Bare Ramm

19.05.2015
Det er ikke ressursene det står på, det er viljen til å handle, mener Hans Henrik Ramm. Han var 15 år da Norge lyste ut sin første konsesjonsrunde. Siden har han fulgt spillet som politisk aktør eller med et skarpt blikk i sin kommentartjeneste Behind the news .
  • Bjørn Rasen og Sverre Christian Jarild (foto)

Hans Henrik Ramm

Kommentator Hans Henrik Ramm fnyser av alle de dramatiske
utsagnene om behovet for omstilling fra olje til «andre ting».
Han peker på at Norge har klart 50 års langsom opptur svært bra,
og at nasjonen også klarer 50 års langsom nedtur bra.

 

Som så mange ganger før kommer Hans Henrik Ramm luskende inn fra siden, ettertenksomt dampende på en sigar. Det er mars og nok en oljekonferanse står for døren. Bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass holder sitt årlige arrangement for å bekrefte næringens betydning, og for å diskutere eventuelle mørke skyer som har dukket opp i horisonten siden sist. Ramm blåser ut sin siste sky og går inn. Der står styreleder Tor Arnesen og hans medspillere og ønsker velkommen. «Vi venter egentlig på statsministeren, men det er like greit å begynne med deg, Hans Henrik,» smiler Arnesen og håndhilser.

Ramm kom inn i oljeverdenen gjennom politikken. Han var 15 år da første konsesjonsrunde ble utlyst i 1965 og han stod ved en skillevei. Matematikk og realfag eller en mer akademisk yrkesretning. Han studerte realfag «en stund», men var også opptatt av journalistikk og samfunn.

«De kortsiktige lystene vant, og jeg fikk meg jobb i Morgenbladet. Jeg var bare 19 år da jeg ble stortingsmedarbeider og kunne stort sett jobbe med de temaene jeg ville. For så å få det på førstesiden. Det var en fantastisk spennende tid,» minnes han.

Etter militærtjenesten – som reporter i Mannskapsavisa – byttet han «side» da han ble kalt inn til Høyres stortingsgruppe og ble partiets gruppesekretær: «Vi var den gang to stykker som gjorde hele jobben, en jobb hvert parti i dag gjerne har 20-30 stykker til å forvalte.»

Ramm fikk ansvar for de «harde» verdiene; finans og industri. «Og med det olje som var blitt veldig viktig da jeg begynte der i 1973.» 

 

Omstilling

Dette var året etter at Statoil og Oljedirektoratet var opprettet, og det var to år etter at Ekofisk-feltet var satt i produksjon i Nordsjøen. Det hadde vært en lang prosess om hva slags statsoljeselskap den unge oljenasjonen skulle ha. Politikerne på Stortinget kom sent, men tungt på banen. I 1974 kom to omfattende stortingsmeldinger. Den ene, Stortingsmelding 25, varslet at det kunne bli store oljeinntekter, og at bruken av disse kom til å føre til en omstilling.

Ramm deler noen av sine synspunkter i intervjuet som finner sted i sky-baren i Oslos høyeste hotell, med utsikt til operaen og andre bygg som står som monumenter over norsk velstand. Ramm minnes Finansdepartementets innstilling om at skulle det være noen hensikt med disse oljeinntektene, så måtte de brukes til å kjøpe varer og tjenester fra utlandet. Vår egen vareproduksjon kom til å synke, og vi gikk mot en omstilling fra industri til tjenesteytende virksomhet.

«Flere var opptatt av at omstillingen ikke måtte gå for fort. Dermed fikk vi en debatt om tempoet i oljeinntektene og med det om hele virksomheten. Det at vi skulle få en stor og viktig leverandørindustri, var det få som så for seg den gang,» sier han.

Maritime næringer var økonomiske bærebjelker i samfunnet. Midt på 1960-tallet var olje noe fjernt og som de færreste snakket om. Noen hadde kanskje lest litt i avisen om at noe foregikk i Nordsjøen. Det ble ikke fart i diskusjonen før Ekofisk ble funnet i slutten av 1969, «da ble naturligvis alle interessert. Norge var langt fra noe rikt land. Men folk var optimistiske,» minnes han. 

 

Tempo

Fem år senere gikk den politiske debatten for fullt: Hvor stor produksjon skulle Norge tillate seg for at inntektene kunne brukes til et akseptabelt omstillingsnivå i samfunnet.

