Elefanten i rommet

06.01.2015
Philip Lambert erkjenner at det er som å banne i kirken å etterlyse en ny diskusjon om skattebetingelsene for selskapene som opererer på norsk sokkel. Til tross for sine tankekors, er det nettopp i Norge den anerkjente, britiske rådgiveren ville investert pengene sine.

| Bjørn Rasen og Andrew Parker (foto)

Philip Lambert

Philip Lambert

 

Bak en fin fasade – likefullt et anonymt bygg – i Londons fasjonable Mayfair, jobber et tyvetalls analytikere og rådgivere i Lambert Energy Advisory Ltd. Et lite messingskilt blant tre andre små skilt er alt som forteller at her er selskapet som arbeider tett med flere de store, globale olje- og gassaktørene i de store strategiske prosessene ved fusjoner og kjøp i flere deler av verden. Sjefen Philip Lambert var en sentral rådgiver for norske myndigheter da Statoil ble børsnotert i 2001 og forvaltningen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) som etter hvert ble overført til Petoro. Denne dagen står han på fortauet utenfor og dirigerer tilfeldig forbipasserende gjennom klyngen som består av ham og kontornaboer i en munter passiar.

Men han kan være nokså direkte i sitt skattesyn: «Skattenivået er elefanten i rommet, den som få eller ingen tør ta opp til debatt. I den globale økonomien ser vi at skattenivået senkes. Tanken er å stimulere høyteknologisk industri og annen industri for øvrig. Den eneste industrien som hvor denne tanken ikke har hatt noe gjennombrudd, er olje- og gassindustrien. Skattenivået globalt er gjerne over 70 prosent, noe som i enhver annen industri oppfattes som en straffeskatt. Kostnadsdebatten bør ikke tas isolert, men også omfatte den største kostnaden, nemlig skatt.»

For ham er det et tankekors at kostnadene innen letevirksomhet er så høye. Derfor er det på høy tid å ta en ny debatt også om betingelsene, mener Lambert.

Også selskapene må se seg selv i speilet, framholder han. Klagene over lav lønnsomhet er de samme nå som da oljeprisen var under 10 dollar, finner han merkelig: «Kostnadene har gått opp, ja. Men de kommer til å synke igjen, tilgjengelighet og etterspørsel kommer til å justere dette. Slik vi tidligere har opplevde det med riggrater.»

Lambert synes den effektiviseringen og disiplinen selskapene  nå signaliserer, kommer til å bringe kostnadene ned. Men den største kostnaden av alle er ikke brønner eller utstyr, den største kostnaden for den internasjonale oljeindustrien er skatt.

Lambert blir gjerne omtalt som «den stille mannen i kulissene» - han som gir de store, strategiske rådene. Han gir sjelden intervjuer, men lovet å gi dette intervjuet etter en kort, men hyggelig passiar på et annet fortau, like sitt foredrag under årets ONS i Stavanger i august.

Utgangspunktet for foredraget var å investere én milliard dollar på vegne av sin hypotetiske grandtante Gwendoline; hvor og hvorfor? Siden august har en kollektiv næring strammet til, noen mer enn andre. Spørsmålet er da om Lambert fortsatt tenker det samme.

«Hvis du tillater deg å skifte syn etter noen ukers nedgang i oljeprisen, så bør du uansett ikke investere i olje- og gassindustrien - på noe tidspunkt. Du bør heller velge en annen, mer stabil sektor, alternativt en bank som gir én prosents rente. Innen olje og gass bør du ha et 30-års perspektiv. Det er et naturlig, menneskelig innfall at kortsiktighet blir til lang-siktighet i tankeprosessen rundt investeringer. Og – det er den sikreste metoden for å tape penger. Hemmeligheten innen olje og gass er å utnytte kortsiktig panikk, tungsinn og fortvilelse, nettopp til å investere. Vi ser klare tegn på panikk og fortvilelse denne høsten. Så ja, jeg vil fortsatt investere tantes milliard på norsk sokkel.»

