Myteknekkerne

01.12.2015
Å intervjue to taleføre generasjoner Myhre – den tidligere fagforeningskjempen Eldar og nasjonalbibliotekaren Aslak –om framveksten av Olje-Norge og Stavangers forvandling fra utdødende hermetikkby til oljehovedstad – er som å be om en dram, for så å få servert hele flasken.

| Bjørn Rasen og Morten Berentsen (foto)

Eldar (t.v.) og Aslak Myhre

Ulik virkelighetsoppfatning.
Eldar (t.v.) og Aslak Myhre undres over sine landsmenn som tror velferdsstaten består også dersom oljekranene stenges. «Problemet i Norge i dag er at vi har glemt at vi må ha ku for å få melk,» repliserer Eldar.

 

Dickens…!?» fnyser Aslak. «Denne puben har fått altfor stor plass i den lokale oljehistorien. Det har blitt en myte som går igjen i fortellingen og skrives om i bøker. Da jeg vokste opp, var Dickens en Viking-pub. Vi var her fordi Viking spilte hjemmekamp og vi tok en øl før kampen – og én til etterpå hvis Viking vant.»

Tanken bak å velge en av Stavangers eldste puber for intervju med far og sønn Myhre var at gamle tanker og gjennomdebatterte tema lettere kommer fram igjen fra hukommelsen når de er benket rundt bordet på en gammel hovedarena – stedet hvor oljenyhetene ble diskutert og roughnecker og dykkere i sine friperioder ble rekruttert til nye jobber.

«Jeg tror ikke så mange problemer ble løst akkurat her. Her foregikk andre ting. Senere kom baren Skjenkestuen, og det var heller der oljedebattene gikk og problemene ble løst,» følger Eldar opp.

Myten om hete politiske diskusjoner rundt bordet på kjøkkenet hjemme, blir like effektivt avlivet. Aslak avviser at det foregikk noen drama rundt kjøkkenbordet: «Vi var som andre opptatt av å komme oss på jobb og skole, dagligdagse hendelser. Vi hadde ikke noe politisk seminar på kjøkkenet.»

Mange møter gjorde at Eldar ofte kom sent hjem. Hjemmet var derfor en oase for å slappe av. Det var viktig ikke å ha med seg jobben hjem: «Ellers så var jo jeg oppe én time tidligere og hadde bare katten å snakke med. Vi to kranglet aldri. Ellers så spiste vi jo middag der, men vi hadde ikke noen spesielle diskusjoner om oljevirksomheten.»

Aslak nikker som for å avlive myten nok en gang. Men noe foregikk da hjemme også: «I min bok (Herskap og tjenere. red.komm) har jeg forsøkt å skildre et dagligliv. Jeg husker godt da jeg kom hjem og far lå med skadet skulder. Jeg var ung, og det satt som spikret siden. Jeg leste at folk ble skadd, og da jeg ble eldre var det én som døde etter et fall på Rosenberg.»

«Det vi var opptatt av, var hvor oppdragene gikk. Det var det vesentlige, om det var Aker Stord eller Kværner Rosenberg som fikk bygge plattformene.»

 

Rosenberg verft

Rosenberg verft
Bygging av Statfjord B-dekket ca. 1980
(Foto: Rein Øverland/NOM)

Verftsindustri er politikk, nå som da. Aslaks fortid som leder for partiet Rød valgallianse må ha vært et tema hjemme, uansett hvor tidlig de stod opp eller hvor sent de kom hjem. Aslak slår fast at han «ikke har vokst opp på et politisk seminar» der foreldrene forsøkte å forme ham.

«Det betyr ikke at jeg ikke er påvirket, men hvis far eller mor hadde forsøkt å få meg til å mene noe, så hadde det gått rett vest. Min egen politiske aktivitet ble formet helt andre steder enn hjemme. Aktiviteten speiler nok det jeg opplevde hjemme og standpunktene er ganske like. Men de ble ikke formet hjemme. Det var viktig å holde fast på at meningene var mine egne. Jeg fikk høgg en gang da jeg fortalte om en kompis som var anarkist, så der gikk kanskje grensen.»