På 1970-tallet gikk også debatten om det nye statsoljeselskapets rolle. Ramm mener at organiseringen av Statoil var en sammenblanding av politikk og forretning. Den var et resultat av at Arbeiderpartiet overtok etter den borgerlige Borten-regjeringen i 1971: «Finn Lied (industriminister) og Arve Johnsen (Statoils første toppsjef) gjorde store endringer i embetsverkets opplegg for organiseringen av Statoil.»

Ramm peker på at vi hadde Norsk Hydro som var ivrig etter å delta, og vi hadde forløperne til Saga Petroleum, pluss et mylder av andre selskaper: «Det var en alminnelig oppfatning at det ikke var nok kapital i Norge og at det ikke var plass til så mange selskaper. I Stortinget var det stor interesse for å opprette et nytt, nasjonalt selskap. Stortinget tenkte da kun på det operative, ikke på de tilforhandlede rettighetene.»

Både Høyre og Arbeiderpartiet hadde utredet hvordan dette skulle gjøres.

Begge så for seg ett statlig og flere private selskaper. Ved regjeringsskiftet bestemte Arbeiderpartiet seg for å slå sammen disse konseptene og bygge det nye statsoljeselskapet på statens tilforhandlede rettigheter, samtidig som det var hundre prosent statseid. Dermed ble statens makt og rettigheter brukt til å bygge opp selskapet.

Så gikk oljeprisen opp, og det kom store inntekter. I tillegg hadde staten en glideskala som gjorde at Statoil fra fjerde konsesjonsrunde fikk tildelt 50 prosent i nye lisenser med glideskala på toppen. Ramm sier at virkningen av dette var at Hydro og Saga måtte betale konkurrentenes leteutgifter samtidig som de ved funn fikk redusert sine eierandeler: «Slik fikk Statoil en beskatningsmyndighet over de andre selskapene samtidig som det skulle utvikles som et operativt selskap.»

Ifølge Ramm var det ikke var noen stor debatt om sammenblandingen av forretning og politikk i Statoil. Den debatten kom først senere. Diskusjonen handlet mest om stopp-i-strandkanten-prinsippet; at selskapet skulle holde seg på norsk sokkel. I tillegg ble det stilt spørsmål ved hvor tungt selskapet kunne gå inn i petrokjemi, basevirksomhet og seismikk.

Konklusjonen ble at Statoil fullt ut skulle være et forretningsmessig selskap, og at det skulle være et integrert oljeselskap med interesser i petrokjemi samt raffinering og markedsføring. Men selskapet måtte da gi tilbake statens tilforhandlede rettigheter slik at disse kunne plasseres et annet sted. Dette kompromisset ble inngått i 1981.

1985 ble Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) opprettet som en egen juridisk enhet under Statoils forvaltning. Statoils opprinnelige eierandeler ble delt i to, en til Statoil selv, typisk 20 prosent, og resten til SDØE. 

 

Forvaltning

Ramm sier at embetsverket allerede på 1960-tallet så for seg mye av det som i dag er Petoro. Embetsverket ville ikke at Statoil skulle ha for mange roller, og at statens eierinteresser burde bestyres av et eget selskap utenfor departementet. Selskapet skulle være hundre prosent statseid, og det skulle kun være et forvaltningsselskap.

SDØE ble ivaretatt av Statoil til det statlige Petoro ble opprettet i 2001, mer enn 30 år etter at ideen første gang ble diskutert.

«Det er lett å være etterpåklok. Likevel tror jeg med et tidlig Petoro, ingen glideskala (statens rett til å øke sin eierandel i et felt etter at det var kommet i produksjon. Ordningen ble fjernet i 1993. Red. komm.), så hadde vi fått et sterkere Hydro og Saga. Konkurransen hadde blitt ytterligere skjerpet, og det hadde vært et gode,» sier Ramm.

Å ha tre selskaper var ifølge Ramm «uhyre viktig for å bygge opp leverandørindustrien. Og glanstiden var midt på 1990-tallet. Da fikk vi eksempelvis utviklingen av subsea-teknologien.»

De tre norske selskapene skaffet seg hver sin alliansepartner: Statoil og Kongsberg. Hydro og Kværner. Saga og Haugesund mekaniske verksted.

«Det var tre inspirerte team som kappløp for å finne løsninger. Dette har gått tapt. Først ved tragedien at Saga ble spist opp av Hydro og Statoil, og så tragedien med at Hydro ble spist opp av Statoil. Den siste fusjonen er noe av det dummeste vi har gjort, fordi det fjernet mangfoldet og etablerte et selskap med en svært dominerende stilling,» sier han.

