Inn til beinet

26.06.2013
Når skjelettsjef Jørn Harald Hurum går løs på knoklene han finner i Svalbards fjellsider, lukter det av bensinstasjon. Nå har han påvist olje på Svalbard.
  • Bjørn Rasen og Emile Ashley (foto)

Jørn Harald Hurum

 

Vi er ikke på Svalbard. Men på let etter inngangsdøren på Geologisk museum i hovedstaden Oslo. Hele den massive steinbygningen fortoner seg som et fort. Den høye og vide inngangsdøren synes å være laget for å kunne slippe dinosaurer inn. Tykkelsen på døren er av en slik art at skrekkinngytende reptiler ikke skal få mulighet til å unnslippe når de først er lokket inn.

«Bare bra,» svarer Hurum, «vi forsker fortsatt på henne. Hun er inne på utstillingen.»

Det er hans spontane svar på hvordan det går med Ida. Det er to Ida i Hurums liv. Men nei, han har ikke datteren med på jobben i dag. Derimot er Ida – fossilet – til stede. Hurum forsikrer at det også går bra med datteren. Hun er ni og et halvt år gammel nå. Datteren hadde fellestrekk med den 47 millioner år gamle tyskeren Ida som Hurum unnfanget over en drink på en steinmesse i Tyskland. Et kupp, ifølge Hurum, som kun kostet museet én million kroner eller to. Det var ikke pengene som gjorde at han den gang lå søvnløs i to netter i september 2006.

 

Ida komplett.

Ida komplett.
Orginalen av Ida-fossilet (over) finnes på Geologisk museum. Besøkende kan også se Ida slik hun trolig så ut opprinnelig (under).

 

Eldre enn Ida

Eldre enn Ida
Fossilet av en sju centimeter lang «ape» er funnet i Kina. Dette skal ifølge Carnegie Museum of Natural History i Pittsburgh, USA, være 55 millioner år gammelt – mer enn sju millioner år eldre enn Ida. Historien om funnet stod i britiske The Guardian 6. juni.

 

 

"Da Ida ble hentet hjem fra Tyskland kalte paleontologen henne opp etter datteren: «Det passet godt med tannsettet til den fossile Ida. Begge hadde melketenner"

 


Ida hadde fått seksårsjekselen og begynt å få tolvårsjekselen da hun døde. Det var akkurat som datteren min var på den tiden, hun var i tannskiftet. Det var en grunn til at hun fikk navnet.»

Siden har han brukt mye tid på verdens beste datter og verdens beste fossil, «i alle fall verdens mest sjeldne fossil fordi hun er den eneste komplette tidlig-primat. De neste komplette primatene etter Ida kom da menneskene begynte å begrave hverandre. Alt imellom er ukomplett.»

For de av leserne som ennå ikke vet hvem Ida er, prøv søkemotoren Google. Her ble Ida eksponert til et sted mellom én og to milliarder mennesker da hun ble presentert. I 26 timer var Ida-logoen på forsiden av Google. Hurum mener det må være «det raskest formidlede forskningsprosjektet noen gang.»

Innenfor de tykke veggene på Geologisk museum ser det ut som om tiden har stått mer stille.

Etasjene er fylt opp av skjelettene til de forhistoriske rovdyrene. Noen står uten bånd midt i lokalene, mens andre er vel innelåst i glassmontre. Det mest kjente, Ida, verdens eldste hele primatfossil er bare ett av mange i utstillingen der hun ligger innglasset. Det var mer schwung over det da verdenssensasjonen ble presentert i New York i mai 2009.

De aller kjæreste har Hurum tatt inn på kontoret sitt. Bak skrivebordet troner et to og halv meter høyt skjelett. Rommet ellers domineres av hodeskaller og andre beinrester i alle varianter. Og bøker. Mange av dem – og flere av dem barnebøker – har Hurum skrevet selv.

Etter fem minutter i selskap med førsteamanuensisen på seksjon for forskning og samlinger lurer vi på om han egentlig driver med annet enn å dyrke hobbyen sin døgnet rundt.

