Roarstreker

19.05.2015
Roar Hagen

Illustrasjon : Roar Hagen

Mongstad, we have a problem.
Et av tidligere statsminister Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekter
var månelandingen på Mongstad. Det ble lenge hevdet at CO2-problemet var løst.
Et av mine favorittmotiv.

 

Da jeg begynte i Stavanger Aftenblad i 1978 kom jeg til Norges kanskje rikeste avis, i sentrum av Norges oljehovedstad. Dette var ved inngangen til det som blir kalt det norske oljeeventyret.  Et av mine aller første oppdrag var å bli med Aftenbladets velinformerte oljereporter Jan Hagland til oljemessen på Tjensvoll i Stavanger. Det var en overveldende opplevelse å se dimensjonene, utstillingene, teknologien og det internasjonale miljøet. Jeg ante at dette var stort, virkelig stort. En ting er at selve messeområdet var stort, men det lå noe større i luften, som et varsel om en ny tid.

En av de første vi møtte var selveste Arne Rettedal, Stavangers legendariske ordfører, i spissen for sin delegasjon. Hagland presenterte meg, og forklarte etterpå hvor sentral ordføreren var for utviklingen av Stavanger som oljehovedstad, og for landet ellers. Ordføreren var et eksempel på det vi kan kalle Vestlands-Høyre. Ikke så veldig ideologisk, men desto mer praktisk og handlekraftig.

Det er resultatene som teller, ikke så mye de prinsipielle markeringer og finurligheter. Så kom også resultatene. Stavanger utviklet seg voldsomt, og ble raskt forvandlet fra en litt sliten hermetikkby i stagnasjon til en internasjonal oljeby av format.

Illustrasjon : Roar Hagen

Det oppstod en heftig strid i regjeringen Willoch om Statoil på første halvdel
av 1980-tallet. Arne Rettedal ville slett ikke at Norge skulle selge Statoil.
Som han sa: «Selskapet ville blitt solgt ut av landet etter veldig kort tid.»

 

I årene som fulgte fikk jeg oppleve veldig interessante aktører. Jeg og Hagland ble invitert på båttur til Ryfylke da Statoils administrerende direktør Arve Johnsen skulle vise frem én av de gigantiske plattformene under montering, til Mexicos oljeminister. Jeg minnes spesielt da vi stod i baugen på båten, og Johnsen pekte på de enorme føttene av betong og sa: «Se, hvilken triumf for norsk teknologi!»

Sjelden hadde jeg hørt noe så visjonært og fremtidsoptimistisk. Jeg tenkte at denne mannen vil noe utover seg selv. Denne mannen vil noe for Norge og samfunnet.

Etter hvert fikk jeg gleden av å portrettere sjefen for Oljedirektoratet, Fredrik Hagemann, geologen Farouk Al-Kasim, statsråd Kåre Kristiansen (som ble sagt å komme spesielt godt ut av det med araberne), fylkesmann i Rogaland, Konrad B. Knutsen, fagforeningsmannen Lars Anders Myhre, ingeniør og oljepionér Olav K. Christiansen, statsråd Bjartmar Gjerde og mange flere. En fantastisk tid, med plass til pionérer og foregangspersoner.

De som var klarsynte og visjonære nok til å se potensialet på norsk sokkel, var selvsagt også spennende mennesker som var med å forme landets fremtid.

«Sett i ettertid vil jeg si at si at de hadde det til felles, utover entusiasmen, at de forstod hvilke politiske beslutninger som gjør dette mulig, og at de på hver sin måte så seg selv
i et større perspektiv enn seg selv.»

 

I alle fall den gangen.

Etterhvert gikk Olje-Norge over i en mer moden fase. Sikkerheten og teknologien ble mye bedre, rutinene skjerpet, oljeprisen steg, og vi ble også en betydelig gassnasjon. Oljealderen ble normalitet.

