Ingen dans for Rose

24.06.2016
Sunniva Rose skulle bli ballett­danser, men ombestemte seg og ble hekta på kjernefysikk. Veien til å bli kjernefysiker har vært kronglete, og hun er ikke redd for å snakke om det i sin populære blogg.

| Bente Bergøy og Sverre Christian Jarild (foto)

Cactus «Dette er detektorsystemet til syklotronen. Lab-en er en mini-mini-mini-versjon av den som er hos Cern i Sveits,» sier Sunniva Rose.

Cactus
«Dette er detektorsystemet til syklotronen.
Lab-en er en mini-mini-mini-versjon av den som er hos Cern i Sveits,» sier Sunniva Rose.

 

Jeg har vært på Blindern i, la meg se, 13 år. Hadde jeg fulgt skjema, skulle jeg ha vært ferdig med doktorgraden for lenge siden!»

Sunniva Rose geleider oss fra fysikkbygningen på Universitetet i Oslo, i friskt driv på høye hæler. Vi skal ned i syklotronlaboratoriet, der står den eneste akseleratoren i Norge for ioniserte atomer til forskningsformål.

Hun tar fotografen og meg med inn i et bunkerslignende lokale med lysrør og forbi et tidløst kontrollpanel. Der står detektorsystemet til syklotronen, eller Cactus som den kalles, for det er det den ligner på med de lange piggene sine.

«Lab-en med syklotronen og detektorsystemet er en mini-mini-mini-versjon av den som som står i forskningssenteret Cern (Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning) i Sveits ,» sier Rose.

Hun kjenner den inn og ut; hun har brukt timer og dager og uker på å forberede og kjøre forsøk på den.

Rose er doktorgradsstipendiat i kjernefysikk. Hun forsker på hvordan vi kan bruke grunnstoffet thorium som brensel i kjernekraft­verk, og hvordan dette kanskje kan redusere radioaktivt avfall. Går alt som det skal, er avhandlingen ferdig til sommeren.

Uvitenhet

Hun snakker på inn- og utpust om kjernefysikkens fortreffelighet, om isotoper og uran. Om hvordan hun som lita jente ble fjetret av bildene fra Hiroshima under den andre verdenskrigen – og om at folk kan og vet for lite om hva det er. Mange forbinder kjernefysikk med bomber og skumle kraftverk – men så er det så mye, mye mer, og det er fortsatt så mye vi ikke vet om atomkjernen i dag, mer enn hundre år etter at den ble oppdaget.

«For eksempel er det fusjon i kjernefysikk, også kalt kjernefusjon, som gir oss sollys,» påpeker Rose.

Egentlig har hun det altfor travelt til å bruke  en formiddag med oss. Egentlig har hun det kanskje også for travelt til å dra rundt på konferanser, skoler og messer og holde foredrag også, og til å (rosa-)blogge – men hun har noe hun vil fortelle.

«Du vet, universitetene skal i grove trekk holde på med tre ting – nemlig å undervise, forske og formidle. Dessverre legges det lite vekt på den siste biten. Holdningen i akademia er at formidling stjeler tid, verdifull tid som skulle blitt brukt på forskning,» påpeker hun.

Blogger

Selv velger hun motsatt; hun blogger, og hun er blitt en populær foredragsholder. Hun snakker gjerne om fag – både sitt eget prosjekt og om kjernekraft, forskning og fordommer. Men veldig ofte blir hun bedt om å dele erfaringer. For hun har ikke valgt minste motstands vei mot en doktorgrad i kjernefysikk.

«Jeg skulle bli ballettdanser, men i andre klasse på videregående fant jeg ut at jeg heller skulle studere fysikk. Det betydde at jeg måtte ta andreåret om igjen for å kunne fordype meg i matematikk, fysikk og kjemi.»

I 2003 begynte hun på programmet for fysikk, astronomi og meteorologi på Blindern. Det ble mildt sagt en nedtur: «Studiene svarte ikke til forventningene, og jeg fant meg ikke til rette på universitetet. Fagene var vanskeligere enn jeg hadde trodd, og jeg var ikke vant til å føle meg så dum,» oppsummerer hun.

At hun strøk i kurs og hadde semestre der hun så vidt klarte å karre seg gjennom en eksamen, gjorde det ikke bedre.

«Jeg lurte lenge på hva jeg egentlig drev med,» sier hun.

Ikke fikset hun matten så bra, og ikke likte hun å eksperimentere: «Jeg lurte veldig på om det var plass til meg, som hadde veska full av rosa lipgloss, likte høye hæler og var danselærer på si.»

