Fant sitt felt

19.05.2015
Han hadde lenge vært fascinert av oljeindustrien. Den unge statsgeologen Fredrik Hagemann skiftet derfor raskt fra vannleting til oljeleting da sjansen bød seg i 1966. Etterhvert ble han Norges oljedirektør.
  • Bjørn Rasen (tekst og foto)

Fredrik Hagemann

Fredrik Hagemann ledet Oljedirektoratet fra opprettelsen i 1972 til 1996.
Hans malte portrett henger i direktoratet.

 

Året etter de første tildelingene var gjort på norsk sokkel, fant Fredrik Hagemann sin plass som midlertidig ansatt geolog ved Bergverkskontoret i Industridepartementet. Der ble han kollega med juristen Nils B. Gulnes og ingeniøren Olav K. Christiansen.

«Det var gjort noen seismiske undersøkelser, og vi visste lite den gang,» sier han i dag.

Han kom fra stilling som statsgeologi Norges geologiske undersøkelse (NGU), hvor han hadde drevet med leting etter vann: «Kollegene syntes jeg var en idiot som søkte meg bort fra den fine jobben. Jeg fikk forresten ingen stilling, men et stipendiat. Jeg hadde permisjon fra NGU første året.»

Hagemann er rask til å påpeke at han ikke har noe med NGUs famøse uttalelse i et brev til Utenriksdepartementet i februar 1958:  

«Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

 

Og definisjonen av den norske kyst var avgjørende, minnes Hagemann.  Delelinjeforhandlingene med britene var som å dra tilbake til vikingtiden: «Ikke siden vikingtiden har vi drevet landnåm (gjøre krav på land. Red.komm). Ytterkanten av den norske kyst skulle defineres ved det ytterste skjær, og de norske forhandlerne «viste hvert skjær ved lavvann.» Det betydde at Norge fikk skjøvet grensen lenger mot vest.»

«Det er jo interessant når vi ser de store funnene i Nordsjøen som ligger ved grensen,» smiler Hagemann.

I motsetning til oppfatningen hos sin arbeidsgiver NGU, så trodde trioen på Bergverkskontoret på mulighetene: «Alle andre var pessimistiske, inklusive politikerne og næringslivet.

 

«Det var for øvrig Guds lykke at politikerne ikke la seg opp i det. Vi fikk lagt mye på plass de første årene fram til Ekofisk var en realitet.»

 

Og knyttet til Ekofisk følger historien om Phillips’ forsøk på å kjøpe opp rettighetene på norsk sokkel mot å investere i et leteprogram. Phillips’ brev i 1962 ble ikke besvart før i 1986.

Fredrik Hagemann refererer ordlyden i avslaget: «Vi har tatt litt tid for å vurdere dette, men har kommet til at vi dessverre ikke kan imøtekomme dette.»

Han forteller at avslaget, 24 år senere, endelig ble skrevet fordi Phillips benyttet enhver anledning ved festlig samvær til å minne om det uteblivende svar: «Det var formelt sett departementet som sendte avslaget ettersom brevet fra Phillips var adressert dit.» 

 

Ny seismikk

Selskapene begynte med sine seismiske undersøkelser, og det ble raskt klart at NGUs konklusjon var feil. Hagemann dro rundt til selskapene og studerte de seismiske kartene. Dette ble tatt negativt opp i departementet, «selskapene burde komme til departementet, ikke motsatt.» Dessuten hadde Jens Evensen, byråsjefen i Utenriksdepartementet som spilte en nøkkelrolle for organiseringen av norsk oljevirksomhet, gitt strenge formaninger for å unngå korrupsjon.

«Vi fikk forklart at det kun var av praktiske hensyn. Og vi var opptatt av å lære. Det ble ikke gjort noen forsøk mot oss, ingen la igjen noen sjekk. Selskapene hadde fått klar beskjed om ikke å prøve seg. Vi fikk en kopp kaffe, og det var det,» sier Hagemann. 

 

Nålestikk

 Det var boret 33 hull og ikke gjort funn av betydning. Pessimismen bredte om seg. Phillips ville helst slippe å bore det siste hullet i sin lavest rangerte prioritet.

«Men med liten skrift på baksiden stod det at hvis en innvilget dispensasjon fra arbeidsprogrammet, så skulle operatøren innbetale til den norske stat det hullet ville ha kostet. Dette, samt langtidskontrakten selskapet hadde med riggen Ocean Viking, gjorde at Phillips valgte å bore den siste brønnen. Ekofisk var et faktum i 1969. Uten dette så hadde vi fått en stor forsinkelse på norsk sokkel.»

På kontoret var det fortsatt optimisme. Hagemann, som geolog, trøstet seg med at dette var små stikk rundt omkring, tilfeldig. Ikke nok til å avskrive en hel kontinentalsokkel. Han nevner det som i dag er Johan Sverdrup-funnet, hvor det i tidlige år ble boret noen hundre meter unna uten å gjøre funn.

 

Stavanger

I 1972 søkte Hagemann jobben som oljedirektør. Den jobben hadde han fram til 1990. Deretter fungerte han som oljedirektør i seks år til, vikarierende for Gunnar Berge som utsatte sin tiltredelse fordi han hadde ulike posisjoner på Stortinget og i regjeringen.

Hagemann var fornøyd med å flytte fra Oslo til Stavanger, ikke minst var familien det. Bergen og Trondheim var konkurrentene om å få hovedkontoret til Statoil og Oljedirektoratet. Hagemann opplevde at Stavanger hadde utarbeidet de beste planene for disse to institusjonene.

«Jeg var med i en interkommunal komité som vurderte byene. Vi spurte hva Trondheim kunne tilby av bygninger og hus til ansatte. Svaret var at ansatte kunne få medlemskap i borettslaget.

I Bergen så de for seg at Oljedirektoratet kunne få kontor i en brannherjet pengeskapfabrikk,» sier Hagemann.

Han har beholdt interessen for oljenæringen og holder ennå foredrag, som regel basert på ett lysbilde – Sokkelkartet. 86-åringen synes det sies «mye rart» om næringen i dag, men vil unngå å ta del i debatten. Nesten.

«Jeg har hele tiden hevdet at vi ikke kan avskrive Barentshavet. Det er bare gjort noen nålestikk der. Interessen var borte for en tid, men nå er den tilbake.»

 

Kart over norsk kontinentalsokkel fra 1965 og 2014.

Kart over norsk kontinentalsokkel fra 1965 og 2014.