Intervjuet: Masterplanens bokholder

15.12.2010
Høstingen av olje og gass på norsk sokkel har gitt mer enn 5000 milliarder kroner i inntekter. Nær 3000 milliarder ”står på bok”, resten av pengene har nasjonen brukt.
  • Bjørn Rasen / Emile Ashley (foto)

Finansminister Sigbjørn Johnsen

 

Den foreskrevne medisin for edruelighet i bruken av Norges hovedfinansieringskilde står å lese i den 36 år gamle stortingsmeldingen. Finansminister Johnsen er opptatt av å holde stø kurs. Og han peker på viktigheten av å overholde handlingsregelen for hvordan oljeinntektene skal fases inn i statsbudsjetteringen. Regjeringen kan årlig i gjennomsnitt bruke fire prosent av avkastningen i Statens pensjonsfond utland, oftest kalt Oljefondet. Det ble etablert i 1990.

 

Har nasjonen kommet dit stortingsmeldingen i 1974 skisserte?

Det var en veldig god stortingsmelding. Den var stutt og grei og lett å få oversikt over med sine 22 sider. Stortingsmeldingen i 1974 ble en slags masterplan for utviklingen av oljevirksomheten i Norge, også for hva vi skal bruke pengene til.

I ettertid vil jeg trekke fram to viktige stolper i meldingen. Den første er at meldingen slår fast at oljen er folkets eiendom, og den andre er at inntektene fra oljen skal brukes til beste for hele befolkningen.

Det er forbløffende i ettertid å se hvor forutseende og flinke de var, de som skrev meldingen. De beskrev organiseringen av virksomheten, etableringen av Statoil, etter hvert også SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement som ble etablert i 1984. journ. komm).

Egentlig er denne stortingsmeldingen på mange måter et lite mesterverk.

 

 Sigbjørn Johnsen

Stortingsmelding nr. 25 (1973-74) Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn ble lagt fram den dagen Sigbjørn Johnsen kom inn på Stortinget. Han har vært med i diskusjonen om bruken av oljeinntektene siden. Finansminister 1990 til 1996. Fylkesmann Hedmark fra 1996 til 2009 da han igjen ble finansminister.
 

 

Hvordan er Norges forvaltning av oljeformuen målt mot andre nasjoner?

Det er vanskelig å sammenligne. Hvert land må finne sin modell. Jeg blir stolt når jeg er i utlandet og det kommer rosende ord om Norge og måten vi har organisert oljevirksomheten på, og ikke minst hvordan vi klarer å håndtere de store inntektene. Modellen med pensjonsfondet (Oljefondet) vekker stor oppmerksomhet. Jeg møter kollegaer som har store inntekter fra naturressurser som spør om hvordan vi har organisert dette fondet, så det vi gjør blir lagt merke til.

 

Hvis du skulle skrive fornyet melding og gi en analyse for framtiden, hva skulle den inneholde med tanke på utfordringer og videre opptjening av formuen?

Sett i ettertid ser jeg at vi må vektlegge utvikling av arbeidsstyrken. Da meldingen ble skrevet, var mye arbeidskraft tilgjengelig, ikke minst den kvinnelige arbeidskraften som kom ut i de 20 etterfølgende årene. Nå står vi overfor en annen utfordring med kampen om arbeidskraft. De demografiske utfordringene har blitt mye tydeligere; antall eldre og antall i arbeidsstyrken. I en ny melding ville jeg nok ha lagt mer vekt på generasjonsutfordringen.

Teknologien har tatt store sprang, og hele informasjonsteknologien har endret mye. Men grunntrekkene med at oljeformuen er folkets eiendom og utviklingen av et kvalitativt bedre samfunn skulle ligget fast.

 

Finansminister Sigbjørn Johnsen minner om at ”vi tar opp disse ressursene – som det har tatt flere titalls millioner av år å skape – på én generasjon og litt til. Det forplikter.”


 

Hvordan ser du for deg petroleumssektorens rolle i framtidens samfunn?

Generelt sett så har Norge et høyt velferdsnivå. Noe av prisen for dette er at vi har et kostnadsnivå som er betydelig høyere enn de som er våre konkurrenter ute i verden. Det er klart at det å ha en større oppmerksomhet på kostnadene blir viktig, både i finanspolitikken og i inntektspolitikken. Omstillingsevnen i næringslivet blir en nøkkel til å håndtere store kostnader.

 

Frykter du den hollandske* syke; flere politikere snakker høyt om det?

Til tider er temperaturen høy i norsk økonomi, men jeg frykter ikke at vi pådrar oss hollandsk syke. Men vi må være påpasselig. Vi har den fordelen at vi vet hva denne sykdommen kommer av, vi har den historiske erfaringen, og det betyr at vi har den historiske erfaringen til å gjøre de riktige grepene slik at vi unngår å havne der.

Det viktigste grepet vi har er fireprosentsbanen hvor vi ikke bruker av Oljefondet, men vi bruker det vi kan kalle renta. Det er vekstkraft i økonomien ellers som bestemmer hvor mye du har til rådighet. Jeg synes derfor at vi har funnet et verktøy som gjør at vi unngår denne syken uten at vi kan utstede noen evighetsgaranti.

