Skjøt gullfuglen

06.01.2015
Seks milliarder kroner i ekstra inntekt var fasiten etter vel ti års bruk av 4D-seismikk på Gullfaks. Hvis teknologien fortsetter å utvikles, kan gevinsten, ifølge Statoil, bli minst like stor i de neste 15 årene.

| Astri Sivertsen

Foto: Harald Pettersen/Statoil

Egnet felt.
Komplekse reservoarer på Gullfaks gjør at 4D kommer til sin rett.

(Foto: Harald Pettersen/Statoil)

 

Halvparten av all oljen som ble produsert på feltet fra metoden ble tatt i bruk på slutten av 1990-tallet og fram til 2008, kan tilskrives bruk av firedimensjonal seismikk, forteller Tor Vegar Mårdalen i Statoil. De store ekstrainntektene stammer konkret fra 19 brønner som neppe hadde blitt plassert der de ble, hvis det ikke hadde vært for 4D-undersøkelsene.

Metoden blir først og fremst brukt til å planlegge hvor nye brønner skal bores. Men takket være 4D blir også feilplasserte brønner unngått og brønnkostnader spart.

«Det er mye verdi i brønner som blir kansellert på grunn av ny 4D-informasjon,» sier Mårdalen, som er ansvarlig for det geofysiske arbeidet på Gullfaks.

Når vi vet at en brønn på norsk sokkel fort kan koste flere hundre millioner kroner å bore, skjønner vi at det blir penger av det.

Den første 3D-seismikken ble samlet inn i 1985, før feltet hadde fått navn og før produksjonen startet. Etter en vellykket 4D-pilot i 1995, har seismikkskip krysset feltet med jevne mellomrom siden 1996. Siden 2001 har dessuten rettighetshaverne montert hydrofoner og geofoner på havbunnen, som samler inn andre typer seismiske data enn de som fanges opp av kablene på havoverflaten.

Alt dette har gitt enorme datamengder – Mårdalen anslår mellom 2000 og 2500 seismiske volumer som hver dekker hele hovedfeltet – som stadig er i bruk. Akkurat nå holder for eksempel geofysikerne på med å reprosessere 1985-dataene. Som kjent fantes ikke GPS på 80-tallet, og det var også andre kriterier for plassering og registrering av skuddpunkter og posisjonen til skip og kabel. Men den teknologiske utviklingen gjør at datakvaliteten, med hensyn til både navigasjon og seismikk, blir stadig bedre, forklarer Mårdalen.

«Nye støyfjerningsmetoder og algoritmer blir utviklet, og gamle data blir som nye,» sier han.

 

"Det er mye verdi i brønner som blir kansellert på grunn av ny 4D-informasjon."

 

 

Ideelle forhold

Norsk sokkel var ikke først ute med å ta i bruk 4D-seismikk. Vi lå 10-15 år etter USA, hvor metoden hadde vært anvendt på land i mange år, forteller IORprisvinner Martin Landrø. Han jobbet på Statoils forskningssenter i Trondheim fra 1996 til 1998, og ledet forskergruppen som var med i den tidlige 4D-fasen på Gullfaks. Tre av forskerne kom dessuten fra BP, som hadde erfaringer med bruk av 4D-seismikk fra det britiske Magnus-feltet, 160 kilometer nordøst for Shetland.

På norsk sokkel hadde det blitt gjort noen 4D-undersøkelser på «spøkelsesbrønnen» 2/4-14, hvor 20 000 fat olje strømmet ut hver dag i nesten ett år, før Saga Petroleum klarte å stoppe utblåsingen rett før jul i 1989. Også Hydro hadde gjort noen tester på Oseberg-feltet, men Gullfaks var, ifølge Landrø, det første feltet hvor metoden ble tatt i bruk i stor skala.

En av grunnene til at akkurat Gullfaks ble valgt, er at undergrunnen på feltet er komplisert.

