Forut for sin tid

18.05.2015
Han var den første ansatte i Industridepartementet som skulle stelle med «olje». Nils B. Gulnes fikk jobben før jul i 1964 etter at en nabo tipset byråsjefen om at jusstudenten trolig kunne engelsk.
  • Bjørn Rasen og Sverre Christian Jarild (foto)

Nils B. Gulnes

Nils B. Gulnes og kollegene i Industri-departementet fikk
jobbe i fem år uten politisk innblanding: «Og det gjorde at vi fikk
etablert et system som holder den dag i dag. Med politisk innblanding
så tror jeg ikke resultatet hadde blitt det samme.»

 

Det var Utenriksdepartementet som gjorde det første administrative og lovarbeidet for den kommende oljenasjonen. Arbeidet ble ledet av ekspedisjonssjef Jens Evensen.

«Det var Guds lykke at Jens Evensen var der. Med sin måte å jobbe på, forretningsmessig, åpen for nye ideer, og at han ikke var skremt av å gå inn i nye ting, gjorde at vi fikk et veldig godt system for norsk sokkel. Det er Jens Evensens ære i stor grad,» framholder Nils B. Gulnes.

Kontinentalsokkelutvalget med Evensen som leder, Leif Terje Løddesøl som sekretær og juristen Carl August Fleischer la fram innstillingen som førte til kongelig resolusjon av 9. april 1965. Den omhandlet undersøkelse og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster på norsk kontinentalsokkel.

Vi møter den 79 år gamle advokaten i hans hjem i Oslo dager før han takker av fra sitt siste oppdrag i næringslivet. 31. mars var hans siste dag som rådgiver for det norske datterselskapet til japanske Idemitsu. Han sier at det har vært en eventyrlig reise gjennom 50 år.

1. januar 1965 overtok Industridepartementet stafettpinnen fra Utenriksdepartementet. Den første konsesjonsrunden skulle utlyses. Bergverkskontoret fikk oppgaven.

Bergverkskontoret hadde mange oppgaver og var litt skremt over også å ta ansvaret for oljevirksomheten – med de krav til engelskkunnskaper det krevde.

Det ble søkt etter jurist som kunne snakke engelsk og skulle arbeide med noe som het «olje». Det kom ingen søknader. Byråsjef Thorgrim Haga var bekymret og spurte sin nabo, som studerte juss, om hun visste om noen som tok eksamen til jul 1964, og som kunne tenke seg å komme og jobbe for ham. Hun visste at Nils Gulnes hadde gått på Sjøkrigsskolen og var marineoffiser, og at han derfor trolig kunne engelsk.

«Hun foreslo at jeg tok en tur opp til Haga. Etter en halv times samtale med Haga ba han meg skrive to linjer: Jeg søker herved stilling som midlertidig sekretær I. Jeg fikk jobben over bordet. Stillingen var midlertidig helt fram til 1970. Alle som jobbet med olje der, var midlertidig ansatte,» forteller Gulnes. 

 

Pangstart

Den nyutdannede juristen begynte 2. januar 1965. Han fikk et stort kontor med tre vinduer, ett arkivskap, men ikke noen dokumenter. Han startet med blanke ark, bokstavelig talt. Deretter gikk alt i hurtig tempo.

Lovgivningen kom på plass 9. april. Den 13. april ble 278 blokker utlyst: «Det er den største utlysning noen gang på norsk sokkel. Vi fikk inn elleve ansøkninger innen fristen 15. juni. Den 17. august tildelte vi de første konsesjonene til selskapene.»

Elleve grupper søkte, ni grupperinger fikk tildeling. Utlysningen omfattet samtlige blokker sør for 62. breddegrad, minus noen mot Danmark.

Mye er sagt og skrevet om delelinjen mot Danmark. Gulnes sier det meste er tull, og at det aldri var snakk om at Ekofisk kunne ha blitt dansk. I år, 50 år etter, frigis dokumentene: «Der finner neppe noen gull. Det meste foregikk muntlig og vi hadde ikke tid til å skrive ned alt dette. Vi løste problemene og vi skrev ikke så mye.»

Men Stortingsmelding nr. 22 kom i 1965. Den var den første meldingen om olje: «Den vakte ingen debatt i Stortinget. Jeg var så skuffet. Det ble en halvtimes diskusjon, og den dreide seg stort sett om seismiske undersøkelser og om disse kunne skade fiskerivirksomheten. Få eller ingen trodde på oljevirksomheten.» 