Lambert søker svar i det underliggende; hva har endret seg? Det store spørsmålet mange stiller seg – og som få eller ingen vet svaret på uansett hvor mange millioner ord som skrives om temaet oljepris – er om Saudi Arabia har forandret oljepolitikk.

«Det var det samme spørsmålet vi stilte i Norge i årene 1999 til 2001, den gang oljeprisen duppet under ti dollar per fat: Hva var saudi-arabernes oljepolitikk, hva trengtes for at russerne skulle holde økonomien sin gående. Og hvilket prisleie var påkrevd for at toppsjefene i ExxonMobil og Shell skulle være investeringsvillige. Etter å ha summert opp de tre svarene, fant vi ut at oljeprisen burde være et sted mellom 20 og 25 dollar per fat. Selv om prisen den gang var 10 dollar, mente vi det var fornuftig å investere med en forventning om en pris på 20-25 dollar.»

 

«I dag er oljeprisen 83 dollar, og tungsinnet og desperasjonen råder. Det er viktig å sette dette bildet inn i et større perspektiv.»

 

«Min vurdering er at utfordringen er av en kortvarig karakter, mer enn et 20-års problem.»

I Lambert Energy er oppfatningen at olje og gass kommer til å være primærkilder for energi i de neste 20-30 år. I tillegg til kull.

Ifølge Lambert forbruker vår klode energi tilsvarende 250 millioner fat oljeekvivalenter hvert døgn. Fordelingen er 90 millioner fat olje, 60 med gass, 70 med kull, mens resten er atomkraft og fornybare energikilder. I det Lambert kaller den «grønne støyen om fornybar energi» kommer det stadige krav om å erstatte oljen.

«Det har vært gjort forsøk på å erstatte olje med eksempelvis biobrensel. Det har vært en fiasko kostnadsmessig - og miljømessig. Det har forårsaket miljøskader over hele verden. Det kommer ikke til å fungere.»

Han mener at det eneste i dag som kan erstatte noen av de 90 millionene fat olje som forbrukes hver dag, er gass. Deler av transportnæringen kan i økende grad gå over til gass. Han stiller så det retoriske spørsmålet: Kan gass miste markedsandeler?

«Det skjer i Europa nå. Gass fortrenges i markedet til fordel for kull. Fordi kull er billigere. Og det skjer i de landene som sterkest uttaler at de er bekymret for klimaet. De snakker én politikk samtidig som de forbrenner den energikilden som forårsaker de høyeste utslippene.»

Lambert tror forbruket av gass kommer til å stige, særlig hvis fordelene blir framstilt på den rette måten. Gass er en del av løsningen, ikke problemet, mener han, med et klart stikk til deler av opinionen i Norge: «Videre tror vi mange fornybarkilder kommer til oppleve motbakker fordi de er veldig mye dyrere for forbrukeren. Og de menneskene som får regningen for dette, er de i samfunnet med minst penger.»

 

Philip Lambert

Miljøbevisst.
Hvis du virkelig er interessert i å redusere utslippene av karbondioksid,
så bør du jobbe full guffe for å erstatte kull med naturgass, mener Philip Lambert.

 

Amerikanerne betaler i dag rundt 30 dollar per fat energi, mens fornybar europeisk energi ligger på rundt 150 dollar per fat. Han synes det er vel og bra med eksempelvis solenergi - som flere hevder har blitt konkurranse-dyktig med olje og gass.

«Vel, fint. Da trengs ikke mer subsidier? Jeg tror ikke fornybar energi-løsningene overlever uten subsidier. Vis oss regnestykket slik at folk selv kan sammenligne. For å få en realistisk debatt trengs åpenhet om de reelle kostnadene ulike energibærere.»

Lambert fastholder at norsk sokkels potensial er undervurdert og av den grunn alltid har vært et bra sted å investere. Han berømmer også overdragelsene av store andeler fra Statoil til Centrica og Wintershall. Handlene har, slik markedet har oppfattet det, blitt gjort til gode priser for kjøper så vel som selger. Dette har bidratt til at flere investorer justerer sitt syn på norsk sokkel og mulighetene.

