OD profilen: Alf, kart og godt

15.12.2010
Arkitekten bak kartet Den norske kontinentalsokkel, Alf Stensøy, morer seg over at det i vår elektroniske tidsalder er et papirkart som gir den raskeste oversikten.
  • Bjørn Rasen og Emile Ashley (foto)

Alf Stensøy

Gjenganger.
Alf Stensøy delte ut den 39. utgaven av kartet Den norske kontinentalsokkel under ONS 2010. Til nå har 150 000 interesserte mottatt kartet.

 

Området som nasjonen Norge høster mesteparten av sin velferd fra, henger i glass og ramme på mange kontorer i og utenfor olje- og gassnæringen, også internasjonalt.

Jorda er verken flat, tynn eller firkantet. Den 39. utgaven av kartet Den norske kontinentalsokkel viser derimot et todimensjonalt bilde av forholdene. Det har vist seg å gjøre god nytte for 150 000 eiere. Og fortsatt er Oljedirektoratets kart den mest omsatte gi-bort-tingen under ONS, petroleumsnæringens store sammenkomst i Stavanger annethvert år.

Det startet beskjedent, ifølge sjefingeniør Stensøy, som har jobbet med kartet siden han gikk inn dørene i Oljedirektoratet i 1978.

Det første kartet kom i 1972 og de tre første årene ble sjøkart farget for hånd. Opplaget de to første årene var 100 kart.

Fram til 1980 viste kartene kun Nordsjøen. Siden har hele Norges kyst og havområder kommet med. Og trolig står omstridt område for tur til å inkluderes. Stensøy sier han er klar til å kalkulere nye areal, hvis og når delelinjen blir besluttet i den russiske Dumaen og i det norske Stortinget.

 

Geodesi

En side av saken er russerne, mens en annen er geodesi. Arealberegning er ikke en rett fram-øvelse. Ettersom jorda er rund, tyr Stensøy og andre kartografer til geodesi; læren om jordens størrelse, form og tyngdefelt. Jordens størrelse og form blir målt ved hjelp av satellitter. Ved hjelp av målestasjoner rundt om i verden, beregner Statens kartverk bevegelser i jordskorpene, variasjoner i havnivå og tyngdebelastninger på jorda. Alle faktorene må så inkluderes i beregningene.

Stensøy medgir at sokkelkartets todimensjonale format (av tredimensjonale forhold), framstilt på en firkantet plakat kun gir korrekt målestokk midt på kartet. Likevel framholder Stensøy at sokkelkartet ”gir verdifull, hurtig oversiktlig informasjon om petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.”

Han tror ikke papirversjonen har utspilt sin rolle: ”Nei, det er snarere slik at de elektroniske kartene vi har i databasene utfyller papirkartet. Våre sokkeldata og kartdata – tilgjengelig for alle via Oljedirektoratets nettsted – gir grunnlag for andre å produsere egne kart. Tilbakemeldingen tyder på at våre data har enormt stor betydning for andre.”

 

Norge i rødt og rosa

For noen tjener Oljedirektoratets generaliserte avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner, som det heter i én definisjon av kart, flere formål. For eksempel en estetisk funksjon i tillegg til det rent informative. Vedkommende hadde gjort seg flid med interiøret på kontoret, og kartet, det ville hun ha.

”Ja, vi har faktisk laget en spesialutgave i rosa,” forteller Stensøy. En ansatt i et av departementene nevnte at kartet var fint, men at det ikke passet helt inn fargespekteret på kontoret hennes. Kunne det la seg gjøre å få et i rosa…”

Veteranen er rask til å understreke at versjonen med rødt fastland og rosa kontinentalsokkel er en engangsforeteelse: ”Vi tar ikke imot spesialbestillinger.”

 

Grenseløs optimist

Lite kommer av seg selv. Selv med gode kart er veien til god utnyttelse av olje- og gassressursene krevende. Ifølge Oljedirektoratets analyser, er 40 prosent av oljen og gassen på norsk sokkel tatt opp. Ytterligere 25 prosent er påvist, besluttet og planlagt produsert. Restbeholdningen på 35 prosent venter på å bli funnet. Det knytter seg selvsagt usikkerhet til tallene. Uansett så ønsker Stensøy å høyne: ”Jeg tror det er mye mer.”

Han begrunner sin optimisme med studier av utviklingen på andre sokler – og legger fram kart som viser funnutvikling utenfor Norge. Hvorfor skal ikke dette også være mulig på norsk sokkel, spør han, og minner om at også utviklingen innen teknologi og tonnevis av stadig ny kunnskap – hvis satt i system – bør kunne avsløre ytterligere hemmeligheter i undergrunnen. Han har kjent lukten av suksess og vært tett på de store reservene.

Oljeeventyret for maskinist Stensøy startet med på testproduksjonen på Ekofisk i Nordsjøen tidlig på 1970-tallet, og han var maskinist på den oppjekkbare riggen Gulftide da feltet ble utbygd.

 

Utsyn

Hans jobb er også å se ut over de 85 ganger 112 centimeterne som utgjør det norske sokkelkartet.”Hver uke leverer jeg en rapport om internasjonal aktivitet, og særlig interesse har boringer på sokler som har felles grense med vår,” sier han.

Få andre land produserer tilsvarende sokkelkart, og ingen har samme informasjonsmengde og detaljeringsgrad. Sammenligningen omfatter også alle andre data som publiseres gjennom Oljedirektoratets nettsider.

Når Stensøy ikke følger med leteboringer og produksjonen på norsk og internasjonal sokkel inne fra kartkontoret sitt, så foretrekker han å dra på sjøen i fritidsbåten sin. Forholdet til sjøen fikk han allerede som guttunge da han var med på fiske. Han kan navigere etter fyrlykter, radiofyr og med sekstant.

Selv mener veteranen at hvis han ble sluppet ned fra oven i en småbåt hvor som helst på den kystnære kontinentalsokkelen mellom Bergen og Stavanger, så kan han finne veien hjem – uten sjøkart eller andre navigasjonsmidler. Selv om han etter utallige turer kjenner skjærgården som sin egen bukselomme, så har han alltid sjøkart om bord.