Står løpet ut

06.01.2014
Mange lovende petroleumsstudenter hopper av studiene for å ta godt betalte jobber i industrien. Norske universiteter kan ikke konkurrere på lønn. Men de kan gjøre det mer attraktivt å studere.
  • Astri Sivertsen. Foto: Marit Hommedal

Ph.d-studentene Bergit Brattekås, Marianne Steinsbø, Jarand Gauteplass og Lars Petter Hauge bruker mye tid på laben.

Forsøk.
Ph.d-studentene Bergit Brattekås, Marianne Steinsbø, Jarand Gauteplass og Lars Petter Hauge bruker mye tid på laben.

 

Årsseminaret i Nasjonal forskerskole i petroleumsfag er først og fremst beregnet på studenter som holder på med en doktorgrad (ph.d.). Men denne gangen har arrangørene også invitert med masterstudenter.

«Det er mange som slutter å studere etter å ha tatt mastergraden, særlig innen petroleumsfag, siden de får jobbtilbud fra industrien, » forklarer førsteamanuensis i reservoarfysikk ved Universitetet i Bergen, Martin Fernø, i en pause mellom presentasjonene. «Lønnsnivået er så høyt at studentene forlater universitetene.»

Derfor er masterstudentene invitert, for at de skal få lyst til å fortsette studiene.

Seminaret holdes for fjerde gang, og 61 studenter fra universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo deltar. Halvparten av dem er doktorgradsstudenter, og den andre halvparten holder på med mastergraden.

En dag i oktober kommer folk fra akademia, industri og myndigheter sammen på Oljemuseet i Stavanger for å høre på foredrag og diskutere dagens tema: Økt utvinning fra modne felt.

«Doktorgradsstudentene ser hva industrien krever av dem, og hvilke premisser myndighetene legger til grunn. De får med seg hele verdikjeden på ett og samme sted,» sier Fernø.

Hver doktorgradsstudent må søke sitt studiested om å få ta inn forskerskolens kurs i sine oppgaver. Avhengig av studiestedet, får studentene studiepoeng for å delta på samlingene. Rapporter som skrives og muntlige gjennomganger gir også poeng, forklarer Fernø, som leder forskerskolens sekretariat.

 

Førsteamanuensis i reservoarfysikk, Martin Fernø
Fristelser.
Førsteamanuensis i reservoarfysikk, Martin Fernø, peker på at lønnsnivået i petroleumsnæringener er så høyt at studentene forlater universitetene.

 

Viktig arena

I sofaen utenfor møterommet treffer vi Vera Iversen, én av tre deltakere fra Universitetet i Tromsø. Seminaret er nyttig, mener hun. Både for å oppdatere seg på den teknologiske utviklingen, og på industri og økonomi. Pluss å få nye kontakter, selvfølgelig.

Til daglig analyserer hun kjerneprøver for å studere endringer i klimaet og kartlegge stabiliteten i havbunnen. Iversen ønsker å gå videre til en doktorgrad når masteren i maringeologi er fullført neste år. Hun kunne godt tenke seg å jobbe med kartlegging hos for eksempel Norges geologiske undersøkelser.

«Hele Norge ligger jo på gammel havbunn,» sier hun. «Og god kartlegging er nødvendig i forbindelse med utbygging av veier og tuneller.»

Etter pausen står sjefforsker i Statoil, Øivind Fevang, på talerstolen. Fevang, som selv har en doktorgrad, forteller at Statoil ikke ansetter jobbsøkere med bachelorgrad, men ser etter folk med ph.d. Utdannelsen er nyttig, ikke bare for å jobbe med forskning, men også for de som jobber med utvikling av nye felt og felt i drift, mener han.

«En ph.d. er ikke påbudt, men veldig gunstig,» sier Fevang. «Det er en forutsetning for å kunne bli sjefforsker eller sjefingeniør eller -rådgiver.» Fevang blir etterfulgt av et knippe doktorgradsstudenter som presenterer sine arbeider.

 

Karrieresteg

En av dem er Sirikarn Narongsirikul, som etter planen skal være ferdig med doktorgraden i petroleumsgeofysikk ved Universitetet i Oslo neste år. Hun har sju års erfaring fra Chevron i hjemlandet Thailand, og håper å få seg jobb i et stort oljeselskap etter studiene. Det er andre gang hun deltar på årsseminaret på Oljemuseet, men i fjor var hun ikke kommet langt nok i arbeidet til å kunne legge det fram for andre.