«Jeg så jo hva far og mor holdt på med og det betød noe. Jeg var stolt av det. Men det tror jeg aldri jeg sa til far,» smiler han og møter farens undrende blikk.

17. mai-appell

Allerede som guttunge tok Aslak ordet. Besteforeldrene hadde et hus i Ryfylke, og Aslak var ofte med foreldrene dit. Aslak, utstyrt med et norsk flagg på en lang pinne, gikk med bestefaren i 17. mai-tog. Han var fornøyd, men syntes toget var litt tamt. Han avsluttet derfor med å holde en appell fra en stor stein. Det var nok en forventning om en 17. mai-tale, men det var ikke det som kom.

«Det må vel ha vært den eneste appellen i indre Ryfylke som krevde Sovjet ut av Afghanistan eller USA ut av Nicaragua. Eller nei til begge supermakter,» minnes Eldar.

«Og gratis daghjem til alle barn – og ikke minst – seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon,» supplerer Aslak.

Eldar opplevde en aktiv sønn som gjorde det bra på flere fronter. Etter hvert fikk han sin egen autoritet. Da han var 19 år, reiste Aslak til Bergen for å studere og «det var frigjørende for ham ikke å bli identifisert som sønnen min overalt.»

Aslak nikker. Bergen var en annen verden, og flyttingen var avgjørende for hans politiske virke. «Da Aslak ble en mediestørrelse, så følte jeg at jeg måtte holde meg mer tilbaketrukket. Det var et bevisst valg fra min side,» sier Eldar.

50 år etter at første konsesjonsrunde på norsk kontinentalsokkel ble lyst ut, er oljen og gassens plass i den offentlige debatten endret. Det er dagens situasjon, og den kommer vi tilbake til. Spørsmålet til Eldar og Aslak er hva som bør stå igjen etter de første 50 årene med olje- og gassvirksomhet.

Aslak påpeker at 1970- og 80-tallet er barndomsminner, men at han opplevde en «radikal endring i hvordan det ble skrevet og snakket om oljevirksomheten fra 1980-tallet til 90-tallet,» og enda mer endring på 2000-tallet.

«På 1980-tallet handlet det mye om oppdrag, arbeidsplasser og selskapenes produksjon, mens det i dag er mest oppmerksomhet rundt oljeselskapenes finanser,» sier Aslak.

Enormt omfang

Eldar gir ham rett et stykke på vei. Han minner om at den gang hadde de færreste forestillinger om omfanget av næringen og betydningen den kom til å få for samfunnsutviklingen: «De store selskapene var her, ja, og vi visste at de var store i verdenssammenheng. Men at vi fra et puslete kontor i Lagårdsveien (Statoils første kontor der kontantbeholdningen ble oppbevart i en sigareske. Red.komm) skulle bygge opp et selskap som internasjonalt skulle måle seg med de store som kom hit den gangen, var hinsides forestillingsevnen vi hadde den gang. Men det har skjedd, og skritt for skritt har vi fått opp kompetansen som vi i begynnelsen måtte hente inn utenfra. I dag leverer vi kompetanse til andre. Endringen er formidabel, og kolossalt med inntekter er skapt.»

Selvtilliten, troen på seg selv, stemningen og temperamentet er den endringen som er lettest å få øye på, mener Eldar. Langt på vei følte folk seg undertrykt, de tok inn over seg de Stavanger-bildene som ble skapt i Oslo. Det hendte at det ble slåsskamper hvis vi traff en østlending. I dag treffer vi folk med vår dialekt over alt.»

Stoltheten over teknologien har imidlertid vært til stede siden tidlig på 1970-tallet da verftet Kværner Rosenberg bygde kuletankskip som fraktet flytende naturgass (LNG). Sju kuletankere gikk ut fra verftet fra 1973 til 1980.

«Dette var avansert teknologi, den var egenutviklet i Kværner og selskapet tjente gode penger på den. Kværner så at andre begynte å bygge oljeplattformer. Å bygge primitive oljeplattformer hadde vi ikke tro på, og vi kom derfor sent på banen,» minnes Eldar.