Med dette mener Ramm at norsk sokkels posisjon som et av de fremste teknologilaboratorier, er svekket: «Det tillitsforholdet hver enkelt av de tre selskapene hadde til sin leverandør, og med det underleverandører, var det ikke mulig for Statoil å fortsette med.»

Han medgir at Statoil selvsagt spiller en viktig rolle og har bidratt til teknologiutvikling. Likevel, det kunne vært gjort på en annen måte.

 

Hans Henrik Ramm

«Det er lett å være etterpåklok. Likevel tror jeg med et tidlig Petoro,
ingen glideskala, så hadde vi fått et sterkere Hydro og Saga.
Konkurransen hadde blitt ytterligere skjerpet,
og det hadde vært et gode,» mener Hans Henrik Ramm.


Nåsituasjonen

Etter en pause, lyttende til den pågående konferansen på hotellet, deler kommentatoren sine tanker om status i oljenæringen. I salen har statsministeren nettopp talt, den politiske opposisjonen har talt, oljenæringen har talt. Nasjonen opplever krise. Nå snakkes det i mange kanaler om hva som må komme etter oljen.

«Det er viktig at vi klarer å skille mellom kort og lang sikt,» beroliger Ramm. Han har hørt det meste før.

Jo, næringen og nasjonen har et problem. På kort sikt: «Gjennom denne nedgangssyklusen ligger det an til et fall i investeringene på 15-20, kanskje 25 prosent – og med risiko for at vi faller enda dypere i 2017-2018, avhengig av utviklingen på oljeprisen og selskapenes valg av strategi. Hvor sterk kapitaldisiplin har de store selskapene, og hvor mye er de villig til å dempe utbetalingene framfor å investere,» spør Ramm.

Han er overbevist om at oljeprisen kommer til å stige igjen, trolig en gang mellom 2017 og 2020. Da blir det «business as usual, og vi er tilbake på den langsiktige kurven.» Han mener den kortsiktige nedturen vi opplever nå, ikke er representativ for den langsiktige utviklingen, slik noen av de fremste politikerne har skapt et inntrykk av.

«Det er ikke noe behov for å starte omstilling fra olje til andre områder. Historisk sett har vi vært gjennom 50 år med voksende virksomhet. Nå skal vi gjennom 50 år med fallende virksomhet. Og det har vi visst hele tiden. Vi har klart den langsomme oppturen svært bra..»

 

«...og vi kan klare den langsomme nedturen bra – uten å dramatisere så forferdelig»

 

Oljeindustrien skal gjennom kostnadsreduksjoner. Når det er gjort, tror Ramm at en oljepris på 70-80 dollar kan være nok for industrien: «Den kan fortsette med høyt aktivitetsnivå, kanskje med litt færre mennesker.» 

 

Kompetansen

Derfor er han opptatt av at næringen ikke mister for mye kompetanse slik at det blir «mye armer og bein» når virksomheten skal opp igjen. Den feilen har næringen gjort før.

«Ja, jeg frykter vi gjør samme feil igjen, at vi skremmer de unge vekk, og at regjeringen sitter stille og ser på at feltutbygginger blir utsatt. Da samler det seg opp til en ny aktivitetstopp.»

Han viser til at denne toppen har inkludert ti utbyggingsprosjekter samtidig. Det skyldes blant annet at flere prosjekter ble utsatt fra 2008 til 2011, da de ble satt i gang igjen på høy oljepris. Det samme skjedde i 2004, minner han om. Dette er den tredje syklusen siden årtusenskiftet, og bransjen opptrer nærmest panisk ettersom oljeprisen svinger.

Ramm mener det er behov for å underbygge aktivitetsnivået i nedgangstider. Hvis krisen blir for dyp og rammer samfunnsøkonomien, så blir utbyggingsprosjekter utsatt igjen. Det var det som skjedde for noen år siden. Det førte til en ny aktivitetstopp som næringen i dag sliter med å komme ut av: «Det er det regjeringen ikke vil forstå.» 

 

Skattetvist

Hans hovedankepunkt er skatteskjerpelsen i 2013 som reduserte oljeselskapenes muligheter til skattefratrekk. Det skapte sterke reaksjoner da regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett foreslo å redusere friinntektssatsen i petroleumsskatten fra 7,5 prosent til 5,5 prosent over fire år.

