Pådriveren

24.06.2016
Lav oljepris gjør oljeselskapene mer nervøse for å fatte investeringsbeslutninger enn før. Astri Fritsens jobb er å heie dem frem. Ofte er det nok.

| Alf Inge Molde og Morten Berentsen (foto)

Astri Fritsen, Oljedirektoratet

Astri Fritsen, geolog i Oljedirektotatet.

 

"Oljedirektoratet ønsker dialog og tillit."

 

Se for deg et modent frukttre. Dette er din eneste sjanse til å høste det. Tar du stigen ned, kommer du aldri til å reise den opp igjen. Men du gyver løs. Først høster du de lavthengende fruktene, de det er lett å nå fram til. Så klatrer du høyere opp og lenger ut, og til slutt står du og strekker deg så langt du klarer for å hente inn de siste fruktene.
Du vil ha tak i flest mulig, men på et tidspunkt går du tom for motivasjon og vil gi opp. Du syns det koster mer enn det smaker, både tid og krefter. Til slutt gir du opp og pakker sammen.

«Oljedirektoratets jobb er å stå nede i gresset og heie og oppmuntre med positive tilrop. Dette klarer du. Ikke gi opp. Bruk kreativiteten,» sier geolog og pådriver Astri Fritsen, som følger mange av feltene i nordlig del av Nordsjøen. Og heie, det gjør Oljedirektoratet.

Avgjørelser

Pådriverrollen er en av Oljedirektoratets viktige oppgaver. Den omfatter alt fra pådriveransvar ved utbygging av nye ressurser til å være en pådriver for størst mulig verdiskaping og mest mulig kostnadseffektive områdeløsninger. Og det trengs. Oljedirektoratet merker at flere av operatørene sliter med redusert lønnsomhet, og er bekymret for at lav oljepris gjør at nødvendige tiltak ikke blir iverksatt og at olje og gass blir liggende igjen i bakken.

Det er utfordrende når mer enn halvparten av petroleumsressursene på norsk sokkel ennå ikke har blitt produsert.

Fritsen ser at operatørselskapene gjør grundigere prosjektstudier nå enn tidligere, og at diskusjoner mellom partnerne tar lenger tid nå enn da oljeprisen var høy. Sakene går flere runder før de besluttes, og usikkerhet og risiko er viktige temaer. Norske prosjekter kjemper også en tøff kamp om investeringer i de store, internasjonale selskapene.
Oljedirektoratet forstår dilemmaene. Prosjekter som var lønnsomme tidligere, er ikke nødvendigvis så lønnsomme i dag: «Men det er grenser for hvor engstelige selskapene kan være.» 

For selv om et prosjekt på papiret ikke er lønnsomt i dag, kan det ha god lønnsomhet i et livsperspektiv. Derfor må Oljedirektoratet noen ganger gjøre mer enn å heie på oljeselskapene. Myndighetene har mange virkemidler som er nedfelt i lover og regler.

Virkemidler

Pådriverinnsatsen begynner med helst med møter på et teknisk nivå. Oljedirektoratet ber videre om tilleggsinformasjon per e-post, hvor det også stilles avklarende spørsmål, gis råd og positiv tilbakemelding.

Når ikke direktoratet fram, innkalles det til møter på høyere nivå. Her formidles myndighetenes forventinger. Oljedirektoratet kan også etterspørre tilleggsstudier og oppfordre til aksjon. Neste skritt er å følge opp med brev til rettighetshaverne, kontaktmøter på ledelsesnivå med tydelige budskap og komitemøter der myndighetenes syn blir framlagt.

I siste instans kan Olje- og energidepartementet bestemme pålegg og krav. Myndighetene kan også gi avslag på formelle søknader eller stille vilkår for godkjennelse, noe som er spesielt aktuelt når det nærmer seg slutten på lisensperioden.

«Vi vil helst ikke dit. Oljedirektoratet ønsker dialog og tillit,» sier Fritsen, «som regel holder det med vennlige møter på lavere nivå.»

Fellesskapet

Fritsen begynte i Oljedirektoratet i 1994. Da hadde hun jobbet som geologi i Norsk Hydro i tolv år, og kjente et behov for forandring. Hun kjente også på et ønske om å jobbe for fellesskapet.

«Ressursene tilhører folket. Det er fellesskapet vi jobber for. Da må vi sikre at mest mulig av verdiene blir ført tilbake til samfunnet, og hindre at noen bare vil skumme fløten,» sier hun.

Men det var ikke bare lett å gå fra den kommersielle siden til forvaltningen. En kommentar hun ble møtt med var: «Jasså, vil du ikke jobbe mer faglig?» Da kjente hun at hun ville snu i døra. Oljedirektoratet er et fagdirektorat, men hun ser i dag at hun ikke får anledning til å gå i dybden på samme måten som i oljeselskapene. For å illustrere: På Statfjord-feltet er det mer enn 50 fagfolk som jobber med undergrunnen. I Oljedirektoratet er det mindre enn to årsverk.

Da gjelder det å lære seg hva som er vesentlig, og hva man skal reagere på – i stedet for å gå dypt inn i alt. Utviklingen har også vært enorm, forteller hun. Fra å legge ned stor innsats i oppfølgingen av noen få store felt, skal Oljedirektoratet i dag følge opp i overkant av 80 felt. Gjennom tett oppfølging og gode metoder for prioritering vet direktoratet hvor innsatsen må settes inn og hvor eget faglig arbeid gir størst effekt.

Ideer

Selv om lav oljepris er utfordrende, er den ikke bare et onde. Fritsen ser en rekke eksempler på fagmiljøer som jobber godt med å tilpasse seg nye tider. Og fagmiljøer blir idérike når de ikke kommer så lett til det. Oljedirektoratet har forståelse for at det til slutt ikke er mer å hente. Men før den tid må alt være prøvd. Er det noe man har oversett? Er det ny teknologi på markedet? Trengs det forskning? Kan funn i nærområdet bidra?

Da oljeprisen var på det laveste, produserte noen felt nær negativ kontantstrøm. Selskapene kuttet og gjorde forbedrende tiltak – mens de ventet på høyere oljepris. Å stenge ned felt og å fjerne innretninger er kostbart, så det kan lønne seg å ha is i magen. Dessuten må avslutningsplanene for et felt sendes inn senest to år før nedstengning. I disse planene skal det synliggjøres at alle steiner er snudd i jakten på de siste ressursene i feltet.

«Det finnes grenser for hvor langt man skal strekke seg for å høste alle ressursene. Noen ganger må man la de minste fruktene på de ytterste, tynne grenene henge igjen,» sier Fritsen.

Men det sitter langt inne.

 

Astri Fritsen, Oljedirektoratet

Dilemmaer
Prosjekter som var lønnsomme tidligere, er ikke nødvendigvis så lønnsomme i dag: «Men det er grenser for hvor engstelige selskapene kan være,» sier Astri Fritsen.