Flyter hurtig over

24.06.2016
Fridtjof Nansens arvinger er veike, og de viser for lite faglig nysgjerrig­­het. Norge blir akterutseilt som polarnasjon, mener forsker Yngve Kristoffersen. Selv mønstret 74-åringen en luftputebåt og samlet seismiske data i det isfylte Polhavet i ett sammenhengende år.

| Bjørn Rasen

Spesielle isforhold gjør at enkelte områder i Polhavet er utilgjengelig selv for isbryterne. Derfor benyttet Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen luftputefartøyet Sabvabaa («flyter hurtig over») for å utforske Lomonosovryggen mellom Canada og Grønland. (Foto: Audun Tholfsen)

Utilgjengelig.
Spesielle isforhold gjør at enkelte områder i Polhavet er utilgjengelig selv for isbryterne. Derfor benyttet Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen luftputefartøyet Sabvabaa («flyter hurtig over») for å utforske Lomonosovryggen mellom Canada og Grønland.
(Foto: Audun Tholfsen)

 

En større kontrast til et liv i Polhavets isøde under en uendelig stjernehimmel skal en lete lenge etter. Den brutale betongkolossen som kalles Realfagbygget i Bergen huser nasjonens mest utradisjonelle polarforsker. Vi finner Yngve Kristoffersen inne i et knøttlite og overfylt cellekontor i andre etasje. Professoren i geofysikk har fått beholde sitt beskjedne avlukke, trass i at han har sluttet å forelese og veilede studenter. Men han er fortsatt opptatt av å dele kunnskap og data. Unike data han har samlet inn selv etter lange felttokt helt opp til Nordpolen.

Her, langt fra nord, ser han slett ikke ut til å mistrives med å være kledd inne blant alle kartrullene, bøkene, papirbunkene og dataskjermene på Universitetet i Bergen. Han er vant til å jobbe og bo trangt på ekspedisjoner også. Sist tilbrakte han ett år i Polhavet med en kollega på en luftputebåt som er tolv meter lang og seks meter bred.

 

Yngve Kristoffersen (74), professor i geofysikk, samler mest mulig informasjon for å forstå hvordan kloden er skrudd sammen, også under fjerne, islagte områder. Her på kontoret sitt ved Universitetet i Bergen. (Foto: Arvid Steen)

Vitebegjærlig.
Yngve Kristoffersen (74), professor i geofysikk, samler mest mulig informasjon for å forstå hvordan kloden er skrudd sammen, også under fjerne, islagte områder. Her på kontoret sitt ved Universitetet i Bergen.
(Foto: Arvid Steen)

 

«Data fra Polhavet er svært etterspurt internasjonalt. Derfor er det et paradoks at ikke Norge satser mer der oppe. Det er for naivt å satse utelukkende på Svalbard. Der sitter du ved døråpningen til et rom, et hav som er to ganger større enn Middelhavet – og du vet ikke hva som foregår inne i det rommet. Du må inn i Polhavet,» slår Kristoffersen fast.

For forskeren er det helt selvsagt at vi må søke mest mulig informasjon om hvordan kloden vår er skrudd sammen; hvordan den hang sammen for millioner av år siden og hvordan utviklingen har vært siden. Og siden mesteparten av kloden ligger under store hav, må vi kaste loss for å finne svar. Det at noen hav er dekket av tykk is, bør ikke være en hindring for å samle inn data. Det handler bare om å finne praktiske løsninger.

Kristoffersens hadde sitt første norske program på en isstasjon i 1979. Siden har det vært et ønske  å få Norge på banen i Polhavet. Han har arbeidet på fem ulike isstasjoner og bodd på isen i mer enn halvannet år. Fire ganger har han vært med på ekspedisjoner på isbrytere. Det har ført ham til Nordpolen fire ganger, noe han betrakter som bortkastet tid:

«Geologisk er det helt uinteressant – polpunktet ligger på ei turbidittslette. Men isbryterne går dit uansett, bare for å ha vært der.»

Å bare være der er ikke hans stil. Kristoffersen er sterkt faglig engasjert, noe han mener bidrar til at han takler å være lenger i isødet enn mange andre. Interessen for geologi i stedet for mekanikk og elektronikk, ble vekket i 1950-årene. Den kom via en arbeidsledig i bygda som var blitt hanka inn av Norges geologiske undersøkelser (NGU) for å lete løsblokker på Finnmarksvidda. Var blokkene malmholdige og hvor kom de fra? Så studerte han geofysikk på Universitetet i Oslo. Om sommeren lånte han instrumenter og dro på vidda igjen. Og som han selv sier: «Så ballet det på seg.»