«Jeg driver altså med virveldyrfossiler – alt fra fisk til mennesker. Stillingen innebærer å være sjefen for alle fossiler med knokler i Norge. Jeg kan velge og vrake, jobbe med fisk eller dyr. Men jeg gidder ikke fisk, jeg synes fisk er kjedelig. Fiskeskjeletter har så mange knokler og er ikke like spektakulære som hos pattedyr.»

Hurum er ansatt her på dette kontoret som følger stillingen som vertebratpaleontolog . Han overtok det fra forgjengeren Natascha Heintz, som overtok etter sin far. «Og nå er jeg her,» smatter Hurum fornøyd, og understreker at han har et liv og en familie utenfor jobben.

Apropos familie, forskere står steilt mot hverandre i diskusjonen om Ida har menneskelige trekk eller om hun tilhører lemurene.

Hurum digger debatten, og innrømmer at han heller mot apekatt når han ser anatomien til Ida: «Hun er 47 millioner år, mens splitten mellom lemurer og apekatter skjer for cirka 63 millioner år siden. Ida har trekk som kan føre i begge retninger. Når vi ikke har andre, gode fossiler som er like gamle, så er hun så unik, og vi klarer ikke å bli enige.»

Hvordan ser så forskeren som liker å stå til knes i gjørme og grave på fjerne steder at hans navn ved søk i Google først og fremst kommer opp sammen med Ida. Apefossilet har han jo ikke gravd fram selv, men kjøpt på en messe. Selgeren må ha vært en fossilsamler som har hatt henne i skuffen i minst 20 år.

«Han visste hva han hadde han, altså,» ler Hurum – «og det er reflektert i prisen.»

«Hvis du forstår samlere, så vet du at det å ha noe som er unikt gir selvtillit. Du nyter det gjennom å eie det. Det å ha vite at du har en verdenssensasjon som Ida under senga, det er sikkert en god følelse for en samler.»

Hurum er selv en samler i høyeste potens. Han sier seg enig i at han også kan karakteriseres som en historiker: «Ja, ethvert fossil er et tidsvitne som forteller om en tid vi ikke kan reise tilbake og se. Vi må prøve å forstå hvordan verden så ut den gangen. Jeg konsentrerer meg om store øgler fra periodene jura og kritt. Og en liten tur opp i eocen med Ida så klart. Jeg kunne jo ikke si nei til Ida.»

Ordet nei har ikke noen dominerende rolle i Hurums vokabular. Livet har for mange muligheter til det. Han vokste opp med «hvordan » og «hvorfor». Han mener de dype tankene meldte seg i en alder av fem-seks år; «hvem er jeg, og hvor kommer jeg fra?» I en barnebok leste han historien om gutten som gikk langs veien og kastet stein. En av steinene sier: «ikke kast meg, jeg er en trilobitt og jeg har en historie å fortelle. Historien var om livet før menneskene.»

«Da sa det bare klikk i hodet mitt. Fossiler er tidsvitner til historie menneskene ikke har opplevd og det hadde jeg lyst til å lære alt om.»

Bestefaren rådet ham til å holde igjen til skolestart, da kunne han få svar på alt han grublet på; om fossiler.

«Første dag på skolen spurte jeg læreren om dette. Kan du alt om fossiler? Det kunne hun selvsagt ikke. Jeg bestemte meg for å lære alt selv. Og det er jo det jeg holder på med fortsatt. Jeg prøver å forstå den tiden da det ikke var mennesker. Det å sette sammen økosystemer som ingen andre har gjort før oss, slik vi nå gjør på Svalbard, alt fra mikrofossiler til store øgler, og lager et bilde, et puslespill som ingen har gjort før. Det er drivkraften min.»

Han studerer enkeltdyr for å forstå dem, mens økosystemet på Svalbard settes under lupen for å forstå hvordan slammet ble avsatt, til hvilke mikrodyr som var der, og hvem som spiste hvem.

Hvorvidt dinosaurene og øglene spiste fish and chips kan han ikke svare på, men han har forsket på dinosaurenes måte å tygge på. En helt naturlig vitenskapelig oppgave å lage, ifølge Hurum: «Det var knusebitt hos dinosaurer jeg jobbet med. Ingen hadde studert underkjeven på tyrannosaurer ordentlig.»

Det golde øyriket i nord er hans lekegrind. Hva er det med Svalbard?

