I rute og til lavere kostnad

26.06.2013
Utbyggingen av Gudrun følger tidsplanen og har en prislapp på to milliarder kroner under budsjett. Statoil og Aibel forklarer hvorfor og hvordan.
  • Astri Sivertsen og Monica Larsen (foto)

Fire måneder til Gudrun-dekket forlater verftet i Haugesund

Fire måneder til Gudrun-dekket forlater verftet i Haugesund.


Den nest siste uka i mars er 1100 mennesker i arbeid på Aibels verft på Risøy i Haugesund. De fleste av dem er opptatt med at plattformdekket, som delvis stikker ut fra den enorme Nordsjøhallen, skal bli ferdig i tide.

«Det er fire måneder til sail away,» sier Aibels byggeleder Askild Mokleiv.

Den mekaniske delen av jobben var ferdig uken før. Nå er det maling, isolasjon og testing av diverse instrumenteringssystemer som gjenstår, før dekket taues ut i Nordsjøen i juli. Der skal den plasseres oppå stålunderstellet som har stått klart på feltet i to år allerede. Gudrun, som ble oppdaget for nesten 40 år siden, skal fra neste år begynne å produsere olje og gass.

Det er sju år siden sist det var så mange mennesker i sving på verkstedet. Det var da den tidligere tankeren Odin ble omskapt til produksjonsskipet Alvheim.

«På en skala fra én til ti er dette en nier,» sier Mokleiv, og sikter til det store antallet mennesker som er involvert, og all oppfølgingen av ulike verksteder og underleverandører som prosjektet innebærer.

Aibel har kontrakt på både ingeniørarbeid, innkjøp og bygging av de tre modulene som til sammen utgjør Gudrundekket. Arbeidet har foregått i Oslo, Haugesund, Thailand og Singapore, og har tatt over 3,5 millioner timer å gjennomføre. Nærmere to millioner av dem har gått med til selve byggingen. De to modulene som inneholder brønn- og prosesseringsutstyr ble bygget på Aibels verft i Thailand, før de ble fraktet til Haugesund og sveiset sammen med modulen med hjelpesystemer som har blitt bygget her.

Utsikten fra helikopterdekket er formidabel. Det ble forresten levert flatpakket fra Kina, forteller vår guide, integrasjonssjef Willy Strømsvold i Aibel. Det finnes riktignok en lokal leverandør av helikopterdekk et par kilometer unna. Men dekket fra Kina var billigere. Derfor ble det valgt. Alt handler nemlig om pris.

Gudrun var beregnet å koste 20,3 milliarder, i henhold til planen for utbygging og drift fra 2010. Nå ligger sluttregningen an til å bli to milliarder kroner lavere. Siden kostnadsoverskridelser synes å være regelen heller enn unntaket i oljebransjen, krever det en forklaring.

Ifølge operatøren Statoil var de heldige med tidspunktet. Kontraktene ble nemlig satt ut like etter finanskrisen.

I 2009 var Gudrun det eneste prosjektet som var ute på anbud, forteller Aibels konserndirektør for feltutvikling, Stig Jessen: «Derfor ble det en veldig skarp konkurranse, og Statoil fikk veldig gode priser inn.»

 

Et velsignet prosjekt

Et velsignet prosjekt.
Thailandske munker velsignet modulene før de forlot landet.

 

Bygger på erfaringer

Gudrun er en lettvariant av tidligere tiders utbyggingskonsepter. Plattformen har for eksempel ikke noe boretårn. Stålbeina i understellet er rette, slik at en borerigg kan komme helt inn til plattformen og skyve boretårnet sitt over brønnslissene på plattformdekket.

«På felt med høyt trykk og høy temperatur er det viktig å ha tørre brønnhoder,» sier sjefingeniør Petter Gundersen i Oljedirektoratet.

Ifølge ham kunne Gudrun like gjerne vært en undervannsutbygging, men da hadde brønnhodene blitt «våte». Det ville gjort intervensjoner og vedlikeholdsarbeid dyrere og mer komplisert. Når brønnene er ferdig boret på forhånd, kommer også produksjonen tidligere i gang, legger han til.

Statoil har allerede tatt i bruk tilsvarende utbyggingsløsninger på Huldra-feltet og på Sleipner B: Det vil si plattformer uten boreanlegg, og hvor brønnene er boret på forhånd gjennom stålunderstellet før dekket er satt på plass. Det samme konseptet skal også brukes på Gina Krog, tidligere kjent som Dagny.

«Det er et konsept som er bra for mindre feltutbygginger, og for havdyp på rundt hundre meter,» sier Jan Einar Malmin, prosjektansvarlig for Gudrun i Statoil.

Malmin forklarer hvorfor det har tatt 40 år før Gudrun starter produksjon: «For det første er det høyt trykk og høy temperatur i reservoaret, noe som byr på utfordringer. Disse er Statoil bedre i stand til å takle nå enn for 30 år siden, blant annet på grunn av erfaringene fra Kvitebjørn. Dessuten har det skjedd en del på teknologisiden innenfor boring, og det har også vært en utvikling når det gjelder å forstå undergrunnen. »

«I tillegg er det nok sånn at oljeselskapene bygger ut de enkleste feltene først, og tar de vanskelige etter hvert,» sier han.