Kværner kom sent, men godt. Og ansatte måtte endre arbeidskultur, mer preget av direktiver: «Vi bygde Statfjord B-plattformen etter planer og manualer, og det var ikke rom for å tenke selv. Begynnelsen på Statfjord C inneholdt en del like konstruksjoner. Vi tok initiativ til å jobbe parallelt fordi det ble for mange folk på ett sted. Da måtte vi stille på teppet.»

 

Nye oppdrag Sveisearbeid på Kvitebjørnplattformen (Foto: Stavanger Aftenblad/Lars Idar Vaage)

Nye oppdrag
Sveisearbeid på Kvitebjørnplattformen
(Foto: Stavanger Aftenblad/Lars Idar Vaage)

 

Siden overtok Statoil fra utbyggingsoperatør Mobil, og metodene endret seg. Eldar mener det har vært et konkurransefortrinn for norsk verftsindustri at de som jobber der oppmuntres til å være kreative.

Aslak mener faren peker på noe interessant: «Utviklingen siden Statfjord C i 1983, da vi var godt ute i oljeepoken, er formidabel. Teknologien endrer seg fra manualer til noe verden ikke har sett før, og teknologien blir Norges største eksportnæring etter olje og gass. Er denne utviklingen en del av den norske erkjennelsen i det hele tatt? Stoppet det der? Vi lagde plattformer og bygde ut felt. Så ble vi j***** rike. Og i dag er det et klimaproblem.»

Aslak – med et sideblikk til den økte andelen utbygginger som skjer på asiatiske verft – mener ledere og politikere har mistet noe på veien, at vi ikke trenger en leverandørindustri, vi trenger bare å sitte på toppen og administrere.

Tapt industriutvikling

Han mener vi står i fare for å miste den delen som handler om industriutvikling og om organisering av norsk arbeidsliv; kort avstand mellom ingeniører og fagarbeidere, kort avstand fra Nordsjøen til verkstedet, kort avstand til Statoil: «Hvis den delen ikke lenger er en del av erkjennelsen av hva som har skjedd i Norge, så skjønner du ikke framtiden, du tar ikke den erfaringen med deg. Hva vi tar med fra denne perioden handler ikke bare om historieskriving, men det er også et spørsmål om hvilket fundament du legger for framtidens utvikling.»

Han peker på Statoil, «som sier høyt at selskapet bygger langsiktig kompetanse i Sør- Korea. De «vet» at de får underskudd og etterarbeid. Det er absurd å gjøre dette fordi Statoil vil at noen der ute, slik jeg har forstått det, skal kunne noe i framtiden.»

Asia-løsningen

Eldar sier at ideen om å sette ut oppdragene til Øst-Asia kom på 1990-tallet. Kina var stedet fordi det var godt tilrettelagt og kunne tilby billige løsninger: «Etter hvert økes levestandarden og alt blir dyrere. Og vi avvikler egen kompetanse og industri.»

Eldar og Aslak er nærmest utømmelige i sine betraktninger rundt verftet Rosenberg som ble stiftet i 1896. Det har betydd mye for Stavanger som industriby og oljehovedstad. Aslak mener den største forskjellen på Bergen, Oslo og Stavanger, er Rosenberg.

«Alle de tre har vært industribyer, også Oslo, tro det eller ei. Bergen har Laksevåg og Solviken. Stavanger har Rosenberg og hermetikken. Da jeg flyttet fra Stavanger, kunne alle se en plattform ved kai eller ute i fjorden. Ikke bare på Rosenberg, men condeep-beina i Jåttåvågen og installasjoner som var inne til reparasjon.

Rigger lå i opplag i ryfylkefjordene. I Stavanger kunne ikke ordføreren gå til kontoret sitt uten å se en plattform. Hver dag. I Bergen la de ned det som var igjen mens jeg bodde der. I Oslo hadde de ikke sett industri siden Aker Brygge ble bygd.»

