Offshorearbeid sikrere enn før

01.12.2015
Å jobbe offshore er noe av det sikreste du kan gjøre i Norge i dag. Men det har ikke alltid vært slik, og historien viser hvor ille det kan gå når ulykken først er ute.

| Astri Sivertsen

Foto: NTB scanpix/Aftenposten

Ulykken som rystet Norge.
Bare pontongene på Alexander L. Kielland
var synlige etter havariet den 27. mars 1980.
(Foto: NTB scanpix/Aftenposten)

 

Når vi reiser internasjonalt og forteller om det norske sikkerhetsregimet, har vi alltid et visst – om ikke forklaringsproblem – så i hvert fall en utfordring,» sier Preben Hempel Lindøe, professor emeritus i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. «Det er vanskelig for de som er vant med en mer tradisjonell reguleringsform, å forstå at det norske systemet fungerer.»

For noen år siden var han med på oppstarten av et internasjonalt bokprosjekt om styring av risiko i olje- og gassvirksomheten. En amerikansk kollega kunne ikke begripe hvordan det var mulig å regulere en så tøff bransje ved hjelp av rammeforskrifter som legger ansvaret for sikkerheten på selskapene selv.

Preben Hempel Lindøe

 

< Sikkerhet ikke individuelt ansvar
Preben H. Lindøe holder seg i rekkverket til ære for fotografen.
(Foto: Arne Bjørøen)

Men etter to dager på et hotell i Stavanger, i møter med fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjonen Norsk olje og gass og Petroleumstilsynet, skjønte han det: «At dette er en liten verden der folk kjenner hverandre, og at det er en tillit i systemene som er bygd opp over lang tid.»

Bærebjelken

Grunnlaget for denne tilliten mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter ble lagt under andre verdenskrig, forklarer Lindøe, som skrev sin doktoravhandling om internkontroll i landbasert virksomhet. Da Norge ble gjenreist, satt det folk i sentrale posisjoner som kjente hverandre gjennom motstandsarbeidet og derfor stolte på hverandre.

Trepartssamarbeidet var bærebjelken i arbeidsmiljøloven av 1977, som ifølge Lindøe møtte mye motstand da den skulle innføres på sokkelen.

«Det ble et tøft møte mellom amerikansk og norsk arbeidskultur, og det preget mye av arbeidskonfliktene på sokkelen fra starten av,» sier han.

I pionertida var faren for å dø på jobb åtte ganger større enn i industrien for øvrig, ifølge bokverket Norsk oljehistorie. Folk falt og slo seg i hjel og ble knust av fallende gjenstander. De ble drept i helikopterstyrt, og kvalt av surstoffmangel mens de dykket på dypt vann.

Mellom 1965 og 1978 omkom 82 arbeidere, over halvparten av dem under utbyggingen av Ekofisk, som pågikk mellom 1971 og 1977.

Alt dette skjedde før den store ulykken den 27. mars 1980, da boligplattformen Alexander L. Kielland sank, og 123 mennesker omkom. Ulykken ble en vekker for myndigheter og opinion, og fikk avgjørende betydning for utviklingen av regelverket og for hvordan sikkerhetsarbeidet ble organisert.

 

Mannskapet om bord på ankerhåndteringsfortøyet REM Gambler jobber med å få løs Bredford Dolphin.

Store krefter
Mannskapet om bord på ankerhåndteringsfortøyet REM Gambler
jobber med å få løs Bredford Dolphin.
(Foto: NTB scanpix/Samfoto)

 

Deepwater Horizon

I april 2010, 30 år etter Kiellandhavariet, skjedde den største ulykken offshore i nyere tid. Riggen Deepwater Horizon begynte å brenne etter en utblåsning i Macondo-brønnen i den amerikanske delen av Mexicogolfen.

Riggen sank, 11 mennesker omkom, og oljen strømmet ut i 87 dager før lekkasjen ble stoppet. Samme dag som utblåsingen skjedde, hadde mannskapet på riggen paradoksalt nok feiret at de hadde operert skadefritt i et visst antall dager.

Sikkerhetssystemet i USA er slik at inspektører uanmeldt kan dukke opp med helikopter på en plattform – med lange sjekklister som skal krysses av, forklarer Lindøe.