Tidlig på 1970-tallet var han ferdig med studiene i Oslo. Han fikk ett års stipend til USA under Geotraversprosjektet som Knut Heier ledet. Oppgaven var å studere en 200 kilometer lang korridor som gikk over Sør-Norge og videre til Jan Mayen.

«Jeg kunne ikke dra hjem igjen uten å ta doktorgrad, og i den beskrev jeg hvordan Labradorhavet mellom Canada og Grønland ble til,» sier han.

Som student fikk han benytte fartøyet to måneder da han tok doktorgraden. «Get into the box and don’t get out until you know the story,» var beskjeden fra veilederen, Manik Talwani.

I 1977 kom han hjem til Norge. To jobbtilbud ventet. Ett fra Canada og ett fra Polarinstituttet. Han valgte det siste, og jobbet med Barentshavprosjektet. Polarinstituttet ønsket å etablere en maringeologisk aktivitet og det ble en kamp om penger og ansettelser til stillinger for å forske. Siden har det vært en dårlig skjult hemmelighet at Kristoffersen er kritisk til Polarinstituttets rolle i nord.   

«Polarinstituttet skjønner ikke at det er en nasjonal institusjon som skal bidra til å realisere potensialet i hele det norske forskningsmiljøet for nasjonen Norge; tilrettelegging er  viktig. Det vi opplever er en tragisk introvert institusjon. I følge siste polarkartleggingen til Norges Forskningsråd kommer 86 prosent av årsverkene i polarforskning fra andre institusjoner enn Polarinstituttet. Nasjonen Norge trenger at hele forskningsmiljøet konkurrerer på fritt grunnlag og de beste prosjektene får automatisk tildelt en rimelig polarlogistikk.

Internasjonalt marint samarbeid i nord har vært fraværende selv om Norge har fått konkrete tilbud. Isbryterne går inn i Polhavet to-tre ganger i året, men Norge og Polarinstituttet deltar ikke. Det fremstår som en villet handling,» sukker han. «Vårt nasjonale problem sitter oppe i hodet og har mindre med ressurser å gjøre»

I Sverige har de en annen modell. Polarsekretariatet tilrettelegger for institusjonene og de beste forslagene får hjelp til logistikk og finansiering. USA har et lignende system.

Kristoffersen gir ros til Oljedirektoratet. Som alle andre fysiske miljøparametre, kjenner geologien kjenner ingen nasjonale grenser. I Oljedirektoratet verdsetter man betydningen av regionalgeologisk forståelse og støtter utforskningen av Polhavet.
    

Kunnskap

Hva er det så Kristoffersen vil i Polhavet? Og hva har han funnet ut? Han trekker linjene tilbake til 1963 da kanadieren Tuzo Wilson foreslo at hele den 1700 kilometer lange Lomonosovryggen sannsynligvis var en «flis» av kontinentalmarginen nord for Svalbard og Franz Josef Land, og at jordplateforskyvninger hadde flyttet den til sin nåværende posisjon ved Nordpolen. I 1991 var Kristoffersen på tokt med den tyske isbryteren Polarstern og samlet første seismiske profil over ryggen: «Hadde Wilson rett, ville vi se en utbygning med hellende lag på skråningen som vendte mot Alaska og kun vertikale forkastninger på Svalbard-siden. Ettersom dataene kom inn på skjermen, var det akkurat det vi så – en utrolig sterk faglig opplevelse.»

«Vi vet at Norskehavet er blitt til de siste 56 millioner år. Og vi har påvist at området mellom Nordpolen og Svalbard er blitt til i samme tidsrom, og jeg synes det er viktig at vi kjenner disse sammenhengene,» sier han.

I 2004 ble den vitenskapelige boringen utført. De boret gjennom et 420 meter tykt lag på toppen av denne kontinentalryggen og kom ned i tidsalder eocen. Derfra gikk boret rett inn i lag som var 85 millioner år gamle. Dette betyr at i oppsplittingsfasen ble kontinentalryggen hevet over havnivå og toppen ble erodert til en plan flate. For 56 millioner år siden sank den under havnivå igjen, og vi fikk siden avsatt den 420 meter tykke lagpakken på toppen.

«Den første turen over kontinentalryggen regner jeg som en av mine største vitenskapelige opplevelser,» sier Kristoffersen. «Her hadde vi alle ingrediensene; en dristig vitenskapelig hypotese og en test av hypotesen. Vi skrev publikasjonen på hjemturen under toktet.»


Yngve Kristoffersen satte ned hydrofoner for å fange opp seismikksignalene. Cirka 1000 kilometer med seismisk ble samlet inn under ekspedisjonen.
 