«Og det at Rosenberg har ligget der det ligger og produsert, betyr tre ting. Mange jobber der, flere tusen på det meste. De har koner og menn og barn, og familie som leverer inn til Rosenberg. Det betyr selvsagt inntekter for byen, men det betyr også noe i hodene til folk; hvordan oppfatter du byen din. Tidligere ordfører Leif Johan Sevland sa i sin tid at det ikke ble aktuelt å omregulere Rosenberg-tomten til noe annet enn næring, så lenge han var ordfører i Stavanger. Dette ville ikke ordførerne i Oslo eller Bergen finne på å si. Dette handler om at Stavanger oppfattet seg selv som industriby. Det gjør at Stavanger i dag har et fortrinn i dag. Alle kan tjene penger på finans hvis ting går opp.»

 

Eldar (t.v.) og Aslak Myhre

Hjerte for verftet
At Stavanger som by har bevart Rosenberg verft, skiller oljehovedstaden fra de tidligere industribyene Bergen og Oslo. I Stavanger har innbyggerne alltid sett installasjoner og fartøyer ved kai eller på verftet. Det knytter folk nærmere til den viktige næringen. I Bergen og Oslo ble det bygd leiligheter i stedet, humrer Aslak. Faren Eldar bifaller synspunktet.

 

Modige politikere

Eldar berømmer kommunestyret og formannskapet som stilte seg bak at industrien skulle bevares, «mens byrådene for næring mente at Oslo ikke var lenger et sted for industri. Der skulle det bli boliger. Det ble sett på som et framskritt at industrien ikke var der.»

Industrien bør ikke avskrives, mener Eldar. Han minner om at de for noen år tilbake slet med å skaffe 70 millioner kroner for å redde Rosenberg. Siden ble verftet solgt til australske WorleyParsons for 1,1 milliarder kroner: «Det sier noe om et potensial som noen ser, mens andre ikke ser det.»

Framsynte

Han har med tiden blitt mer og mer imponert over «den lille gjengen av politikere og industrifolk som la grunnlaget for den norske organiseringen av en framtidig oljevirksomhet som ingen av dem hadde et bilde av hvordan ville bli.»

Norge hadde erfaring fra kraftindustri, og tok langt på vei modellen derfra: «Uten den modellen hadde Norge blitt som et hvilket som helst annet oljeland. Det er der Norge skiller seg ut og oljen er noe hele samfunnet tjener på, ikke bare noe som storfisker melker.»

Det er naturlig å spørre om hvorfor det store bildet ikke har festet seg sterkere i det offentlige minnet – og i debattene om olje- og gassnæringens betydning for Norge. Savner nasjonalbibliotekar Aslak flere gode bøker om dette?

«Forfatteren Kjartan Fløgstad sa noe interessant om dette. Industrien har sine forfattere, mens oljeindustrien i liten grad har det. Kjartan sa at Nordsjøen var utilgjengelig, mens på land har alle et forhold til landindustri. Han prøvde i 30 år å komme ut, og til slutt klarte BP å få ham ut. Fra forfatterståsted er dette ikke lett. Karl Ove Knausgård har jobbet på gliden i Vats og støpte betongunderstell. Han har tydeligvis ikke lært en eneste ting om oljevirksomheten. Og hvordan er det mulig å jobbe på gliden og ikke ha lært noe som helst, er for meg uforståelig.»

«Det vi hører nå, er klimakrav om å avslutte oljevirksomheten, » sier Eldar.

Spørsmålet er da hvem som er synderen; oljeselskapene som skaffer varen eller myndigheter som vil utvinne. Eller forbrukeren som i hverdagen er helt avhengig av petroleumsprodukter?

«Er det en synd her? Jeg går ikke med på det premisset,» repliserer Aslak.

«Dette kan vi holde foredrag om,» tilføyer Eldar, «problemet i Norge i dag er at vi har glemt at vi må ha ku for å få melk.» «Det er flere som later som om vi får et Norge som ser ut som i dag – selv uten olje. Det er jo ikke troverdig og det kommer ikke til å skje at vi skrur av kranene. Det vi gjør i Norge er ikke for et norsk marked, det er for et globalt marked. Og hvis ikke vi er der, så kommer noen andre til å være der.»