«Du slipper alt det fæle grønne som vi har rundt oss overalt; gress og trær som dekker til alt som er moro. Det er jo derfor geologer og paleontologer elsker ørkener. Og Svalbard er jo en ørken. Du har muligheten til å gå på stein som ikke er dekket til. Du kan se geologien og finne fossilene mye enklere. Du slipper rotsystemer som holder ting på plass og mye vind fører til sterk erosjon. I løs skifer på Svalbard kan erosjon årlig grave fem centimeter innover, og det gjør jo at det hele tiden kommer fram nye knokler. Et område kan fra år til år se helt annerledes ut, og nye knokler kommer fram. Helt fantastisk.»

Man kan undres om Hurum er enestående eller om han møter internasjonale flokker av likesinnede som graver etter beinpiper i svartskiferen på Svalbard. Han er rask til å understreke at han er en del av en gruppe, inkludert studenter og forskere fra ulike nasjoner. Det er gøy, men samtidig krevende. Og mange gidder ikke.

«Det å jobbe i Arktis og det krever mye logistikk. De fleste paleontologer er for late til det. De kommer, plukker med seg et par steiner og reiser hjem igjen for å analysere små fossiler. I fjor gravde laget hans – for hånd – 40 tonn skifer ut av et hull. Knoklene ble plukket ut før massen ble spadd tilbake i hullet. Slikt er det visstnok ingen andre som gjør på Svalbard.

«Flere sier at dette er en form for akademisk selvmord. Åtte år med innsamling, til nå, betyr cirka ti år med liming av skjelettene hjemme i lab-en. Prosjektet innebærer at du setter av cirka 18 år av livet ditt for å beskrive noen øgler på Svalbard. Men ingen har gjort det før og ingen kommer til å gjøre det etterpå. Som forskning kommer dette til å stå veldig lenge.»

«Da er det fint å ha en fast stilling, litt hard hud og gi litt faen. Og være glad i friluftsliv.»

Prosjektet på Svalbard startet med et tips i 2003: «Vi har funnet del av et skjelett på Janusfjellet.»

«Vi reiste selvsagt opp.»

Palvenn – Paleontologenes venneforening på Geologisk museum – skulle feire 10 årsjubileum i 2004 og her kom festutflukten rekende på en fjøl: «12 stykker av oss reiste for å grave ut denne delen av skjelettet – én meter med hals og en luffe. Vi fant så 10-12 skjeletter til i løpet av to dager. Dette var ikke normalt og her hadde noe foregått.»

De dro senere tilbake for å etterforske mer. På en feltsesong dukket 30-40 skjeletter fra øgler opp. De store utgravingene startet i 2007 og har forgått årlig fram til nå.

 

"Prosjektet innebærer at du setter av cirka 18 år av livet ditt for å beskrive noen øgler på Svalbard"

 

Jørn Harald Hurum

Svalbard-skjelettene blir lagt på paller, gipset med strie, forsterket med hylleskinner og isolert med mykt toalettpapir før et helikopter løfter fangsten ut. «Det tar maks ti dager å samle et stort skjelett. Tilbake på laben venter ni måneder med liming. Og etter det skrivejobben. Det går fort 1000 timer med arbeid før vi kan begynne å skrive artikkelen,» sier Hurum. Laboratoriet støper siden kopier og deler ut til museer i hele verden.

 

Det er et hardt arbeid som skaper problemer med knær og rygg, beretter Hurum. De fleste har fått nok etter 14 dager, «men av og til presser vi det til tre uker. Da holder flere på å kollapse.»

Værvinduet oppe i 400 meters høyde på Janusfjellet er kun seksåtte uker i året. Ikke hvem som helst er skikket til å stå og grave i gjørme under slike forhold. Hurum plukker gravelaget med omhu: Noen forskere, noen studenter og frivillige som kan gjøre praktisk arbeid: «I felten har vi bruk for folk som har mekket moped siden de var 12 år gamle – ikke bare folk som sitter i et telt og leser på særtrykk. Mopedmekking er viktig kunnskap å ha når en boremaskin ryker. Og så må vi ha en storviltjeger til å passe på våpen. De skal helst ikke være full av gjørme hvis isbjørnene blir for nærgående.»