Datainnsamling.
Yngve Kristoffersen satte ned hydrofoner for å fange opp seismikksignalene. Cirka 1000 kilometer med seismisk ble samlet inn under ekspedisjonen.
(Foto: Audun Tholfsen)

 

Luftputebåten

Deler er Polhavet er utilgjengelig for isbryterne. Den utilgjengelige delen omfatter også halvparten av en undersjøisk fjellkjede på 1000 meter havdyp. Lomonosovryggen strekker seg fra Canada mot Nordpolen og videre til de nysibirske øyer. Ryggen er flat på toppen og like lang som Norge på langs. Den ruver 3000 meter og i dimensjon overgår den Alpene på Kontinentet.

Den rimeligst muligheten for å komme inn i dette området, er å etablere en isstasjon som driver inn i området. Eller man kan bruke en luftputebåt som drivisstasjon. Kristoffersen har jobbet med tanken om en luftputebåt i 25 år før han endelig kom seg inn i området.

Tyskerne hadde planlagt en ekspedisjon til Alpharyggen, et område hvor man har funnet 50-70 millioner år gamle sedimenter i havbunnen. Kristoffersen og kolleger publisert i 2007 en hypotese om at dette var forårsaket av trykkbølgen fra et nedfall av asteroidefragmenter for cirka 2,5 millioner år siden.  Nordmennene inngikk en avtale med tyskerne. Luftputebåten med Kristoffersen og kollega Audun Tholfsen skulle settes av, og resten skulle være en norsk ekspedisjon.

Tyskerne krevde at nordmennene presenterte en redningsplan og en plan for hvordan de skulle lagre 20 tonn med diesel på isen: «Det fant jeg en løsning på, ved å bruke putetanker.»

Redningsplanen ble også godkjent. De polare kyststatene ble enige i Arktisk Råd i 2011 om at den nasjon som har utstyret oppfordres til å utføre en eventuell redningsoperasjon. Ved starten av toktet lå leiren 1000 kilometer fra nærmeste sivilisasjon. Ekspedisjonen startet i amerikansk sektor høsten 2014.

To mann kom så til å tilbringe ett år sammen i mørket og kulden. Kontoret og boligen var et fartøy som er tolv meter langt og seks meter bredt. Inne i kabinen var det 3,6 kvadratmeter å bevege seg på, men godt og varmt. Toppfarten for Sabvabaa er 35 knop. Inuit-navnet betyr flyter hurtig over.   

«Vi samarbeidet altså med tyskerne, som etter hvert er blitt fortrolige med oss. De ser at vi leverer varene fra områder der isbryterne ikke kommer inn fordi isen er for vanskelig, selv med atomisbrytere. Det er en vinn-vinn-situasjon. Vi får gratis haik inn, og de får kopi av alt - men vi har førsteretten til å publisere.»

Han anslår verdien av samarbeidet til flere titalls millioner kroner.

Hele fem ganger krysset Sabvabaa over Lomonosovryggen og deretter over Morris Jesup-platået nord for Grønland. Det ble samlet inn 1000 kilometer med seismiske data fra et uutforsket havområde. Innsamlingen foregikk med en enkel luftkanon som lydkilde i vannet. Kanonen fikk trykkluft fra en liten dykkerkompressor. Refleksjonene fra havbunnen og lagene under ble registrert av en enkel hydrofon. Utstyret er enkelt, men resultatene ble gode fordi det er lavt støynivå i vannet.

Kristoffersen er meget godt fornøyd med den datainnsamlingen de to fikk gjort. Og han bedyrer at de to fortsatt er venner.

«Slike ekspedisjoner er selvsagt ikke for hvem som helst. Du har ikke mye plass. Men vi har erfaring og visste hva vi gikk til. Mørketiden er det flest spør om, men den gikk forbausende fort, synes vi begge.»

Forskeren medgir at det kan være en prøvelse også for erfarne polfarere. Det skjer noe med deg etter tre måneder, og etter seks måneder begynner du å bli sliten: «Det gjelder om ikke å komme i krangel, da er det gjort. Du må ha streng mental kontroll på alt du sier, tenke før du snakker.»

Kristoffersen tror det er lettere for ham med vitenskapelig interesse enn for en som driver logistikken: «Det er grenser for hvor inspirerende det er å etterfylle dagtanken med diesel i mørke  og snøfokk, mens jeg som fagperson ser stadig nye data på skjermen og vet hva de betyr. Men Audun klarte seg bra og spurte hele tiden om betydningen av dataene.»

