Noen går, andre blir igjen

24.06.2016
Rundt 30 000 oljejobber er blitt borte i Norge i løpet av de siste par årene. Det er selvsagt vondt å miste jobben – men mange av dem som ikke gjør det, sliter også.

| Bente Bergøy

Øyvind Kvalnes, filosof og førsteamanuensis ved BI.

Slitsomt.
De som har mye av identiteten sin knyttet til jobben, sliter gjerne mest i en nedbemanningsprosess, sier Øyvind Kvalnes, filosof og førsteamanuensis ved BI.
(Foto: Sverre Christian Jarild).


Det er sannsynligvis vanlig å tro at de som «overlever» en nedbemanning er topp motiverte og glade for at de får bli, men sånn er det ikke nødvendigvis.

«Forskning fra hele verden viser at mange føler skyld og dårlig samvittighet for å ha beholdt jobben, og de har vesentlig lavere motivasjon. Det går ut over trivsel og produktivitet,» forklarer Øyvind Kvalnes, filosof og førsteamanuensis ved institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.

Fenomenet kalles overleversyndrom (survivor syndrome) og forbindes ofte med traumatiske hendelser som forlis, naturkatastrofer, epidemier eller krig. Det er vanlig at de som er igjen, klandrer seg selv for å overleve. De kan få angst, depresjon og søvnproblemer – blant annet.

«Akkurat det samme kan skje i nedbemanningsprosesser i arbeidslivet, og det må arbeidsgiver ta på alvor,» påpeker Kvalnes.

Forbilder

Han er opptatt av temaet forandring, og hva det gjør med folk. Blant annet har han holdt foredrag for organisasjoner og tillitsvalgte om overleversyndromet.

Filosofen er tydelig på at man kan unngå problemet, eller iallfall redusere kraften i det, ved å ha gode prosesser: «Lederne må være gode forbilder. Åpenhet, god kommunikasjon og involvering er avgjørende. Det må ligge klare kriterier og prinsipper til grunn for beslutningen om hvem som får bli og hvem som må gå, for eksempel.»

Framgangsmåten må være transparent og redelig, organisasjonen må forstå bakgrunnen for nedbemanningen, og de må forstå hvorfor den rammer som den gjør. Arbeidsgiver kan også ha mye å hente på å ta ekstra godt vare på de som skal være med videre, for eksempel ved å motivere og legge til rette for faglig utvikling.

 

«De som mister jobben får som regel mye oppmerksomhet og god oppfølging med veiledning, rådgivning og kanskje sluttpakker. De andre må gjerne klare seg selv,»

sier Kvalnes.

 

Ikke bare må du klare seg selv – ofte må du også takle nye oppgaver og andre arbeidsrutiner enn du er vant til. Innen endringsledelse er det en kjent sak at forandring ikke nødvendigvis fryder – særlig når du ikke helt vet hva forandringene fører til. Du vet jo hva du har, men ikke hva du får. Oppi det hele mister du gode kolleger. Det kan trigge sorg og savn.

Fellesskap

Ifølge Kvalnes er det gjerne de som har mye av identiteten sin knyttet til jobben som sliter mest. De som har «flere ben å stå på sosialt», er best rustet til å takle omstilling.

«Mennesker er sosiale vesener med behov for fellesskap. Dette er helt grunnleggende, vi trenger forankring og å bli speilet og sett,» sier han.

Det gjelder også de som er i førersetet, de som tar beslutningene og legger planene, de som gjennomfører de vanskelige samtalene. Selvsagt er det ekstremt krevende for dem også. Tillitsvalgte og ledere trenger også forankring i fellesskap.

Viktigheten av fellesskap er veldokumentert – blant annet gjennom hjerneforskning: «Når et fellesskap, for eksempel på arbeidsplassen, brytes opp og du eller noen andre er ute av det, reagerer hjernen på samme måte som om du hadde mistet en fysisk kroppsdel. Det er de samme mekanismene som utløses.»

Det underbygger at vi er relasjonelle vesener, og at det har med evolusjonen å gjøre, mener filosofen. Oppbrudd er vanskelig, det viser også følelsene som trigges og begrepene som brukes: «De som har «overlevd» en nedbemanning bruker ofte sterke ord når de omtaler det som har skjedd, som liv, død, bøddel, smerte, sorg. Klart det er dramatisk.»

Den berømte filosofen Sokrates’ motto var «kjenn deg selv». Mange feiltolker budskapet, mener Kvalnes: «Det handler ikke om at en skal sitte i ei hytte for seg selv og kjenne på hvem man er isolert sett. Det handler om hvem man er i fellesskapet.»