Mye vil ha mer

26.06.2013
Som ny sjef i Petoro har Grethe K. Moen ansvar for en tredjedel av Norges olje- og gassreserver. Hun har vært direktør for modne felt i selskapet, og ser fortsatt dette som et prioritert område. I tillegg vil hun ha full oppmerksomhet mot utviklingen av nye funn og mot muligheter i gassverdikjeden.
  • Bjørn Rasen og Per Lars Tonstad. Foto: Emile Ashley

Grethe K. MoenVi møter Moen få dager før hun tar over stafettpinnen etter Kjell Pedersen som administrerende direktør i Petoro, statens forretningsmessige ivaretaker av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Noen program-erklæringer vil hun ikke gi da. Men på spørsmål om hva hun ser som de store utfordringene på norsk sokkel – og hvilke muligheter som lokker, begynner hun med sitt tidligere ansvarsområde: «Jeg ser det fortsatt som en prioritert oppgave å øke utvinningen fra de modne feltene. Og vi må ta beslutninger om tiltak nå, ellers blir enorme verdier liggende igjen på sokkelen.»

Men hun ser også de store mulighetene som ligger i andre deler av virksomheten: «Nå får vi nye store utbygginger, eksempelvis Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen, flere år etter at vi trodde det var slutt på elefantfunn. Det er nesten i overkant av hva vi turte å håpe på. I tillegg har Johan Castberg-funnet bekreftet Barentshavet som en ny oljeprovins. Nordområdene er spennende,» sier Moen.

Hun understreker samtidig at «vi tar med oss vår beste kompetanse og beste prasis innen helse, miljø og sikkerhet.» Moen har tidligere ledet HMS-arbeidet innen Shells oppstrømsvirksomhet i Europa – parallelt med at hun var direktør for Shells undersøkelse og produksjon på norsk sokkel. Hun ser også fram til å arbeide med gassverdikjeden. Det er et område hun tidligere har vært engasjert i. Som ny i Statoil, arbeidet Moen på midten av 1980-tallet med de store Troll-avtalene som for alvor løftet Norge som gassnasjon. For tiden er det store endringer på gang i gassmarkedet, og med det også betydelig usikkerhet. Moen ser utfordringene, men vil helst konsentrere seg om de mulighetene norsk gass har, også i framtiden.

På spørsmål om hun er fornøyd med innsatsen til selskapene for å presse mer ut av sine modne oljefelt – og om hun ser for seg at myndighetens etater og selskaper bør finne nye måter å (sam)arbeide på for å sikre at disse milliardverdiene blir utvunnet, svar hun: «Det er en spennende tanke, men vi har ulike roller, Oljedirektoratet som pådriver og regulator og Petoro som driver forretnings-messig. Vi får ikke til noe uten beslutninger i lisensene. I lisensmøtene må vi overbevise oljeselskapene om at dette er lurt å gjøre. Og hva er lønnsomt? Det er når de som skal investere, definerer det som lønnsomt.»

 

Engasjement

I et intervju i Perspektiv, en petoropublikasjon fra høsten 2012, utdyper Moen sine tanker om at handling må følge ord på modne felt. Vi gjengir her hovedtrekkene i dette intervjuet. Det første spørsmålet hun besvarer i intervjuet, er om oljeselskapene vil prioritere modne felt når nyere prosjekter lokker?

«Vi ser ikke et like stort engasjement for modne felt som når det er snakk om de nye, store funnene. Alle sier at de er opptatt av å få mest mulig olje ut av reservoarene, men når det kommer til beslutning og handling, er de mer reserverte. Petoros ti største felt på norsk sokkel i dag står for cirka 80 prosent av produksjonen og kommer til å stå for en tilsvarende andel i 2025. Petoro er en pådriver for å maksimere verdien av de modne feltene. Derfor vil selskapet øke takten i produksjonsboring og forlenge den lønnsomme levetiden. Tidspunktet for å iverksette nødvendige tiltak er nå,» mener Moen.

Hun frykter at langsiktige og kapitalkrevende tiltak prioriteres lengre bak i køen, og at for noen modne felt er toget kanskje gått allerede: «Hvis vi venter lenger, kan det bli for sent for flere av feltene. Da kan felleskapet miste enorme verdier. Blir noen stilt til ansvar for at beslutningene ikke ble fattet tidsnok? Neppe. De forspilte muligheter til gigantinntekter vil gå over i glemmeboken, dersom vi ikke holder oppmerksomheten om disse feltene oppe.