 

Spillerom

Det at de store spørsmål ikke ble diskutert i Stortinget, var samtidig det beste som kunne skje.

Gulnes forteller at de fikk jobbe i fem år uten politisk innblanding: «Og det gjorde at vi fikk etablert et system som holder den dag i dag. Med politisk innblanding så tror jeg ikke resultatet hadde blitt det samme. Det hadde i neppe vært mulig i dag.»

Gulnes beretter at han som sekretær i Oljerådet, skrev brev sammen med Evensen i Utenriksdepartementet. Brevet ble så sendt til Industridepartementet hvor Gulnes mottok det: «Og dermed var tingene avgjort. Sjefene i departementet var støttende i alt vi gjorde.»

Grunnlaget var lagt før 1965 etter at Evensen og hans lag fikk hjelp av engelskmennene til å lage norsk lovgivning. Den ble ikke helt som den engelske. Gulnes mener Norge var heldige. Britene kom med forslag om delelinjen, gjort etter Genèvekonvensjonenes prinsipper. Britene gikk med på at linjen skulle trekkes etter det ytterste skjær.

«Det var jo fantastisk ettersom Storbritannia ikke hadde noen skjærgård. Det hadde vi, og vi fikk dermed en større del av kontinentalsokkelen,» sier han.

Første boring i 1966 påviste sedimentære bergarter. Da var første betingelsen på plass.

Politikerne begynte først å interessere seg fra 1970, like etter at Ekofisk var funnet: «Statsminister Per Borten beordret alle i regjeringen til å sitte på skolebenken, og vi underviste om oljevirksomheten. Dette skjedde på toppen av regjeringsblokken. Vi foreleste fra klokken 1700 til klokken 2200. Borten var interessert. Da regjeringsmedlemmene gikk klokken 22, holdt han oss igjen enda én time. Han ønsket å vite mer.»

Også industrikomiteen i Stortinget, med Teddy Dyring fra Senterpartiet som formann, ville ha undervisning: «Det gav oss en fordel, fordi vi fikk forme dem.» 

 

Forpliktelsen

Gulnes trekker fram de mange arbeidsmøtene de hadde med Angus Beckett, undersekretær i det britiske energidepartementet.

«Han gav et av de mest verdifulle rådene vi kunne få, nemlig at vi skulle ha et arbeidsprogram, ikke i penger, men i brønner ned til en viss dybde,» sier Gulnes.

Britens erfaring fra 1964 var at det kostet mye å bore hullene. Pengene i arbeidsprogrammet ble raskt brukt opp. Og myndighetene hadde ikke noe ris bak speilet.

Dette var avgjørende da Ekofisk ble funnet: «Phillips kom til oss i 1969 og sa at nå har vi boret fire hull, men har ikke funnet noe. Nå vil vi gjerne slippe det siste hullet. Vi sa at det var greit, men da må selskapet betale det hullet koster.»

I tillegg hadde Phillips riggen Ocean Viking på langsiktig kontrakt. I stedet for betale, valgte selskapet å bore det siste hullet. Og fant det som ble Ekofisk.

«Uten britenes råd om arbeidsprogram, så kunne det tatt mange ekstra år før vi hadde funnet olje,» sier Gulnes.

I dag er Ekofisk halvveis i sitt produksjonsliv. Gulnes minnes at de regnet med 12-14 prosents utnyttelse av oljen som er tilstede i feltet: «Nå er vi oppe i 50 prosents utnyttelse. Det er helt fantastisk. Teknologiutviklingen har gått utrolig fort. Norsk industri viste interesse fra dag én og så mulighetene. Rederne og fiskeribåteierne var raske til å tilpasse fartøyene. Aker bygde den første norske plattformen. Og utviklet stadig nye konsepter.» 

 

Kortsiktig

Gulnes ser ikke at den næringen han nå forlater er noe i nærheten av en solgangsindustri. Nei, oljevirksomheten i Norge fortsetter i minst 100 år til, og han trekker fram at Johan Sverdrup-funnet viser at «det aldri er for sent å lete.»