«Mange akademikere som drar til Svalbard ligger i teltet når det er dårlig vær. Ellers så surrer de litt rundt på overflaten. Vi går dypere – dette er en helt annen type feltarbeid som jeg lærte i Canada.»

Arbeidet har gitt resultater. Pliosaurusen – døpt Predator X – er kronjuvelen. Først antatt å være 15 meter lang med ekstra store loffer. Etter at ryggvirvlene var limt sammen i laboratoriet hjemme, måtte laget korrigere funnet til 13 meter langt.

«Men den er helt rå; topprovdyret i næringskjeden. Pliosaurusen spiste alle de andre den måtte ha lyst på.»

Slikt blir det doktorgrader og vitenskapelige artikler av. Og barnebok. Hurum og kolleger publiserte boka Monsterøglene på Svalbard samme dag som de gav ut 18 vitenskapelige artikler om funnene.

«Vi formidlet hele funnet til barn samme dag som vi formidlet det til forskningsverden. Jeg synes det er viktig å formidle helhet, ikke publisere stykkevis og delt.»

 

Jørn Hurum

Jørn Hurum fikk laget en oppblåsbar pliosaur i full størrelse – 15 meter. Lagde den i 2008. Laget i USA i 2008 av firma som laget ballonger til Thanksgiving og slikt. Den kostet 130 000 kroner. Blåst opp på Oslos hovedgate Karl Johan, inne i gymsaler på skoler, på olje- og forskningsmesser. På bildet står Ida – Hurums datter – under pliosauren.

 

Interessen for Nordområdene er økende på mange plan, fra storpolitikk, isfrie skipsruter mot øst og som leteområder for olje og gass. Spørsmålet er om Hurum bidrar med noe nyttig.

«Oljemessig? Tja. Et av biproduktene vi beskriver er svartskifer. Det er de samme øvre juralagene som produserer i Nordsjøen. Oljeselskapene kan nyte godt av våre detaljstudier av strategrafi og lagrekke i de mørke skifrene.»

Og joda, han har funnet olje på Svalbard: «Når vi slår på kalksteiner i gamle metanoppkommer, så lukter det bensinstasjon. Knoklene til øglene er fulle av olje. Når de knekker, lukter det skikkelig bensinstasjon. Og når vi brenner søppel på skiferen så brenner skiferen sammen med søppelet. Så det er veldig organisk rikt. Denne flytende oljen er beskrevet i den siste av de 18 nevnte artiklene.»

Han medgir at de mikroskopiske dinoflagellatene gir mer informasjon til oljeleterne. Det er heller sjelden at brønnfolket treffer knokler i borehull. Det finnes et unntak i utstillingen på Geologisk museum, dinosauren fra Snorre-feltet i Nordsjøen. En liten bit av den finnes også i Oljedirektoratet.

Under boring i Nordsjøen er det også påtruffet fiskeøgleskjelletter og svaneøgletenner i kjerneprøver. Uten at dette har ført til økt reservoarforståelse.

«I noen gram svartskifer har du hundrevis eller tusenvis av dinoflagellater så det er enklere å bruke mikrofossiler i tolkning. Når du har 20 kilometer med fjellsider å studere så trenger du ikke å tenke i gram.»

Likevel kan også dinosaurene ha bidratt til oljerikdommen, hinter Hurum.

De har funnet to oljer som oppfører seg som nordsjøolje. En tredje olje – i knoklene – oppfører seg helt annerledes: «Vi lurer på om vi har funnet reptilolje for første gang. Vi kan ikke si det høyt ennå fordi vi mangler flere analyser. Men vi nevner det i den vitenskapelige artikkelen. Oljen fra øgleknoklene kan stå som et nanobidrag til oljeressursene.»

Hurum ser likevel sitt fremste bidrag å gi viten til folket – å fortelle alt det spennende han kan lese ut av steiner. Slik har det vært siden gutterommet hans ble gjort om til museum: «Alle som kom på besøk til muttern og fattern måtte på omvisning på mitt lille rom. Nå har jeg et stort.»

Som flere andre som stikker hodet fram og snakker entusiastisk og folkelig om faget sitt – så høster Hurum kritikk. Det formidles for mye på én gang. Han utgir barnebøker samme dag som forskningsrapporten offentliggjøres. Han er i alle kanaler, ja til og med på barne-tv. Er han for ivrig til å oppsøke rampelyset?

