Pilotguiden

15.12.2008
Norsk sokkel tjener fortsatt som en ypperlig teknolab og arena for pilottesting. StatoilHydro mener laben er verdensledende innen prosessering av olje og gass på havbunnen, samt flertransport hvor vann, olje og gass transporteres i rør over lang avstand.
  • Bjørn Rasen / Bård Gudim (foto)

Margareth Øvrum

Margareth Øvrum mener å ha en ambisiøs teknologistrategi som ”peker ut områder der vi vil være best i verden. På andre områder vil vi være blant de beste.”

 

Før – for 40 år siden – var Norge avhengig av teknologene fra Amerika. Nordmennene måtte lære mye. Så gjorde myndighetene en del grep, som forsking gjennom lisensavtaler, skatteordninger og et positivt press på selskapene på ulike områder. Det hjalp. I dag eksporterer norske bedrifter teknologi som brukes i Mexicogolfen.

”Jeg reiser mye internasjonalt og ser det genuine vi har i Norge, nemlig samarbeid. Det skjer mellom akademia, forskningsinstitusjoner, leverandørindustrien og olje- og gasselskaper. Dette har dratt oss dit vi har kommet i dag. Vi har piloter for en del ny teknologi på norsk sokkel. Det har gitt gode resultater. Dette må vi fortsette med,” sier Margareth Øvrum, konserndirektør for teknologi og ny energi i StatoilHydro.

Hun sier at hun føler ansvar for å holde trykket på teknologiutvikling oppe på norsk sokkel, og hun mener at det sammenslåtte StatoilHydro virkelig tar dette ansvaret: ”Vi opererer i en global setting og konkurrer mot selskaper som ExxonMobil, og for oss er norsk sokkel fortsatt viktig som laboratorium.”

Enkelte har påpekt stillstand og at norsk sokkels posisjon som lokomotiv for teknologiutvikling er svekket. Kritiske røster retter oppmerksomheten mot selskapet som opererer 80 prosent av virksomheten, StatoilHydro. Øvrum stiller seg litt uforstående til kritikken.

”Vi fikk ikke lov til å jobbe med hverandre i en strategisk setting før fusjonen. Arbeidet startet 1. oktober 2007. Det første vi gjorde var å se om vi hadde overlappende forskingsportefølje. Nå har vi utarbeidet en ny forskingsstrategi for hele selskapet for de nærmeste 10 årene.”

 

Forsker mer

Forskingsbudsjettet for 2008 er på 2,15 milliarder kroner, som ifølge Øvrum er 20 prosent høyere enn summen av budsjettene for Statoil og Hydro før sammenslåingen. I tillegg foregår det teknologiutvikling på andre budsjetter enn Øvrums, slik at den reelle summen er betydelig høyere: ”Det er ikke innen teknologiutvikling at bremsene settes på i StatoilHydro.”

Hun sier at uttesting av ny teknologi på norsk sokkel aldri før har vært drevet mer systematisk. I inneværende år leder selskapet 55 pilotprosjekter. Planene for 2009 er klare, og de er ”vel så omfattende.”

Øvrum ser på de nærmeste årenes piloter som viktige milepæler i den langsiktige strategien: ”Jeg er avhengig av å tenke mot 2030, og hvilke veivalg vi må ta som selskap for å komme dit. Hvilke byggeklosser trenger vi for å nå dit vi vil i framtiden?”

 

Noen er på plass

Undervannsprosessering startet med den første undervannsbrønnen på Gullfaks A i Nordsjøen for rundt 20 år siden. Så fulgte satellittene på Statfjord. En annen byggekloss finnes på Tyrihans som bygges ut med havbunnsanlegg koblet opp mot Kristin i Norskehavet. Planen i 2009 er å ta i bruk det første havbunnsanlegget – en pumpe – for injeksjon av ubehandlet sjøvann. Dette øker trykket i reservoaret og dermed øker oljeutvinningen betraktelig.

I dag har Øvrum Åsgard som sin nærmeste store utfordring. Feltet i Norskehavet blir det første hvor det skal foretas våtgasskompresjon. For å opprettholde produksjonen gjennom de 55 havbunnsbrønnene er det fra 2013 planlagt å injisere våtgass gjennom en havbunnskompressor.

 

Strek i regningen

Undervannsfeltet Tordis – hvor brønnene er koblet til Gullfaks – representerer den trøblete byggeklossen. Her er prinsippet å fjerne vann og sand fra produksjonsstrømmen med en havbunnsseparator. Det skal lette oljestrømmen og øke utvinningsgraden, samtidig som StatoilHydro sparer strøm ved ikke å løfte vann og sand opp til plattformen for så å injisere det igjen.

”Tordis IOR er nedstengt på grunn av problemer med injeksjonsbrønnen. Men hadde den brønnen vært i orden, så er dette et kjempekonsept og virkelig energieffektivt. Selv om vi må behandle vannet og ta kostnadene med denne behandlingen, så handler det fortsatt om store mengder olje i gevinst,” hevder Øvrum.