«Men spørsmålet er: Hva viser egentlig disse sjekklistene? Du får ikke noe innsyn i organisasjonen. Du ser ikke hvordan systemet er bygd opp, og du får hvite flekker på kartet, særlig i grenseflatene mellom ulike operatører, » sier han.

Det er her først Oljedirektoratet og siden Petroleumstilsynet, ifølge Lindøe, har vært foregangsfigurer, fordi de går inn i koblingene mellom teknologi og organisasjon, og utfordrer industrien til å drøfte sikkerhetsspørsmål i åpenhet: «Ikke nødvendigvis i offentligheten, men ved hjelp av dialogmøter og fagseminarer. Det er en helt annen tilnærming.»

Petroleumstilsynet kontrollerer at sikkerhetssystemene i selskapene er konsistente, og at alle beslutninger kan etterspores. Det er ikke mulig å få til bare med bruk av sjekklister, der alt gjerne ser greit ut på overflaten.

 

Katastrofe i Mexicogolfen

Katastrofe i Mexicogolfen
Riggen Deepwater Horizon i flammer.
(Foto: NTB scanpix/AP Photo)

 

Eget ansvar

I stedet for at lover og forskrifter spesifiserer i detalj hvordan utstyr skal se ut og hvordan arbeidsoperasjoner skal utføres, er det norske regelverket funksjonsbasert, det vil si at det beskriver hvilke sikkerhetsmål eller funksjoner som skal ivaretas. Selskapene har selv ansvar for å etablere styringssystemer som skal sikre at de oppfyller målene, og har stor frihet til å velge løsninger.

(Foto: NTB scanpix/Samfoto)

 

< Rømningsstrømpen
En viktig del av evakueringsutstyret offshore.
(Foto: NTB scanpix/Samfoto)

 

Når myndighetene setter en regel, står de også ansvarlig for konsekvensene hvis de ikke blir fulgt. Men hvis industrien selv må sette sine egne standarder, blir de også sittende med ansvaret. Det er det som er poenget med det norske regelverket, og som kanskje ikke er så lett for utenforstående å forstå, forklarer Lindøe.

«Det norske systemet forutsetter kompetanse og selvinnsikt, og er sånn sett kravstort overfor virksomhetene,» sier Lindøe.

Det har vist seg at små, utenlandske selskaper kan føle seg usikre, og gjerne etterlyser klarere regler. Dette er noe av forklaringen på veksten i bruk av konsulenter offshore, mener han.

Det tillitsbaserte internkontrollsystemet krever også høy kompetanse hos tilsynsmyndighetene. For hvis tilsynet ikke er på høyde med industrien teknologisk og faglig, har industrien selvfølgelig ikke tillit til avgjørelsene deres. Det er, ifølge Lindøe, et stort problem i en del andre land, hvor de ikke får rekruttert kompetente nok folk i tilsynsvirksomheten fordi arbeidet har lav status. Som følge av økonomisk press har det dessuten vært en dramatisk nedbygging av tilsynsmyndighetene i mange land, mens norske myndigheter, ifølge Lindøe, har vært villige til å holde antallet tilsynsansatte oppe.

Det norske regelverket er i stor grad utformet av ingeniører og praktikere, legger han til: «Enten du er brønnspesialist i Statoil eller Petroleumstilsynet, så vet du hva du snakker om. Du snakker samme språk, og du prøver å finne fornuftige løsninger.»

Tillitskrisen

At det norske systemet baserer seg på tillit og åpenhet, betyr ikke at forholdene partene imellom er uten konflikter. I sin årsrapport for år 2000 kom Oljedirektoratet med en kraftig advarsel om at den tidligere positive trenden i risikonivået i petroleumsvirksomheten syntes å ha snudd, og at Oljedirektoratet ikke kunne tillate at en slik trend fikk manifestere seg i flere alvorlige ulykker.

«Utviklingen hadde gått i negativ retning i noen år, og da var det på tide å si ifra,» sier Magne Ognedal. Han begynte i Oljedirektoratet i 1974 og ble sikkerhetsdirektør der i 1980. Han ledet Petroleumstilsynet fra det ble skilt fra Oljedirektoratet i 2004 til han gikk av med pensjon i 2013, og har mer enn noen annen satt sitt stempel på sikkerhetsregimet på norsk sokkel.