«Hvis reservoaret hadde vært én svær tank, så hadde poenget med 4D vært mye mindre,» forklarer Landrø.

«Vi visste at potensialet var stort. Det var mange forkastninger på Gullfaks, og dermed mange muligheter for gjenglemte reserver.»

Til sammenligning ble 4D senere tatt i bruk på Statfjord, men med mye mindre verdiskaping enn på Gullfaks. Grunnen er nettopp at Statfjord er en stor «tank,» selv om det ifølge Landrø er litt mer komplekst på østflanken.

«Dess mer komplekst et reservoar er, dess mer bruk er det for sånne teknologier som 4D,» sier han.

Den andre grunnen var at det var sterkt ekko – altså seismisk refleksjon – fra toppen av reservoaret der det var olje, og et mye svakere ekko der det var vann. Altså var det sterke indikasjoner på at det ut fra seismikken gikk an å se forskjell på oljefylte og vannfylte reservoarer.

Og det var nettopp det geofysikerne og geologene på Gullfaks var ute etter, å kunne se når oljen i reservoarene ble erstattet med vann.

Mårdalen legger til at undergrunnen på Gullfaks er svært godt egnet til å få gode 4D-bilder. Blant annet er temperaturen på 78 grader i reservoaret helt ideell for å få maksimal akustisk kontrast fra vann og olje.

«Når du erstatter olje med vann, får du veldig tydelige bilder, et sterkt 4D-signal,» sier han.

Nettopp dette var avgjørende for at prosjektet kom i gang på 90-tallet: «Hydrokarbonsonene lyste opp på det første amplitudekartet [kart som viser den akustiske kontrasten mellom to bergartslag i undergrunnen] som ble laget på Brent på Gullfaks. Vi så at det var et kjempepotensial,» sier han.

 


Foto: Harald Pettersen/Statoil

Gullfaks A.
Bedre brønnplassering har gitt store inntekter.
Her er boregjengen i aksjon på Gullfaks A-plattformen.
(Foto: Harald Pettersen/Statoil)

Standardverktøy

Per Digranes, leder for en geofysisk enhet i Statoil, hadde erfaring med 4D fra Hydro før han begynte i Statoil i 1997 og kom inn i Gullfaks-prosjektet.

Han trekker fram samarbeidet mellom driftsenheten Gullfaks og forskningssenteret som en av hovedgrunnene til at 4D-prosjektet ble så vellykket som det ble. Blant annet var tre av forskerne fra Trondheim på Gullfaks-kontoret i Bergen 2-3 dager i uka i årene 97-99. Dessuten var det svært godt samarbeid mellom de ulike fagdisiplinene på Gullfaks. Geologer, geofysikere, reservoaringeniører og produksjonsingeniører jobbet hele veien tett sammen.

«I denne fasen var 4D ennå i sin barndom, og vi måtte argumentere for hvorfor vi skulle ta det i bruk,» sier Digranes.

Prosjektet gjorde noen enkle verdivurderinger som viste hva de fikk igjen av å samle inn 4D-seismikk, ved at brønnene kunne plasseres mer nøyaktig og med større sikkerhet. Dette var viktig når gruppen skulle begrunne hvorfor metoden burde tas i bruk, forteller han.

«Når du kan vise hva det har å si på bunnlinjen, er det mye enklere å få gjennomslag.»

I dag bruker om lag 20 Statoilopererte felt 4D-seismikk som en del av reservoarstyringen. Tallet varierer, ifølge Digranes, fordi noen felt er i slutten av levetiden mens nye kommer til. Nå er det dessuten et krav om at alle nye felt skal vurdere bruk av 4D-seismikk.

«På grunn av prosjektet på Gullfaks og det vi fikk til der, har 4D gått fra å være et forskningsprosjekt til å bli et standard reservoarstyringsverktøy,» sier han.

 

"Før måtte man argumentere hvorfor man skulle samle inn 4D-seismikk, men nå er snarere regelen at du må begrunne hvorfor du IKKE skal gjøre det."