For oss som er så heldige å ha vært på en oljeplattform, er det et minne for livet. Helikopterturen ut, sikkerhetsarbeidet, folkene på plattformen og dimensjonene. For de fleste er olje og gass en slags abstraksjon der ute i havet, som sørger for en enorm kontantstrøm som skal fordeles og forvaltes. Heldigvis har noen fremsynte politikere sørget for å sluse en del av inntektene bort fra oss, og over i Oljefondet. Dette som en slags refleks fra vår gamle og litt forlatte protestantiske folkekarakter, som berget oss under trangere kår. Det gjelder å vise måtehold, og det gjelder å legge til side til strammere tider.  Men trass i dette, så flyter pengene inn i alle kroker av samfunnet, og utlandet ser på oss i dag med en blanding av misunnelse, undring, respekt og litt latter.

Illustrasjon : Roar Hagen

En kommentar til de nye norske verdier.
Vi har blitt mer opptatt av lunsj og ferie enn arbeid.
Opplagt et utslag av oljeøkonomi og overflod.

 

Miljøaspektet har kommet mye sterkere til uttrykk med tiden. Ikke så mye oljen i seg selv, ettersom vi stoler mer på at vi klarer å hindre utblåsninger og oljesøl. Det som har kommet i fokus, er selve konsekvensene av brenning av fossilt brensel, noe som etter alt å dømme bidrar til global oppvarming. Dette har ført til en svært opphetet debatt i Norge, noe som ikke er så merkelig, ettersom vår livsform, velstand og produksjon er så dominert av oljesektoren.

Mye av det som sies, er fornuftig, og bransjen gjør mye for å bli mer miljøbevisst. Men noe er direkte komisk, slik som det politiske påfunnet om å elektrifisere sokkelen med kraft fra land. For å utsette brenningen av gassen til den når andre land, så bygger vi monstermaster i indrefileten av norsk natur for å oppnå reduksjon av CO2-utslipp her hjemme. Som kjent kjenner ikke CO2 landegrenser. Naturgass, som i de fleste land regnes som miljøvennlig, blir stort sett brent. Dette gir selvfølgelig mange morsomme utslag i norsk politikk. Vi lever av olje og gass, men har et meget anstrengt forhold til gassen spesielt. Vi ender opp med et dualistisk forhold til oss selv. En slags splittet nasjonal personlighet.

 

Illustrasjon : Roar Hagen

Vårt forhold til Saudi-Arabia har vært preget av felles interesser.
Som ikke-medlem av Opec har vi ofte håpet på at oljesjeikene
ville begrense produksjonen og slik holde prisen høy.
Ikke til å undres over at alle norske energiministre må på en
obligatorisk pilegrimsreise til den arabiske halvøy.

 

Jeg har gleden av å få lov til å speile norsk oljehistorie gjennom en jubileumsutstilling på Norsk Oljemuseum. Teknologi, økonomi og miljø har vært, og er, de tre hovedelementene jeg stadig bruker, først i Stavanger Aftenblad, siden i Verdens Gang. Å få møte noen av menneskene bak dette underet i norsk historie er fantastisk, og en kan ikke unngå å kjenne seg stolt over det vi har fått til.

Det går en lang linje fra de første menneskene slo seg ned langs kysten, og til dagens avanserte og norskbygde spesialskip, til våre installasjoner, til boreingeniørene og fagfolk ute i havet og på land. Slik jeg ser det, har den maritime kunnskapslinjen aldri vært brutt. Vi har mennesker som forstår havet og kreftene. Vi har i tillegg hatt noen fremsynte politikere som tok de riktige grepene da Norges fremtid ble formet. Oljealderen har muligens nådd toppen, men den er ikke over. Det vi har skaffet oss av erfaring, bør kunne brukes til nye muligheter i fremtiden.

Det er et privilegium å få lov å gi et bidrag til denne fortellingen om Norge. Å si det med tegninger er min måte å gjøre det på.

 

Illustrasjon : Roar Hagen

Ola Dunk kjenner en liten uro, og lurer på om olje og gassalderen vil vare evig.
Uten tvil har oljen påvirket vår folkekarakter.