Ifølge ham hadde utviklingen vært inne i et godt spor etter reformen i 1985. Før den tid var Oljedirektoratet bare ett av mange myndighetsorganer som hadde et formelt ansvar for sikkerheten på sokkelen. Men i kjølvannet av de alvorlige ulykkene begynte Oljedirektoratet å mase om at noe måtte gjøres.

Sikkerhetsdivisjonen i Oljedirektoratet rapporterte den gang til Kommunaldepartementet, og det var departementsråd Tormod Hermansen som til slutt trakk konklusjonene som resulterte i et helt nytt regime: Den første petroleumsloven trådte i kraft, og prinsippet om internkontroll som Oljedirektoratet hadde praktisert siden slutten av 1970-tallet, ble nå formalisert i en kongelig resolusjon. De fleste myndighetene som hadde vært involvert på sikkerhetssiden ble fratatt denne funksjonen, og bare tre stod igjen: Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn (nå Miljødirektoratet) og Helsetilsynet. Det gjorde forvaltning og oppfølging av sikkerheten mye enklere, ifølge Ognedal.

«Reformen i 1985 var veldig avgjørende, og la grunnlaget for en positiv utvikling i tida etterpå,» sier han.

Denne trenden varte altså fram til slutten av 1990-tallet, da kurvene begynte å peke feil vei. Etter en dødsulykke på Oseberg Øst julaften 2000, rettet Oljedirektoratet krass kritikk mot operatøren Norsk Hydro, og tilliten mellom myndigheter og oljeselskaper var tynnslitt. Det var på tide å ta nye grep.

To nyskapninger fra denne tida kom til å få stor betydning: Måleverktøyet Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) og Sikkerhetsforum.

Ulike indikatorer hadde lenge blitt brukt til å måle sikkerhetsnivået, men siden tusenårsskiftet har det hvert år blitt utgitt en samlet rapport over HMS-tilstanden offshore. Oljedirektoratet og senere Petroleumstilsynet er ansvarlig for å utarbeide rapporten, som baserer seg på data fra blant andre operatørselskapene, Luftfartstilsynet og helikopteroperatører. Flere forskermiljøer har også vært involvert i å utvikle metodikken.

Professor Lindøe har erfart at andre land mangler et slikt omforent faktagrunnlag om sikkerhetstilstanden, og at dette er unikt for Norge.

Gevinsten med RNNP er at den gir en felles virkelighetsforståelse som alle parter kan enes om. Dermed blir det ingen ordkrig partene imellom om hva som er fakta. Følgelig legger RNNP-rapporten også grunnlaget for å sette i verk tiltak der det trengs.

 

(Foto: NTB scanpix/Samfoto)

Høyt opp og langt ned
Klatrere forbereder bytte av livbåter på Oseberg Øst.
(Foto: NTB scanpix/Samfoto)


Nyskapende forum

Den andre nyskapningen fra tusenårsskiftet er Sikkerhetsforum, der alle partene i næringen møtes jevnlig. Tidligere ble det, ifølge Ognedal, holdt møter mellom myndighetene og Oljeindustriens landsforbund – forløperen til Norsk olje og gass – og fagforeningene. Men det fantes ikke noen felles arena før Sikkerhetsforum ble etablert i 2001.

Ognedal trekker fram arbeidet med å få ned tallet på hydrokarbonlekkasjer – som kan ha svært alvorlige konsekvenser for både mennesker og miljø – som et eksempel på hvordan arbeidet foregår. RNNP viste en svært negativ utvikling, og dette ble tatt opp i Sikkerhetsforum. Trenden måtte snus, og det var industrien selv som tok ansvar for å gjøre noe med problemet.

«Norsk olje og gass gjorde en svær jobb i den forbindelse,» sier Magne Ognedal.

Arbeidsgiverorganisasjonen foretok en omfattende studie av årsakene til lekkasjene, for deretter å sette i verk en rekke tiltak for å rette opp i disse årsakene, helt ned til å lære folk å skru sammen flenser på riktig måte. Arbeidet ble hele tiden rapportert inn og fulgt opp i Sikkerhetsforum.

Resultatet var at antallet hydrokarbonlekkasjer ble halvert fra om lag 40 i 2000 til rundt 20 fem år senere. Det har siden blitt halvert enda en gang, og har de siste årene ligget mellom 6 og 9 i året.