«Debatten i dag er misforstått. Vi har hatt oljeprisnedgang flere ganger. Det varer noen år, så går den opp igjen. Oljeselskapene har igjen vært dumme og begynt å sparke folk ut. Så må de begynne på nytt og bygge opp igjen etterpå. Det er veldig kortsiktig tenkt. Dette er fordi oljeselskapene er opptatt av kvartalsperspektivet. De tenker børs. Det er ødeleggende for en langsiktig virksomhet. Og det er dumt fordi staten betaler jo mesteparten av de ansatte. Lønn er driftsutgifter som de trekker av på skatten, og derfor koster det lite å beholde dem. For leveranseindustrien er det imidlertid annerledes,» sier Gulnes.

Han forteller om at det ikke er første gang «depresjon» rammer næringen. I 1969 kom oljeselskapene, som ikke hadde funnet noe særlig, inklusive Phillips, og sa at de ville trekke seg ut fordi de ikke trodde det var noe olje å finne her: «Så det var kanskje Norges første oljekrise.

Også innen departementet lurte flere på om vi hadde satset på feil hest.»

 

Roller

I Industridepartementet så Gulnes og kollegene, blant dem Fredrik Hagemann (se eget intervju), ingeniøren Olav K. Christiansen og den irakiske geologen Farouk Al-Kasim, inntektene komme.

«Noen av oss var opptatt av at vi skulle kjøpe oss kontroll i selskaper som ikke hadde med olje å gjøre. Av typen Nestlé – for å få annen virksomhet til Norge. Det var tanken i 1971 og -72. Slik gikk det jo ikke, og vi fikk etter hvert Oljefondet. Den gang var jeg uenig,» sier Gulnes.

«Videre ønsket vi oss et holdingselskap som skulle ivareta de statsdeltakelsesavtalene vi hadde fremforhandlet med oljeselskapene. Vi var jo blitt deltaker og var med i Management Committee i utvinningstillatelsene. Det var en håpløs rolle,» sier han.

Industridepartementet hadde tre hatter. Det hadde ansvaret for sikkerheten på norsk sokkel, var konsesjonsmyndighet, og tillegg tok det vare på statens forretningsmessige interesser gjennom avtalene med selskapene. Det var en uholdbar situasjon.

Gulnes sier sikkerhetsansvaret ikke ble gjort enklere når det samtidig fantes et arbeidstilsyn, et sjøfartsdirektorat samt Luftfartstilsynet. Hvis disse ble sluppet løs på hver for seg, mente departementet situasjonen for oljeselskapene kom til å bli uholdbar – og at de ikke fikk gjort jobben. Dette måtte koordineres.

«Vi trengte et fagorgan for å hjelpe oss, det ble Oljedirektoratet, og et selskap som kunne ta vare på statens forretningsmessige interesser. Det var vi opptatt av, ikke av å bygge opp et statsoljeselskap. Det kom senere. Det var Petoro vi ønsket oss,» sier han.

Det ble det ikke. Arve Johnsen ble administrerende direktør i Statoil og Jens Christian Hauge var styreformann, og de hadde andre ideer. Arbeiderpartiet med Finn Lied kom inn i regjering. Disse tre kjente hverandre godt, og dermed ble det et annet statsoljeselskap enn det var tiltenkt den gang.

Gulnes forteller at noen ville ha Hydro til å forvalte dette. Borten-regjeringen kjøpte seg opp fra 48 til 51 prosent: «Vi ville ikke det. Vi kan ikke gi en gave til 35 prosent franske aksjonærer i Hydro. Det gikk imot vår tankegang i Oljeavdelingen i departementet.»

De tre norske selskapene Statoil, Saga og Hydro var heller ikke noe departementet var opptatt av. Men Den norske Creditbank var opptatt av å slå sammen små selskaper: Pelikan og Polaris samt Noco 1 og Noco 2 var anledningen: «Under en lunsj i banken spurte de om vi i departementet var imot at flere små norske ble slått sammen til ett norsk selskap. Det sa vi var utmerket. Så skjedde det. Og det ble Saga Petroleum.»

På tampen av sin yrkeskarriere gjør Gulnes sin betraktning av utviklingen fra det han beskriver som «det nøkterne samfunnet i 1960-årene til et internasjonalt samfunn i dag.»

«Det har blitt et helt annet Norge. Som nasjon har vi klart å hanskes med alle de pengene vi har fått. Men rikdommen har ikke bare vært sunn. Vi er blitt litt bortskjemte og fått det litt for lettvint. Samtidig har det skapt utrolig mange muligheter for mange mennesker.»