Det er naturlig å spørre om hva som er drivkraften hans, hva som får ham til å bruke et helt år på et så spesielt tokt. Kristoffersens spontane svar er «jeg liker stillhet. Jeg liker å filosofere over ting, og der oppe får du god tid til å tenke.»

I tillegg finner han de vitenskapelige problemstillingene interessante: «Når du har jobbet mye og ser dataene kommer inn, så føles det som en sinnssyk belønning. Da kan du holde det gående i det… uendelige.»

 

Kart over sentrale Polhavet der ekspedisjonsruten vises i rødt. Den første dagen i hver måned er markert med gule punkter.

Ett års ferd.
Kart over sentrale Polhavet der ekspedisjonsruten vises i rødt. Den første dagen i hver måned er markert med gule punkter.

 

Naturopplevelsen

Alene i isødet oppleves naturen sterkt. Kristoffersen trekker fram stemningen med islandskapet under en klar stjernehimmel og fullmåne som «en fantastisk opplevelse som går gjennom marg og bein. Det er helt rått!»

Det hører med til historien at været ofte er grått og trasig i disse områdene. Og isen holder seg ikke i ro. Mange har spurt om hvordan de fikk tiden til å gå. Kristoffersen mener det er et dumt spørsmål. Du må bruke mye tid bare for å bo og overleve, det er en full jobb. Det mest slitsomme var da leiren – en ishangar – ble ødelagt. I den var det en arbeidsbenk, og verktøyet var sirlig hengt opp. Så ble det oppsprekking og isskuing, og alt blir lagt i grus: «Når du opplever å måtte starte på nytt fire ganger i minus 30 grader, så blir det etter hvert slitsomt.»

Kulden er til å takle, selv om han synes de få dagene da gradestokken krøp under 40 grader, var i kaldeste laget. Men seismikkinnsamlingen foregikk hver dag, uansett kulde.
Gjester hadde de ikke mange av, men spor av isbjørn så de én gang, og isbjørn i levende live dukket først opp etter 10 måneder.  I en periode besøkte isbjørn i leiren hver dag. Den mest interessante gjesten var en polarrev som kretset rundt dem i 14 dager i desember.
Med på toktet hadde de også undervannskamera de sendte ned i dypet på 15 lokaliteter. Der fikk de bilder av ukjente arter. Disse bildene er overlevert til marinbiologer «som virkelig våknet da de fikk høre om dette.»

«Vi så brosme på 1400 meters dyp, og vi så annen fisk helt nede på 2000 meters dyp.

Totalt har vi 20 timer med opptak som vi har gitt til det marinbiologiske miljøet.»
Kristoffersen var på isstasjon for første gang for 37 år siden. Det er vanskelig å se forandringer i Polhavet: «Men målinger forteller deg at isen blir tynnere. Problemet er folk som reiser opp, ser en råk og litt åpent vann, for så å si at isen forsvinner fra Polhavet. Slikt er misvisende. Isråker kommer og går hele tiden,» understreker han.

Han peker på at atmosfæren og isen er et dynamisk system: «Men vi synes å forvente at det ikke skal skje noen forandringer. Alle som har holdt på med geologi, vet at det har foregått dramatiske hendelser tidligere som langt overgår det vi ser nå.»

Nye måleinstrumenter er med og dramatiserer situasjonen «fordi vi kan dokumentere forandringer. Plutselig kommer diskusjonen ut av proposisjoner. Vi har egentlig ikke gode nok data til å si at endringer som skjer nå er så unike. Ennå.»

Innen polarforskning internasjonalt står klima høyt på dagsordenen. Isen blir tynnere, og det skaper bekymring. Kristoffersen minner likevel om at vi har hatt varmere perioder tidligere.

«For seks til åtte tusen år siden så var det varmere enn i dag. Og for 120 000 år siden var det enda varmere. Og for 50-70 millioner av år siden, var temperaturen i Polhavet 10 grader pluss. Da levde det krokodiller på Ellesmereøya og redwoodskogen var 30 meter høy,» sier han.

Sabvabaa ligger nå på Svalbard. Kristoffersen planlegger å bruke et par måneder i sommer for å gjøre vedlikehold og reparasjoner på fartøyet. Det klassifiseres som ferie for 74-åringen.

 

I løpet av ett år så Kristoffersen og Tholfsen spor av isbjørn og hadde en periode daglig besøk av isbjørn i leiren. Og de hadde en polarrev hengende rundt leiren i et par uker. (Foto: Audun Tholfsen)

Dyreliv.
I løpet av ett år så Kristoffersen og Tholfsen spor av isbjørn og hadde en periode daglig besøk av isbjørn i leiren. Og de hadde en polarrev hengende rundt leiren i et par uker.
(Foto: Audun Tholfsen)