Narongsirikul er interessert i firedimensjonal seismikk, reservoarovervåking og bergartsfysikk, og bruker borehullslogger fra det sørvestlige Barentshavet i avhandlingen sin. Seminaret er veldig nyttig, mener hun. Både for å få trening i å presentere arbeidet sitt, og for å bli kjent med andre studenter som jobber med andre emner og har andre innfallsvinkler.

«Jeg får alltid nyttige tilbakemeldinger fra folk som spør: Har du prøvd å gjøre det på den eller den måten?» sier hun.

Også John Emeka Udegbunam, opprinnelig fra Nigeria og stipendiat i petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger, står på talerstolen i dag. Presentasjonen hans er basert på et kurs ved Norges teknisk- naturvitenskaplige universtitet (NTNU) i Trondheim, arrangert av forskerskolen, om porøsitet i reservoarene. Det skal inngå i doktorgradsavhandlingen hans om bedre brønndesign.

Udegbunam har deltatt på tre av forskerskolens kurs, og har fått utgitt fire artikler i det velrennomerte Society of Petroleum Engineers (SPE) publikasjoner.

Mange doktorgradsstudenter er, ifølge Udegbunam, trøtte og leie av det de holder på med. Men det å treffe kolleger fra andre universiteter og få muligheten til å reise gjør studentlivet mye mer interessant og givende.

«På grunn av forskerskolen jobber jeg mer og er mer effektiv enn en som sitter på samme sted, helt alene eller bare sammen med veilederen sin. Tida går mye fortere når du treffer andre og deltar på konferanser, og plutselig skulle du ønske at du hadde enda flere år på deg til å jobbe med doktorgraden,» sier Udegbunam.

Etter at graden er i havn, kan han godt tenke seg en forskerkarriere. Men først vil han jobbe noen år i industrien, for å se hvordan faget brukes i praksis.

 

Professor Arne Graue
Seriøst.
«Vi tar studentene på alvor som forskere» sier professor Arne Graue.

 

På alvor

På Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen har de, ifølge professor Arne Graue, stor tilstrømning til petroleumsfagene. Professoren i petroleums- og prosessteknologi, som også leder forskerskolen, forteller at det i år var 268 søkere til 60 plasser på studiene i petroleumsteknologi.

«Vi tar studentene på alvor som forskere,» er svaret hans på spørsmålet om hvorfor.

For det første får alle studentene oppholde seg i oljeindustrien som en del av studiet. For det andre får de jobbe med utstyr som universitetene ifølge ham bare kan drømme om. For det tredje får de jobbe med forskere som er håndplukket av oljeindustrien. Og for det fjerde sendes de rundt i verden, blant annet til universiteter i USA, hvor de kan oppholde seg i uker og måneder.

 

Muligheter

På ett av laboratoriene treffer vi fire studenter som holder på med doktorgraden. De to kvinnene er begge småbarnsmødre, og trekker fram fleksibiliteten som en av fordelene med å studere her. Begge regner med å være ferdig neste vår, og den ene av dem, Bergit Brattekås, kunne tenke seg å bli forsker på heltid etterpå.

«Vi ser at det vi forsker på blir tatt i bruk. Og det vi ikke har av utstyr og kompetanse, får vi andre steder,» sier hun.

Studentene trekker fram nytten av kontakt med industri og andre universiteter, og at de får et godt nettverk i løpet av studiene. Dessuten liker de kombinasjonen av teori og praksis, og at de får jobbe eksperimentelt i laboratoriene.

 

Martin Fernø
Utplassering.
Doktorgradsstudentene ser hva industrien krever av dem, og hvilke premisser myndighetene legger til grunn. De får med seg hele verdikjeden på ett og samme sted, ifølge Martin Fernø.

 

Arena for petroleumsstudenter
Den fire år gamle forskerskolen er ikke noen skole i fysisk forstand. Den er et nettverk
– finansiert av Olje- og energidepartementet, Statoil og BP
– for alle de fem av landets universiteter som gir doktorgrads-utdanning i petroleumsrelaterte fag. Det tilbyr diskusjonsfora for doktorgradsstudenter, og seminarer og kurs. Så langt har 360 studenter benyttet seg av tilbudene. 15 kurs og samlinger har blitt arrangert, og i 2012 fikk 153 studenter dekket reise og opphold for å kunne delta.