Ifølge Ognedal har trepartssamarbeidet og felles samhandlingsarenaer som Sikkerhetsforum vist seg å være veldig viktig for å få ned risikoen i petroleumsindustrien. Og begge er uttrykk for en modell vi har bygget opp selv, på grunnlag av særegne norske forutsetninger.

«Rollen til de forskjellige deltakerne i oljevirksomheten er annerledes her enn i andre land, hvor forutsetningene dermed ikke er til stede på samme måte. Blant annet har fagforeningene en helt annen posisjon her enn i for eksempel Storbritannia,» sier han.

 

Magne Ognedal

En vekker
Alexander L. Kielland-ulykken 27. mars 1980 ble en vekker for både myndigheter og samfunn. Magne Ognedal foran monumentet som hedrer de 123 døde i havariet.
(Foto: Oljedirektoratet/Emile Ashley)

 

Et nasjonalt ansvar

Gjennom de snart 50 årene som Norge har drevet olje- og gassvirksomhet, har sikkerhetsarbeidet i stor grad vært rettet mot å unngå storulykker. Naturlig nok, siden historien har vist hvilke fatale konsekvenser en gassutblåsning eller en konstruksjonsfeil kan ha for både menneskeliv, miljø og samfunnet generelt.

Professor Lindøe viser til forskning som dokumenterer at det bak slike ulykker som regel ligger komplekse årsaksforhold mellom individ, organisasjon og teknologi, og at de gjerne er en følge av en kjede av beslutninger på mange nivå. Derfor er det meningsløst å legge ansvaret for sikkerheten på enkeltindividene som jobber offshore. For noen år siden var det en trend som fokuserte på atferden til den enkelte arbeidstaker. Den er, ifølge Lindøe, viktig nok, men sikkerheten kan aldri individualiseres eller reduseres til en jakt på syndebukker når ulykken rammer.

For å hindre og begrense omfanget av eventuelle ulykker, må det bygges inn både tekniske, operasjonelle og organisasjonsmessige barrierer. Industrien må ta i bruk føre-var-prinsippet, og både selskaper og myndigheter jobbe systematisk med å lære av ulykker for hele tiden å forbedre systemene.

Fiske farligere

Petroleumsindustrien har, etter Lindøes oppfatning, vært en foregangsnæring når det gjelder nye måter å tenke og praktisere sikkerhet på. Derfor har den blitt et forbilde og en referanse for andre sektorer i samfunnet.

«Sammenlignet med andre næringer er sikkerheten på norsk sokkel god,» fastslår han.

Og kontrasten til for eksempel fiskeri er stor. Beregnet ut fra antall årsverk er det tolv ganger større risiko for at en fisker mister livet på jobb enn det er for en oljearbeider. Det påviste Lindøe da han sammenlignet dødstallene i årene 1990- 2005. Hvis helikopterulykkene holdes utenfor, var fiskernes risiko for å omkomme hele 25 ganger større enn i petroleumsindustrien.

Det har med kultur og historie å gjøre, utdyper Lindøe. Det er akseptert blant fiskerne at de har et farlig yrke. Dessuten er de neppe villige til å ha noen myndighet over seg som skal fortelle dem hvordan de skal utføre jobben sin.

Også i landbruket er det mange ulykker, og innenfor denne sektoren blir sikkerheten gjerne sett på som den enkeltes og familiens ansvar.

«Sikkerheten offshore er et nasjonalt anliggende,» sier Lindøe.

«Vi har historiske eksempler på at tilliten har vært veldig skjør, og at storulykkene har vært rett rundt hjørnet. Derfor er det nettopp storulykkene og konsekvensene av dem som gjør at en kan forsvare et såpass høyt sikkerhetsnivå i oljenæringen.»

 

Norsk sokkel nr.2-2015
Bente Nyland: Glasset er halvfullt
Intervjuet: Oljeministeren ber selskapene om å investere
Utradisjonell tenking gjorde Maria-utbyggingen mulig
Tema 50 år: Om å legge stein på stein
Hovedside: Innhold Sikkerhet har en pris
Ber om redusert dokumentmengde
Far og sønn Myhre diskuterer hva oljen har gjort med oss
OD-profilen: Diskos-database avgjørende for letesuksess
Tilgjengeliggjør enorme mengder sokkeldata
Heder til mattemodell
Geologi: Tette bergarter
Geologen – anvendelig på mange samfunnsområder
www.norskpetroleum.no – finn fakta om norsk sokkel