Historien gjentar seg. Da Lambert jobbet for Olje- og energidepartementet i 1999 ble det også skapt et bilde av at norsk sokkel var moden, og at utsiktene ikke var de beste.

«Det måtte være feil. I 1999 var det boret kun 750 letebrønner på hele sokkelen, og det er alt for få til å vise om sokkelen var moden eller ikke.»

Han forteller om at det tidligere, rundt 1985, var debatten i Storbritannia den samme. Sokkelen der var betraktet som svært moden av mange, og eventyret kom til å være slutt om ti år. I stedet ble det gjort mange nye, store funn fram til 2002. Lambert kaller det den andre bølgen, og den ledet til en ny produksjonstopp rundt 2000 – og altså ikke til slutten for virksomheten på den britiske sokkelen.

«Jeg var hele tiden overbevist om at dette var mistolking av mulighetene. Men alle aktørene måtte skifte gir og se være villig til å investere i ny letevirksomhet, se på sokkelen med nye øyne og å bringe inn nye aktører med nye ideer.»

I Norge var 2005 et vendepunkt, mener han. Endrede skattebetingelser, med avskriving av leteutgifter for selskapene, forandret «alt». De mindre selskapene – med nye ideer – dro nytte av skattebetingelsene og kunne bore nye brønner med høy risiko. Hvis de ikke kunne få skattefradrag for slike brønner, så ville de ikke boret disse brønnene. Lambert mener ordningen har vært en suksess for Norge. Han minner om at Johan Sverdrup-funnet er et resultat av det nye leteregimet.

 

"Når jeg hører at flere vil avskrive Barentshavet, så er det galskap. Hvordan kan noen avskrive dette enorme havområdet etter kun å ha boret i overkant av 100 letebrønner?"

 

Nå er i tillegg kommet en løsning med det omstridte området mot Russland, og også det kan inneholde store petroleumsforekomster.»

Lambert liker å betrakte myndighetene som bobestyrer som sitter på store verdier, og selskapene som forvalteren som skal operere den store formuen. I 1999 var, etter hans mening, ikke forvalteren organisert for å optimalisere formuen. Statoil måtte styrkes sammen med flere andre aktører. Vendepunktet kom i 2001 da Paladin først, og siden andre privateide aktører, kom inn på norsk sokkel, og siden gjennom omorganisering av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Statoil ble privatisert og Petoro ble opprettet for å forvalte SDØE.

«Bobestyreren og forvalteren må trekke i samme retning, og det er i alles interesse å finne de store elefantene der ute, enten det er Lundin, Det norske eller Statoil som gjør funnet. Det er en positiv ånd i Norge, og derfor er det interessant å investere grandtante Gwendolines milliard dollar her.»

På spørsmål om lettere skattetrykk også bør medføre lettere investeringer fra bobestyreren (myndighetene) i letefasen, velger Lambert å belyse hvor uheldig petroleumsnæringens ramponerte omdømme er for videre utvikling – næringens svekkede stilling i det offentlige ordskiftet gjør at få tør å ta debatten.

«Vi i næringen tillater omgivelsene til å herse med oss, også å fortelle fordreide sannheter. Mye av det som sies og skrives om næringen er feil. Det glemmes hvor viktig olje- og gassnæringen er. Hva skjer hvis hele næringen gikk til streik – og 150 millioner fat oljeekvivalenter daglig plutselig ikke var tilgjengelig lenger? Det hadde ført til stor fattigdom i hele verden, vi hadde blitt kastet tilbake til en tid hvor folks helse, velferdsordninger og alt annet er noe vi trodde vi hadde forlatt for lengst.»

Framtiden er basert på olje og gass, framholder han: «I dag prøver de såkalte miljøvernerne å få oss til å tro at vi bare kan stenge ned olje- og gassproduksjonen. Slik jeg leser det, innebærer deres forslag at vindkraft og solenergi kun gir verden energi tilsvarende 5 millioner fat oljeekvivalenter daglig – av de 250 millionene fatene verden trenger. Prisen for de 5 millionene fatene ligger et sted mellom 150 og 250 dollar per fat.»

