wiborg forteller det var avtalt med daværende oljedirektør Gunnar Berge at han skulle ut av ledelsen etter en tid – for å dyrke det faglige og utnytte sin erfaring best mulig.

 

Modell og modell

Etter å ha sittet på flere sider av bordet, advarer han mot å trekke utsagnet om at ”den norske modellen for petroleumsforvaltning er basert på dialog – et konstruktivt samspill mellom myndigheter og næringen” for langt.

”Vi har dialogen, ja, men det starter og slutter med at Norge et klart regelverk med tydelige forpliktelser for aktørene. Disse skal følges. Den norske modellen er å skape størst mulig verdi for samfunnet uten å skade liv og helse eller påvirke ytre miljø mer enn det som kan forsvares.”

Å drive petroleumsvirksomhet som ikke setter fotavtrykk er en illusjon, mener han: ”Nullrisiko eksisterer ikke. Det er livsfarlig å leve, så skynd deg og spis gulrøtter mens det ennå er sunt.”

Wiborg minner om at ryktet om oljenasjonens ”forhandlingskultur” ikke er tilfeldig. Norske skattebetalere tar en større del av risikoen ved leting, utbygging og drift enn i noe annet land han kjenner til, bortsett fra de som har ren statsdrift. Oljeselskapene kan trekke fra 78 prosent av utgiftene før skatt. Staten deltar med 100 prosents andel i Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) gjennom Petoro og 67 prosent av StatoilHydro-aksjene. I noen utvinningstillatelser tar skattebetalerne mer enn 85 prosent av risikoen.

Han finner det derfor bare rett og rimelig at de største eierne bør ha noe igjen: ”Staten er myndighet og skatteinnkrever, og tar samtidig stor risiko. Når Olje- og energidepartementet deler ut utvinningstillatelser stilles det krav. Derfor oppfattes en utvinnings tillatelse som et kvalitetsstempel og børskursen for selskapene går gjerne opp.”

Dette gjelder i enda større grad når myndighetene godkjenner en utbyggingsplan. Den baseres på forventninger om solide inntekter til samfunnet i mange år framover. Det synes åpenbart at Rolf Wiborg ikke kan bli politiker. Han medgir at han ikke har tilstrekkelig tålmodighet og kompromissvilje. Hva er han så; en idealist eller en beinhard realist?

 

Troverdighet

Han mener selv han er en av de som har idealene i behold – men i handling er blitt en beinhard pragmatiker: ” Mest av alt leter jeg etter integritet og troverdighet.”

Bransjens omdømme mener han bør bygges på tankegodset og idealene som ble nedfelt av Stortinget i 1971 da oljevirksomheten i Norge tok av med utbyggingen av Ekofisk - De ti oljebud.
De utgjør fremdeles grunn-steinene i regelverket og i norsk oljepolitikk.

”Det gleder meg at vi har lykkes i å tjene penger på olje og gass uten å gå på tvers av de idealene som framsynte politikere satte på papiret. Norge har også lykkes med å skape en leverandør- og kompetanseindustri som står seg i verdenssammenheng. Underveis er det – med basis i norsk sokkel – utviklet patenter og systemløsninger som er blitt verdensledende.”

På kontoen for skuffelser har Wiborg ført observasjonene av hvordan kortsiktige nåverdiberegninger, bonuser og opsjoner – etter hans mening har fått dominere systemet i mange år, også innenfor norsk petroleumsnæring. Han undres over hvorfor har disse teoriene så stor gjennomslagskraft i en industri der det tar minst 2-10 år fra funn til utbygging, så 3-6 år med store kostnader før man kan høste verdiene gjennom 20 til 50 år med produksjon. Staten og store selskap har normalt perspektiv utover 20-årsplaner.

Wiborg peker på at nåverdi ofte blir misbrukt som indikator for industriprosjekt med en horisont på 40-80 år:”Dette er lett å se når du kommer fra Ekofisk som startet produksjonen i 1971 og sannsynligvis vil produsere godt forbi 2060.”

”Hvorfor aksepteres vurderinger som ikke tar hensyn til at kommende generasjoner også har behov for kontante inntekter. Det er underlig at det er så vanskelig å få velutdannede mennesker til å se at dette blir irrasjonelt.” Han trekker fram Troll olje som eksempel: ”I virkelighetens verden hadde Troll olje vært tapt dersom rettighetshaverne hadde fått lov til å produsere gassen fortest mulig. ”

Tankevekkende? Enda godt at det finnes kaffe som kurerer gruff.

OD-PROFILEN: Rolf Wiborg

Aktuell: Sjefingeniør i Oljedirektoratet. Oppdatert og meningsberettiget veteran.

Rolf Wiborg

Idealist og kompromissløs.
Rolf Wiborg har allerede tekstutkast til egen gravstein: ”Respektert, kanskje til og med elsket av de som prøvde å gjøre jobben. Fryktet kanskje til og med hatet av de som sluntret unna.”