 

De beste

Moen understreker at økt utvinning på modne felt barekan oppnås ved bevisst satsing og prioritering: «Selskapene trenger de klokeste hodene, mennesker med erfaring og innsikt. Dette er komplekst og krevende, og det er ledelsen i selskapene som må gå foran og vise at de ha et ansvar for å hente mer ut fra modne felt. Ledelsen i selskapene bør ha den samme glødende entusiasmen for langtidsplanlegging som de har for produksjonen fra kvartal til kvartal.»

Hun peker på at produksjonen på flere felt er i ferd med å nå et kritisk tidspunkt. Installasjonene eldes, boretakten synker drastisk fordi boreriggene er opptatt med andre oppgaver. Det trengs både mer vedlikehold og oppdatering - eller «re-design» - for å sikre at reservene hentes ut innenfor levetiden. Investeringene som trengs for å oppnå dette må gjøres mens det ennå er så mye reserver igjen i reservoaret at regnskapet totalt sett vil gå i solid pluss.

«Kostnadene blir store. Når reservene blir mindre, produseres det mer og mer vann, og det må injiseres mer gass for å holde oppe trykk og produksjon. Kapasiteten for vannbehandling må økes, og det krever ombygginger på installasjoner. Etter hvert må det tilsettes flere kjemikalier for å utvinne mer fra reservoarene. Alt dette koster, og produksjonen må gi en så stor kontantstrøm at det er forsvarlig å påta seg disse utgiftene. Hvis satsing på modne felt utsettes, kan risikoen ved investeringene bli for stor fordi lønnsomheten er marginal,» sier hun.

 

Reservoarforståelse

Hun mener viljen til å våge videre satsing på modne felt finne – i ord. I handling har det også skjedd mye positivt, og hun trekker fram tilknytning av satellitter til eksisterende felt. Hun mener også reservoarforståelsen er bedre enn noen gang før. Ved bruk av ny teknologi, som 4D-modellering og permanent seismikk i form av havbunnskabler, oppnås en mye bedre forståelse av hvordan reservoarene utvikler seg over tid.

«Dette gir bedre grunnlag for å ta investeringsbeslutninger,» sier Moen.

Satsing på modne felt forutsetter enighet mellom operatøren og partnerne. Hun sier at Petoro vil jobbe grundig for å dokumentere teknologi og systemer som gir økt utvinning fra modne felt. Erfaringer fra britisk sektor, som ligger ti år foran norsk sokkel i utvikling, skal trekkes inn.

Moen trekker paralleller til ekteskap: «Nyforelskelse byr på rus og eventyr, entusiasme og driv. Når man har bodd sammen i 20-30 år, er det mest grå hverdager i forholdet, partene må slite mer for å opprettholde gløden. Modne felt trenger guts som hos nyforelskede, Johan Sverdrup blir bygd ut uansett.»

 

Flere brønner

Boretakten på norsk sokkel har falt dramatisk. Fra faste plattformer er antall produksjonsbrønner halvert de siste fem årene. Samtidig har borekostnadene eksplodert. Brønnene som bores i dag er mer kompliserte og tidkrevende enn før. Rigger brukes også til mye annet enn boring. Det er snakk om brønnoverhaling, forberedelser og vedlikehold, stenging og plugging av gamle brønner og tiltak for øke kortsiktig produksjon.

«Oppgavene må gjøres, men de gir ikke tilgang til nye deler av reservoarene. Kanskje er det mulig å utføre disse jobbene på andre måter og ved bruk av annet utstyr enn boreriggen.

Det er svært viktig å få opp boretakten igjen, og vi tar grep ved å skaffe oss egne og enklere rigger. Brønnhodeplattformer bør også vurderes i større grad enn hittil som et tiltak for radikal øking av antall produksjonsbrønner,» sier Moen.

Hun framholder det positive i at industrien det siste året har identifisert flere mulige framtidige brønner i modne felt: «Men jeg er ikke sikker på at vi klarer å bore alle disse brønnene før felt stenges ned. Både anslag for boretakt og levetid for anleggene kan være for optimistiske. Dette må avklares før vi velger virkemidler.»

Hun frykter at risikoen er stor for at kostnads- og prisutvikling gjør det ulønnsomt å satse på mange brønner helt mot slutten av feltenes levetid. Moen ser for seg at selskapene må bore flere brønner tidligere for å få satt det totale antall hull i bakken som skal til for å få ut den produserbare oljen.

«Vi kan sikre en stor del av disse verdiene for kommende generasjoner, hvis vi handler nå,» sier Moen.

 

Grethe K. Moen

 

"Vi får ikke til noe uten beslutninger i lisensene. I lisensmøtene må vi overbevise oljeselskapene om at dette er lurt å gjøre. Og hva er lønnsomt? Det er når de som skal investere, definerer det som lønnsomt"