Lambert sier at petroleumsnæringen har skapt seg et problem ved at den har latt seg presse inn i skammekroken og blitt pisket. I stedet burde flere ta debatten og slåss for det denne industrien står for og bidrar med. Konsekvensen av denne passiviteten har blitt overbeskatning.

 

"Skattenivået er ødeleggende for nye investeringer og muligheten til å få en akseptabel avkastning."

 

Philip Lambert og Bjørn Rasen

Klar tale.
Philip Lambert er opptatt av skatt som incentiv til ytterligere å øke verdiskapingen, også i Norge. «Når framtidige generasjoner ser tilbake, kommer de til å undre seg hvis ikke mer enn halvparten av reservene i feltene er utvunnet. Hvordan lage et skattesystem som oppmuntrer selskapene til å øke utvinningsgraden i komplekse felt til over 60 prosent,» utfordrer han.

 

Marginene selskapene skal leve av, er ikke et før skatttema, det er et etter skatt-tema. Det er dette debatten bør handle om.»

Lambert framholder at tanken bak hans skatteutspill ikke handler om å gi oljeselskapene som sådan, fordelene, «det handler ganske enkelt om økonomi.»

Norges økonomi er avhengig av inntektene fra olje og gass, og dersom investeringene faller bort, kommer landets økonomi til å stupe raskt. Er skatteraten for høy, så forsvinner investorene. Det er det Lambert frykter nå.

«Debatten bør tas i mange land verden rundt. I enkelte land er skattesatsen 90 prosent, det er for høyt i dagens situasjon.»

Han minner om at da skattesatsen ble bestemt, var selskapenes situasjon en annen, med felt som var svært lønnsomme. I mange områder er selskapene inne i den andre eller tredje fasen av utviklingen, sokkelen modnes, reservoarene er mer komplekse, ligger på større havdyp, lenger fra land, også i islagte områder - ergo går kostnadene opp.

«Verden forbruker uansett 150 millioner fat hver eneste dag året rundt. Myndighetene bør i større grad anerkjenne den innsatsen industrien gjør for å skaffe til veie disse fatene - under stadig vanskeligere forhold.»

Han sier at norsk sokkel er i en ny, mer moden fase og at den store utfordringen nå er utvinningsgraden: «Gjennomsnittet er 46 prosents utvinning av reservene.

 

"Når framtidige generasjoner ser tilbake, kommer de til å undre seg hvis ikke mer enn halvparten av reservene i feltene er utvunnet."

 

Jeg tror det er et betimelig spørsmål. Da blir spørsmålet i dag: hvordan lage et skattesystem som oppmuntrer selskapene til å øke utvinningsgraden i komplekse felt til over 60 prosent. Norge har ledet an innen økt utvinning. Ønsker myndighetene at det skal fortsette slik?»

Likevel, på spørsmål om hva den største feilen Norge kan gjøre nå, unnlater Lambert å svare skatt: «Før dere tar skattedebatten, bør dere ha en åpen debatt om hva olje- og gassindustrien representerer. Hvis det skapte bildet om at det industrien gjør, er feil, da får ikke industrien den nødvendige støtten for reduserte skattebetingelser.»

Det å straffe tobakksindustrien er så sin sak, men på samme måte straffe en industri som produserer mer enn halvparten av den daglige energien verden trenger for å overleve, «synes for meg som en sær ting å gjøre - også sett i et klimaperspektiv.»

Lambert synes at mange av løsningene som foreslås i klimadebatten, er feil. Han oppfatter mange av de som sier de er opptatt av klimaet, ofte er mest interessert i ideen om fornybar energi og å sparke mot olje- og gassindustrien.

«Hvis du virkelig er interessert i å redusere utslippene av karbondioksid, så bør du jobbe full guffe for å erstatte kull med naturgass. Det kan gjøres raskt, det er realistisk og det kan gjøres uten at de fattigste i samfunnet blir rammet av en varig høy energiutgift.»