Når hun får disse byggeklossene i drift, kan de brukes på dypt vann hvor som helst i verden: ”Da har vi fått til separasjon, pumping og kompresjon på dypt vann. Så må vi få dette til å fungere over enda lengre avstander, for til slutt å kunne gjøre det under is. Det er for meg veien videre.”

Flerfasetransport av olje, gass og vann, med behandling av væskestrømmen på land, har vært avgjørende løsninger for feltene Troll i Nordsjøen og Snøhvit i Barentshavet.

 

Best i verden

Teknologidirektøren synes det er et poeng – og god butikk – å være best, ”og vi vet akkurat hvor vi vil være nummer én. Har vi et par års forsprang på våre konkurrenter, så hjelper det godt. Vår nye teknologistrategi er ambisiøs og peker ut områder der vi vil være best i verden. På andre områder vil vi være blant de beste. Flere av våre enheter er avhengig av at vi leverer slik at verdien på deres portefølje kan økes. Vi har laget en svært forretningsorientert teknologistrategi.”

Øvrum mener at den beste teknologien for havbunnsprosessering og flerfasetransport er utviklet på norsk sokkel: ”Jeg tror også vi kan forbli best innen disse områdene. Vi har blitt best som følge av det gode samarbeidet med leverandørindustrien og forskningsinstitusjoner.”

I forrige utgave av Norsk Sokkel kritiserte Rolf Leknes i Oljeindustriens landsforenings bransjestyre StatoilHydro for å sentralisere alle prosjekter, slik leverandørindustrien mister utviklingsprosjekt som tidligere har blitt finansiert direkte av rettighetshaverne i utvinningstillatelsene. Øvrum stiller seg uforstående til dette: ”Forskningen vår har alltid vært sentralisert, og det har bidratt til at det har vært trykk på innsatsen.”

Hun går heller ikke med på at høy oljepris er en sovepute på bekostning av krav om kortsiktig avkasting. ”Nei, bildet er motsatt for meg. Inntjeningen har vært god når oljeprisen har vært høy. Men det har kostnadene også. Det er ikke blitt lettere å få tilgang til nytt areal og det er ikke blitt lettere å få tak i oljen. De enkle fatene er borte. Skal du skape et selskap som er bærekraftig inn i framtiden, så er du nødt til å utvikle ny teknologi, og ikke minst, implementere denne teknologien.

Vi ser store muligheter ved å ta i bruk teknologi utviklet på norsk sokkel. Mye som er normalt å bruke her hjemme er ikke normalt å bruke i Mexicogolfen. Her ser jeg en kjempeoppside. Nå er det vi som eksporterer teknologi til amerikanerne, og det synes jeg er gøy.”

Øvrum ser store muligheter ved å ta i bruk teknologi
utviklet på norsk sokkel, internasjonalt.

 

Modne felt

Mye av StatoilHydros innsats på norsk sokkel legges i å øke utvinningsgraden fra felt i drift. Tre av fire teknologipiloter handler om økt utvinning: Smarte brønner, flergrensbrønner, automatisert boring, kjemiske metoder og nye konsepter.

Ofte drives modne felt ved å spyle gjennom med vann. Dette må gjøres så energieffektivt som mulig, og ikke minst på en god miljømessig som måte. Øvrum ser etter nye konsepter for å gjøre dette mer energieffektivt.

Hun mener Tordis-konseptet er eksepsjonelt fordi vannet tas ut på havbunnen og blir injisert tilbake til en brønn. Mer energieffektivt til reduserte kostnader: ”Sannsynligvis hadde vi gått glipp av denne oljen uten denne løsningen. En plattformløsning hadde ikke vært lønnsomt.”

Det var også tilfellet for Tyrihans, inntil StatoilHydro fant løsningen med undervanns pumpestasjoner og prosessering på Kristin. Dette bidrar til å gjøre Tyrihans lønnsomt, som igjen fører til økt utvinning.

 

Vanskelig avveiing

Øvrum medgir at det er vanskeligere å oppnå høy utvinningsgrad fra et undervannsutbygd felt enn fra et felt utbygd med plattform. Noen ganger oppstår det tvil om utbyggingsløsning.

”Ettersom en undervannsløsning er billigere enn en plattformløsning, kan den totaløkonomiske vurderingen være at det er bedre å utvinne 25 prosent enn ikke noe.

Valgene kommer ikke til å bli enklere fram mot 2030. Øvrum ser derfor all mulig grunn til å øke innsatsen. Eksempelvis innen materialteknologi. Det må utvikles konsepter som tåler kulde og is. Det må tenkes nytt. Som på Kristin hvor høy temperatur og trykk i brønnene kunne smelte ”vanlig” stål. Løsningen ble funnet hos romfartsindustrien. Margareth Øvrum sikter høyt.