Olje som kulturminne

19.05.2009
Kulturminneåret 2009 er også en markering av at det er 40 år siden det ble funnet olje på kontinentalsokkelen. Til kulturminnene hører det med at det har vokst frem et nytt Norge til havs.
  • Bjørn Vidar Lerøen, oljeskribent Petter Hegre (foto)

I år er det 10 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet i Stavanger. Bildene viser fotograf Petter Hegres opplevelse av bygget.

I år er det 10 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet i Stavanger. Bildene viser fotograf Petter Hegres opplevelse av bygget.


Etter hvert som petroleumsformuen blir konvertert til finansformue i Statens pensjonsfond – Utland, må vi stille spørsmålet om hvilke deler av Olje-Norge som det er ønskelig og mulig å ta vare på.

I år er det altså 40 år siden Ekofisk ble funnet, det er 40 år siden de første mennesker landet på månen og 40 år siden den første Boeing 747 jumbojet tok av. Det er 30 år siden Statfjord kom i produksjon. I år er det også 10 år siden Norsk Oljemuseum ble åpnet i Stavanger.

Oljen har forandret Norge på mange måter. Det mest åpenbare er at oljen har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Men jakten på olje og gass har også gjort noe med våre prioriteringer; satsingen på teknologi, ingeniørkunst og byggeskikk. Da byene av stål og betong vokste frem ute i havet, skulle også de ha sin funksjon og arkitektur. Det er forskjell på de oljeinstallasjoner som finnes på norsk og britisk side i Nordsjøen, og de igjen er forskjellige fra de installasjoner vi finner i offshoreindustriens pionerområder i Mexicogolfen og Maracaibosjøen i Venezuela.

 

Store dimensjoner

Bildet av den første generasjon norske oljeinstallasjoner er først og fremst preget av størrelse. I Nordsjøen finnes både den største og den høyeste betonginstallasjon i verden, Gullfaks C og Troll A. Da den store gassplattformen ble slept til Trollfeltet midt på 1990-tallet, var det en begivenhet som skaffet Norge en helsides omtale i New York Times og et stort nyhetsoppslag som gikk igjen i sending etter sending på CNN.

Dette skyldtes flere ting. For det første var det den ruvende størrelsen. Da Troll A ble slept til havs, var det den høyeste installasjon som noensinne var flyttet av mennesker på klodens overflate. Med byggingen av Troll beviste Shell sterkere enn noen gang, at selskapet var oljeindustriens teknologislugger.

Men plattformen kunne ha blitt enda større, og umulig å flytte, hvis ikke Statoil hadde presset frem en delt utbyggingsløsning med prosessanlegget på land. Det ble mulig fordi Statoil hadde engasjert seg sterkt i arbeidet med å utvikle flerfasestrømmer i rørledninger. Opprinnelig var Troll A planlagt som en integrert plattform, der også prosessanlegget skulle være med til havs, men beregningene viste at plattformen ville stikke så dypt at det ikke var mulig å finne dyp nok sleperute ut fra norskekysten.

Dermed fikk vi prosessanlegget for gass på Kollsnes i Hordaland, et av Norges utstillingsvinduer for avansert teknologi, ikke minst teknikker for å få rørledninger på land gjennom kompliserte strandsoner. Fra før av hadde vi Kårstø i Rogaland, som vokste frem som et resultat av at det lyktes å krysse den dype Norskerenna med en rørledning tidlig på 1980-tallet. Statpipe var et gjennombrudd for norsk ingeniørkunst.

Enda mer imponerende er ilandføringsanleggene på Nyhamna i Aukra kommune og Melkøya i Hammerfest. Å bygge en rørledning fra Ormen Lange fra 800-1000 meters havdyp og rett opp det undersjøiske Storeggaraset savner sidestykke i olje- og gassvirksomhet til havs. Det er heller ingen andre som har satt i drift en rørledning med flerfasestrøm over 142 kilometer, slik tilfellet er fra Snøhvit til Melkøya.

 

Fra synlig til usynlig

Bortsett fra de som jobber direkte i og i nær tilknytning til oljevirksomheten, er det ytterst få som får anledning til å se virksomheten på kontinentalsokkelen. Dertil kommer at den teknologiske utviklingen på sokkelen går fra synlig til usynlig teknologi.

De ruvende Condeep-plattformene i betong og stål ble med rette gitt betegnelsen havets skyskrapere. Det første store byggverket i den norske oljealderen var Ekofisk-tanken. Med sin sirkelform og huller i veggene så den ut som en sveitserost i betong, der den reiste seg i Hinnavågen i Stavanger.

Byggingen av Ekofisk-tanken ble en publikumsmagnet, og den vil for mange fremstå som et av Olje-Norges store kulturminner, selv om den etter å ha gjort sin tjeneste til havs, aldri lot seg taue tilbake til fastlandet. Ekofisk har forlengst blitt kulturminne i regi av Norsk Oljemuseum til like med Frigg. Nå står Statfjord for tur.

Med den svimlende inntektsstrømmen som har kommet og som kommer fra produksjonen av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen, skulle det bare mangle at vi ikke kunne avse noen kroner til å ta vare på kulturminnene som er knyttet til denne virksomheten.