* Hollandsk syke er et økonomisk problem et land står overfor når landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer enn det som det viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur. Fenomenet ble først observert i Nederland på slutten av 1970-tallet.

 

I offentligheten gis det stadig sterkere uttrykk for at denne virksomheten er en svøpe for nasjonen. Hvordan vil du kommentere det bildet?

Jeg synes det blir helt feil tilnærming. Noen ganger synes jeg at vi har en alt for stor evne til å problematisere. Du må snu på det, dette er en kjempemulighet som gjør oss privilegerte i forhold til mange andre nasjoner. Det er en mulighet både til å spare for framtiden og for å opprettholde velferden. Så langt har vi håndtert disse mulighetene bra, etter mitt syn.

Hvis det vi tar opp fra havbunnen minker og sågar tar slutt, så har vi bygd noe i stedet for oljen. Ett eksempel på det – og som vi prater mindre om – er den enorme industriutviklingen som har skjedd i forbindelse med oljevirksomheten. Vi har en verkstedsindustri og en teknologisk industri som er i verdensklasse. Denne ville vi antageligvis ikke ha hatt hvis det ikke hadde vært for de mulighetene som oljen har gitt.

 

Fram til nå har det vært oljepolitisk konsensus i Norge. Er denne konsensusen mellom de politiske partiene truet?

Politisk posisjonering kommer vi alltid til å oppleve, men det er en grunnleggende enighet om oljepolitikken – og det er en styrke ved Norge. Det har vært noen kompromisser. For eksempel så måtte vi inngå et kompromiss for å bevare Statoils styrke samtidig som vi fikk SDØE. I ettertid så viser det seg at det var et meget klokt grep. Relatert til inntekten så har vi pensjonsforliket som er det er bred enighet om.

På Stortinget er det bare Framskrittspartiet som vil skrote fireprosentsregelen. Der uenigheten har vært størst, er utvinningstempoet og det å utlyse nye områder. Miljøaspektet er en viktig del av den diskusjonen. Likevel, de grunnleggende forholdene i oljevirksomheten og bruken av oljeinntektene, er det fortsatt bred politisk enighet om.

 

En tredjedel av petroleumsformuen er konvertert til penger på bok. Hvor mye kan oljefondet vokse?

Det avhenger mange ting. Av oljeprisen selvsagt. Og av tilgjengelighet på de ressursene som er igjen. Over tid så kommer kontantstrømmen til å avta. Fondet vokser fortsatt, men kontantstrømmen blir mindre.

Så blir spørsmålet når passerer kontantstrømmen, på vei ned, fireprosentbanen. Dette er en veldig god bankbok – og den forblir en god bankbok for framtidige generasjoner. Likevel, det er hvordan vi håndterer arbeidskraften vår som avgjør framtiden vår – og ikke oljen.

 

Hvor urokkelig er fireprosentsregelen; gitt at nasjonen havner i en vanskelig situasjon?

Hvis vi kommer inn i en krise, så tillater handlingsregelen at du bruker mer i nedgangstider enn i oppgangstider. Over tid skal det utgjøre fire prosent. Dersom vi ryker inn i en ny finanskrise, har vi økonomiske muskler til å håndtere det. Det er viktig at vi bruker gode tider til å bygge oss opp igjen.

 

Hva har oljen gjort med oss nordmenn og folkesjelen? Er det grunn til å kalibrere virkelighetsoppfatning hos ”mette” nordmenn?

Oljen gjør oss ikke til den arbeidsfrie klasse. Naturressursene er lite verdt uten kompetent arbeidskraft. Sammenligner vi nordmenn med andre, er vi arbeidsomme og vi klorer oss fast. Vi har en underliggende sterk arbeidsmoral. Det som har skapt det landet vi har, er arbeidsinnsatsen til folk – og at vi har vært heldig med naturressursene.

Selv om norsk økonomi er i en sterk posisjon nå, kan det skje ting ute som også rammer oss. Vi går ikke skadefri hvis verden rundt oss raser sammen. Vi må passe oss slik at vi ikke blir selvtilfredse. Og der har vi politikere en veldig viktig oppgave med ikke å fyre opp under stigende forventninger.

Vi vet at halvparten av oljen blir liggende igjen i undergrunnen og sektoren har klokkertro på at mer forskning bidrar til å øke utvinningen flere prosent – olje og gass verdt et tresifret milliardbeløp og hvor staten er største aksjonær. Sett i det lyset, hvordan vil du kommentere dreining av midlene – mindre til petroleumsforskning og mer til annen forskning?

Generelt har det vært en sterk økning i ressursene til forskning. Forskning har fått prioritet de siste årene. Det er et ansvar for det offentlige, men også for industriselskapene. I fortsettelsen vil vi nok forsterke innsatsen for forskning innen det vi kan kalle miljøteknologi og fornybar energi. Det er viktig for å bygge den nye industrien vår.

Det er klart at disse ekstra petroleumsressursene krever enorme investeringer, for de er vanskeligere tilgjenglig. Jeg synes oljeselskapene har vært flinke til å utvikle ny produksjonsteknologi. Levetiden på feltene er jo en helt annen enn det vi så for oss på 1970-tallet.

 

Sigbjørn Johnsen

 

"De grunnleggende forholdene i oljevirksomheten og bruken av oljeinntektene, er det fortsatt bred politisk enighet om.”