«Det er Finansdepartementets teori at de kapitalbaserte fradragene er for gunstige, slik at de svekker kostnadsbevisstheten. Det er det jo nærmest ingen andre som mener,» framholder Ramm.

Han mener regjeringen snarest bør reversere denne endringen. Og den bør i tillegg gjennomføre tiltak for økt utvinning: «Dette ble lovet i Stortinget. Det må gjøres så fort som mulig, både for å underbygge aktiviteten og for å redde de tidskritiske ressursene i modne felt.»

«Det hadde vært fint å få korrigert disse to forholdene tilbake. At regjeringen ikke gjør disse beslutningene, begriper jeg ikke,» legger han til.

Ramm peker på at mange prosjektmuligheter på norsk sokkel krever så stor innsats av selskapene, både organisasjonsmessig og teknologisk, at de i praksis ikke blir utnyttet. Det gjelder særlig små felt og økt utvinning i en sen fase av feltenes produksjonstid – haleproduksjonen. Det samme gjelder også for utforsking av frontområder; nye områder som ikke er utforsket tidligere.

«Med andre ord, alt som er krevende. Britene har sett dette for lengst og har innført produksjonsbidrag for ulike krevende felt. Dette blir vi i Norge også nødt til å gjøre hvis vi vil realisere ressursene,» hevder han. 

 

Klimaperspektivet

Den andre siden av å presse mest mulig ut av reservoarene, er hvor mye utslipp verden kan tåle. Debatten i offentligheten har blitt langt mer polarisert; for eller imot olje. Ramm tar gjerne klimadebatten.

«Det sentrale er hvor mye av de fossile ressursene som kan brukes. Får vi til den store overgangen fra kull til gass, så blir det enda større rom for olje og gass,» sier han og peker på Det internasjonale energibyråets (IEA) rapporter. De viser at verden i 2040 fortsatt trenger 95 prosent av dagens produksjonsnivå for olje og gass. I 2050 synker behovet til 76 prosent. Verdens behov for olje og gass avtar langsomt innenfor IEAs framtidsbilder. IEAs prognoser/scenarier bygger på forventninger om politikk.

En annet mye omtalt framlegg, er en artikkel i Nature. Basert på hvordan produksjonen av olje og gass fordeler seg på regioner og land, og forutsatt at all produksjon drives kostnadseffektivt, er det ikke plass til arktisk olje og gass, hevder forfatterne.

«Den store forskjellen er, som også Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre sa på talerstolen på konferansen her i dag, at mange land er så fast opphengt i kull at de bruker det selv om særlig gass, men også olje, er mer kostnadseffektivt. Klarer man å kutte i bruken av kull, så øker verdens etterspørsel etter olje fram mot 2050. Og etterspørselen etter gass kan øke med 50 prosent. Alt dette er innenfor FNs karbonbudsjett,» sier Ramm.

Norge klarer ikke å opprettholde 95 prosent av dagens produksjonsnivå i 2040, selv med full aktivitet. Han mener derfor at «business as usual» er fullt forenlig med klimamålene for olje og gass: «Oljen og gassen skal produseres uansett. Derfor er det bedre at den produseres i Norge under de rammebetingelser vi har.» 

 

Klimaversting

Han synes symbolpolitikk har en for dominerende plass, og at klimadebatten i større grad bør handle om å påvirke etterspørselen etter kull. Det kan gjøres ved å benytte kvotesystemer og avgiftssystemer, eller ved å fremme mer bruk av alternativ energi.

«Det som skal produseres, kan jo bestemmes ut i fra etterspørsel slik at produksjonen ikke blir bestemt ut i fra hva som er mulig å produsere. Angripes tilbyderne av energi, så undergraves hele energiforsyningen. Det er ikke særlig effektivt og det kan bli en farlig verden hvis energiforsyningen svikter. Dette har også et moralsk aspekt,» framholder Ramm.

Han minner om at det kun er et mindretall i norsk politikk som fører den nye typen debatt; for eller imot. Selv tror han produksjonen på norsk sokkel fortsetter i minst 100 år: «Teknologien må utvikles gradvis slik det har foregått helt siden starten. Det er mer enn nok av olje og gass i jordskorpen – også på norsk sokkel.»

Hans Henrik Ramm

«Angripes tilbyderne av energi, så undergraves hele energiforsyningen.
Det er ikke særlig effektivt og det kan bli en farlig verden
hvis energiforsyningen svikter. Dette har også et moralsk aspekt,»
sier Hans Henrik Ramm.