 

Philip Lambert

I et bedre lys.
Philip Lambert ber myndigheter og folk flest i større grad anerkjenne innsatsen olje- og gasselskapene gjør for å skaffe til veie de 150 millioner fatene med olje og gass verden er avhengig av hver eneste dag.

 

Olje- og gassindustrien er svært viktig globalt sett. Og den er viktig for Norge. Lambert er forbløffet over at det «igjen ser ut som om det er gått i glemmeboka hva denne fantastiske olje- og gassmaskinen har skapt av velferdsordninger og velstand i Norge i løpet av 40 år - uten at miljøet er ødelagt.»

Hvis ikke disse resultatene blir anerkjent, så kommer det ikke til å bli noen endring i skattesatsene.

Det Lambert kaller misopp-fatninger om industrien er ikke særnorsk. Han trekker fram FNs generalsekretær Ban Ki-moon, som har som ansvar å redusere fattigdommen i verden, nylig anbefalte å trekke investeringene ut av fossile energikilder - uten å skille mellom kull og gass.

«Dette er en utrolig farlig uttalelse fra en mann i hans posisjon fordi han har ikke noe å erstatte fossile energikilder med. Det betyr massefattigdom.»

«Jeg hørte nylig en kommentator fra venstresiden si at det som har hatt størst innvirkning på redusert barnedødelighet globalt, er energi-industrien, ikke medisinindustrien.

 

"Det er ingenting som har endret livet til klodens befolkning mer enn tilgangen på energi de har råd til."

 

Lambert trekker fram Statoil som han synes er et av de beste industriselskapene i verden, uansett type industri. «Det holder høy etisk og miljømessig og skaper store verdier - nå også internasjonalt.»

Lambert sier at Statoil og andre oljeselskaper også bidrar positivt på en rekke områder som sjelden snakkes om. Arbeidsstyrken er multinasjonal, hver dag samarbeider folk fra hele verden om felles oppgaver. De tenker og snakker globalt. «Men om vi snakker godt nok på tvers av kjønnsgrenser, er jeg usikker på, det er fortsatt for få kvinner i industrien.»

Det er naturlig å spørre Lambert om verden er fanget i en slags Catch 22; produsere og forbruke nødvendig mengde energi for å opprettholde velstanden, med den følge at vi forurenser mer enn kloden tåler - eller kutte tilgangen på energi.

«Jeg vil utfordre den tankegangen. Først så må begrepet forurensing ryddes opp i. Fossilt brensel brukes om alle typer, det blir som å betrakte alle grønnsaker som like. Og igjen, det må skilles mellom gass og kull. I Kina i dag er det 600 millioner mennesker som ikke får puste skikkelig. Det har aldri skjedd tidligere i menneskehetens historie. Og det har ikke noe med karbondioksid å gjøre. Det skylde nitrogen- og svovelutslipp. Og det kommer ikke fra naturgass.»

Lambert sier at her vi sitter nå, på en benk midt i London, ville vi for 50 år siden vært sotet ned og sett hverandre gjennom en sky. «Vi erstattet kullet med naturgass, og se hva som har skjedd i denne byen.»

Det er mange foreskrevne medisiner for å skape en renere verden. Lambert sier mange har gode intensjoner, men utfordringen er å få dem til å fungere også økonomisk: «Vi må finne den pillen som virker. I vår industri har vi én, og den kalles gass. De Ultra-Grønne vil ikke ha den pillen fordi den gjør ikke jobben 100 prosent. Hvis jeg var pasient og fikk valget mellom å bli verre eller en del bedre, så hadde jeg valgt det siste.»

Lambert avslutter med å utfordre det politiske systemet i Norge til å finne tilbake til stoltheten over olje- og gassindustrien, ikke minst det Statoil har oppnådd.

«Når denne erkjennelsen er etablert, så kommer de nødvendige tiltakene for at olje- og gassindustrien fortsatt kan gi Norge god avkastning.»

 

Philip Lambert