Selv mener Hurum at han griper muligheten når den byr seg, «og jeg holder meg innenfor fagfeltet mitt. Alt har med paleontologi og geologi å gjøre.»

Selv da han skrev bygdebok om Nedre Eiker. Kommunen kom med penger. Han samlet gode krefter på universitetet og så lagde de en geologisk bygdebok på fem år. Ingen andre kommuner har tilsvarende om sine underjordiske skatter: «Vi forteller om undergrunnen, gruvedrift og kulturhistorien rundt gruvedrift. Mineral, fossiler og evolusjon. Jeg er selv en aktiv boksamler på geologisk litteratur.»

Siden ble det Svalbardprosjektet for alle pengene. Så dukket Ida opp.

«Mange mente at jeg ikke burde avspore med et slikt primatfossil. Men direktøren gav meg lov.»

Hurum tror ikke alle forskere kan bli gode formidlere. De som er gode forskere, og ikke er gode på formidling, de bør få slippe å formidle: «Alle som har vært på et universitet, vet at det finnes de som aldri burde få lov til å forelese og til å formidle. Det bør verdsettes at det også går an å bli satt pris på fordi du formidler. Det å skrive barnebok når du er på universitetet, glem det liksom. Jeg får kritikk for å ha publisert en artikkel eller to mindre enn de andre i året, og så unngås det å nevne at du har skrevet to barnebøker samtidig. Barn er en viktig målgruppe.»

Han sier Norge burde hatt flere forskere som også er gode formidlere: «Vi har rollemodeller innen langrenn og fotball, og vi har popstjerner. Vi må også bygge rollemodeller innen andre områder også. Det nytter ikke bare å vise til et fag, du må våge å vise ansiktet ditt også. Hvis du ikke gjør det, så er faget for anonymt. Da jeg vokste opp så var alle forskerne som drev med kule ting, amerikanske. Jeg visste ikke om noen norske forskere.»

Hurum viser til at han alltid har hatt en dyp interesse for faget. Han ville studere for å lære mest mulig: «Det har noe med grunnen til at du studerer. Jeg ble skuffet da jeg begynte på geologi i Oslo. Jeg kunne like godt ha godt på BI eller studert juss. Mange av de jeg studerte med var dritflinke, men ikke interessert i faget. De var interessert i utdannelsen fordi de så masse penger i den andre enden. De lærte de de skulle – for å komme ut i oljenæringen. Mulighetene for en karriere og penger overskygger den akademiske delen av det, og da er de i alle fall ikke interessert i en doktorgrad. Du får jo ikke noe særlig bedre betalt for det i oljeindustrien.»

Faget har alltid kastet lys over Hurums liv. Også privat. Han bekrefter historien om bryllupsreisen til Kirgistan. Det nygifte paret brukte dagene til å sikte fem-seks tonn med sand. Helt topp, mener han: «Jeg kan ikke slutte å snakke fag når jeg kommer hjem. Da kan jeg like godt være alene. Det var et absolutt must for meg å finne en geolog som kone.»

Hurum er fortsatt «godt gift». Han kan ikke bekrefte ferieplanene, men han jobber med en Alaska-tur. Der er det noen dinosaurfotspor…

Ser han enda lenger fram enn sommerferien, eksempelvis 10 år, så står Svalbard fortsatt i fokus. Han håper å ha bygd opp en forskningsgruppe på tidlig trias: «Jeg har store ideer på Svalbard om å gjøre det samme som vi gjør med jura. Nå har vi logistikken, leiren og kunnskapen om hvordan gjøre det.»

Det er jo så spennende. I begynnelsen av triasperioden fantes fiskeøgler som ennå ikke så ut som fiskeøgler. De var mer krokodilleaktige og de svømte litt nærmere land. Noen av de første fantes på Svalbard.

«Det ble funnet biter av dem for hundre år siden. Ved å gjøre en ordentlig oppgave på dem – fem år i felt med ordentlig gjørme – da kan vi finne virkelig store ting,» sier Hurum.

 

"Når vi slår på kalksteiner i gamle metanoppkommer, så lukter det bensinstasjon. Knoklene til øglene er fulle av olje"