Men så snudde det. Hun tok et par kurs som fikk det til å løsne. Det ene av dem tok for seg energi utfordringer og realistiske løsninger. Sunniva oppdaget at kjernekraft per i dag er en viktig del av løsningen.

Fordypning

«Jeg er ikke teoretiker, og ikke noen klassisk eksperimentalist, jeg er et sted midt i mellom, eller muligens utenfor; jeg ville gjøre anvendt fysikk, og jeg ville lære mye mer om kjernekraft,» forteller Rose.

Derfra gikk det, kort oppsummert, mye oppover. Rose tok opp fag, og fikk bachelorgraden sin («med et nødskrik, jeg brukte ett år mer enn jeg skulle»). Hun begynte på mastergraden – og stortrivdes med lange dager på lab-en og med fordypning i noe hun syntes var spennende.

Trivsel, engasjement og innsats betalte seg med toppkarakterer, og høsten 2010 ble hun doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo.

Man kan jo spørre seg hva som får en dame som er godt inne i en danseutdanning til å gå over til realfag og kjernefysikk.

«Jeg var flink i, og likte, realfag. Og jeg gjorde det godt i disse fagene på videregående. Men gode resultater, og læring, kommer selvsagt ikke av seg selv!»

Dette er Rose opptatt av: Skal man bli flink i noe, må man jobbe for det, og man må jobbe hardt. Og den eneste måten å bekjempe folkelidelsen matteangst på, er å slutte å snakke om at matte er så vanskelig.

«Hvorfor tror du Magnus Carlsen og Petter Nordtug er blitt så dyktige i det de holder på med? Talent, ja, men mest av alt har de trent. Mye!»

Rose kan piske seg selv, tross alt har hun bakgrunn fra ballett og er vant til disiplin. Det har ikke vært noen ulempe i den akademiske karrieren. Hun sleit seg gjennom motgang og mistrivsel de første årene på universitetet, snudde gjorde det først da hun fant «sin greie», og at hun selv, og andre, trodde på prosjektet hennes. Dette er noe hun både snakker og blogger om: «Jeg er ikke redd for å være ærlig og dele erfaringer og følelser. Jeg er et menneske, når jeg ikke får noe til, blir jeg lei meg. Sånn er det vel for alle. Hvis min historie kan motivere noen, er det kjempebra.»

 

«Ingenting kommer av seg selv! Skal du bli god i noe, må du jobbe. Hardt!» sier Sunniva Rose, som er doktorgradsstipendiat i kjernefysikk.

Lesesalen
«Ingenting kommer av seg selv! Skal du bli god i noe, må du jobbe. Hardt!» sier Sunniva Rose, som er doktorgradsstipendiat i kjernefysikk.

 

Inspirerer

Det gjør den antakelig, iallfall får Sunniva gode tilbakemeldinger på både bloggen og foredragene.

«Folk kjenner seg igjen. Mange strever med å finne seg til rette når de begynner å studere. Jeg får også høre at jeg har inspirert folk til å satse på realfag.»

Så hvorfor skal man velge realfag i en tid med en oljenæring på nedadgående og mange ingeniører sliter med å komme i jobb? Fordi det gir deg mulighet til å jobbe med alt fra mennesker til medisin, olje, romfart eller miljø – og fordi du kan være med på å utvikle samfunnet.

Realfag

«Men jeg mener virkelig at kunnskap om realfag er en viktig del av allmenndannelsen, det gjør deg i stand til å tenke kritisk. Ingenting er svart/hvitt, og ikke alt som står i avisa er sant.»

Dette opplevde hun selv til de grader etter atomulykken på kjernekraftverket Fukushima 1 i Japan for fem år siden. Sentrale elektriske rom ble oversvømt etter et jordskjelv og påfølgende tsunami, og tabloidavisene gikk bananas.

«Mye av det som stod på trykk var aldeles hårreisende. De spilte på folks frykt, og frykt selger,» konstaterer Rose.

Jo mer du vet og kan, desto bedre er du skikket til å se nyansene. Ingenting er svart/hvitt. Ingenting er bare bra, eller bare dårlig. Det er fordeler med kjernekraft, og det er ulemper – og sånn er det med olja også: «Men det er viktig at du tror på deg selv, det du gjør og er stolt av det!»

 

«Jeg hadde en tøff start på universitetet. Det er det mange andre som har også,» sier Sunniva Rose, som deler erfaringene sine gjennom blogging og foredrag.

Formidling
«Jeg hadde en tøff start på universitetet. Det er det mange andre som har også,» sier Sunniva Rose, som deler erfaringene sine gjennom blogging og foredrag.

 

"Hvis min historie kan motivere noen,
er det kjempebra."