Da Gudrun ble besluttet utbygd, var det ikke så mye å velge mellom på norsk sokkel, legger han til. Gudrun var et av de mindre feltene som hadde ligget lenge på vent, og som takket være den teknologiske utviklingen kunne bli god butikk for Statoil og partnerne.

Selv om Statoil var heldig med timingen av prosjektet, er det flere grunner til at det ser ut til å komme i havn til to milliarder under budsjett. Da er alle prosjektkostnadene, inkludert boreprogrammet, tatt med.

Malmin roser entreprenørene som ifølge ham har gjort «en glimrende jobb». Det gjelder de som bygget dekket og understellet, og de som leverte og la rørledningene.

Aibel var involvert i alle fasene av arbeidet med dekket. De gjorde studien, og kjente dermed alle forutsetningene når de gikk i gang med detaljengineering og konstruksjon, legger han til.

«Vi har gjennomført prosjektet nesten uten endringer. Det at vi bygger det vi faktisk hadde i bestillingene våre, er et viktig bidrag til at vi klarer å holde kostnadene nede. Men det viser også at vi har entreprenører som har vært i stand til å levere det vi bestiller,» sier Malmin.

 

I arbeid

I arbeid
 

Forlenger levetiden

Totalt sju produksjonsbrønner er planlagt boret på Gudrun. Men plattformdekket har 16 brønnslisser, noe som gjør det mulig å øke antallet brønner og ta inn nye funn etter hvert. Opprinnelig var nabofunnet Sigrun tenkt bygget ut med en havbunnsramme, og oljestrømmen tatt inn til Gudrun via en rørledning. I ettertid viste reservoaret på Sigrun seg å være svært fragmentert, slik at det ifølge Malmin ville bli for dyrt å bygge ut. Planene er derfor lagt bort inntil videre.

I stedet kan et annet nabofunn bli aktuelt å ta inn til feltet:

Det er Gudrun Øst, tidligere kjent som Brynhild. Det kan bli bygget ut ved å bore en ekstra brønn fra Gudrun. Beslutningen om dette skal tas i løpet av året, opplyser Malmin.

Opprinnelig var Gudrun tenkt å produsere til 2026. Levetiden har nå blitt forlenget med fire år. En av grunnene er vedtaket om å bygge ut Gina Krog.

Det gjør at det blir litt flere til å dele på driftsutgiftene. Dermed blir den positive inntektsstrømmen lengre på Gudrun enn den hadde vært uten Gina Krog.

 

Konkurranse

Tidene skifter fort i oljebransjen. Bare to år etter at Gudrun var det eneste utbyggingsprosjektet på anbud kom det det et ras av store utbygginger på norsk sokkel, og markedet snudde helt rundt.

«Det er et veldig press på marginene våre,» sier konserndirektør Jessen i Aibel.

Han forteller at utviklingen i de siste tre årene, og merkostnader på grunn av den korte gjennomføringsplanen på dekket, har gått hardt ut over lønnsomheten: «Det egentlig ikke vært noen penger å tjene på kontrakten.»

For å kunne konkurrere med de store verftene i Sør-Korea, har selskapet lagt mye av byggevirksomheten til Thailand. Dermed har det etter hvert blitt mer sammenstilling enn fabrikasjon av nybygg i Haugesund. Ifølge Jessen er dette en trend som blir sterkere framover: Norske byggeverksteder spesialiserer seg på sammenstilling av store dekk, mens fabrikasjonen skjer i lavkostland.

Men hoveddelen av ingeniørarbeidet foregår fortsatt i Norge, hvor kunnskapen om Norsokstandarder og ulike selskapskrav er innarbeidet gjennom mange år. Dessuten er norske lønninger innenfor prosjektering fortsatt konkurransedyktige internasjonalt, ifølge Jessen.

Aibel har lagt ned en stor innsats i ingeniørfasen, slik at byggingen i Thailand ble gjort riktig fra starten. Det som ofte dreper lønnsomheten i fabrikasjonsfasen er når ting må gjøres om igjen, forklarer Jessen. Med den norske engineeringen på plass, ble det også billigere å bygge i Thailand.

Jon Garborg, Aibels prosjektdirektør for Gudrun, forteller at ingeniørene i Singapore har gjennomgått et introduksjonskurs med en detaljert gjennomgang av norsk standarder og krav: «Det gjør at vi kan gjennomføre jobben litt raskere neste gang.»

Aibels parallell til Statoils «fast-track»-modell er å dele opp arbeidet i såkalte «moduletter». Selskapet gjør ferdig de enkelte modulene - med maling, rør og kabelgater- mens de står på golvet. Det gir, ifølge Garborg, lett tilkomst og et bedre og sikrere arbeidsmiljø. Dessuten reduserer det faren for fallende gjenstander.

«Vi får ting på plass, og bokser dem inn før de løftes opp,» sier han. Metoden ble første gang tatt i bruk på Kvitebjørn-prosjektet i 2003 og anvendes både i Haugesund og Thailand. Men den krever mye planlegging og gir en del utfordringer med hensyn til innkjøp og fabrikasjon.

«Det slår godt ut på produktiviteten vår når vi får det til. Når vi ikke får det til, går vi på en smell,» konstaterer han.