«Vi i Norge er kanskje ute etter syndenes forlatelse – snarere enn praktiske forandringer. Det var i alle fall ikke vi som gjorde det, vil de si. Det at vi produserer dette med mindre utslipp enn alle andre blir jo ikke oppfattet som et argument en gang.»

«Amen,» konkluderer Aslak.

Han blir oppglødd av farens argumenter: «Tar vi politikk på alvor eller ikke? Det framstilles som om dette er et stort etisk argument for verdens framtid, mens det ofte handler om en posisjonering i en norsk politisk samtale. Det handler jo ikke om politisk konsekvens, realiteter eller om det betyr noe for Norge. Kun posisjonering. Som finansminister Siv Jensens utspill om at hun ikke er sikker på om all klimaendring er menneskeskapt. Som om det betyr noe hva hun sier. Du må stille spørsmål ved hva hun eventuelt gjør eller ikke gjør. Hva er politikken hennes, det er det som har konsekvens.»

Han spør om Norge er blitt så rikt at vi ikke lenger trenger melkeku: «Det paradoksale i diskusjonen er at så lenge du har ku, så har du råd til å tape penger andre steder. Vi har et oljefond på 7000 milliarder kroner – eller noe sinnssykt mye. Vi kan til og med investere i noe vi på sikt kan tjene penger på.»

Aslak minnes da han i 1997 kom hjem fra en gasskraftdemonstrasjon på Kollsnes, nord for Bergen. Debatten handlet om vindkraft kunne erstatte olje og gass: «Jeg trodde vi kunne bytte, erstatte olje og gass med vind.»

«Det kan du gjøre i en sovjetøkonomi hvor du ikke skal tjene penger. I en økonomi som er kapitalistisk, og hvor det før eller siden skal tjene penger, kan du ikke gjøre det. Det ene er avhengig av det andre. Det er banal økonomisk erkjennelse som jeg ikke hadde den gang. Hvis du ikke har med dette, så tar jeg det ikke på alvor. Da er det bare lekmannssnakk.»

Etterlyser åpen debatt

Aslak etterlyser en bedre debatt om olje- og gassnæringen i Norge. En åpen debatt der premissene ikke styres av noen få, og argumenter på siden av dette ikke er velkomne. Slik er det for ofte i Norge i dag.

«Når du sitter i hvilket som helst rom, klasserom, styrerom, bibliotekrom hva som helst, så er det alltid et underliggende konsensus om det du sier. Det blir nesten aldri uttalt, men det bare ligger der som premiss for samtalen i rommet. Hvis du ikke stiller spørsmål ved det premisset, så vil du i løpet av noen dager, uker, måneder eller år, bli sånn som de andre. Det er sånn sosialisering fungerer.»

«Det jeg har sett av far, alt fra når vi skulle kjøpe sykkel da jeg var liten, til da han satt i Kværner-styret, var evnen til ikke å akseptere de premissene. Og å stille spørsmålene som, sett utenifra, er de rette, men sett innenfra er j***** ubehagelige – fordi de går på premissene for hele samtalen. Jeg prøver å holde fast på den måten å tenke på og tørre å si det selv om det fører til et visst ubehag.»

«Se, nå ble far stolt.»

 

Norsk sokkel nr.2-2015
Bente Nyland: Glasset er halvfullt
Intervjuet: Oljeministeren ber selskapene om å investere
Utradisjonell tenking gjorde Maria-utbyggingen mulig
Tema 50 år: Om å legge stein på stein
Offshorearbeid sikrere enn før
Sikkerhet har en pris
Ber om redusert dokumentmengde
Hovedside: Innhold OD-profilen: Diskos-database avgjørende for letesuksess
Tilgjengeliggjør enorme mengder sokkeldata
Heder til mattemodell
Geologi: Tette bergarter
Geologen – anvendelig på mange samfunnsområder
www.norskpetroleum.no – finn fakta om norsk sokkel