Eksempelets makt

17.01.2013
Høsten har vært valgtid i Ghana, ikke bare politisk. For den gryende oljenasjonen i Vest-Afrika er arbeidet med nye lover og nytt rammeverk for petroleumsvirksomheten av enda større betydning. Målet er å skape en etterlengtet afrikansk suksesshistorie.
  • Bjørn Rasen og Emmanuel Baah (foto)

Foto: Emmanuel Baah

 

Det eneste hovedstaden Accra kan sies å ha felles med andre oljebyer, som eksempelvis Houston, er stor biltrafikk. Standarden på kjøretøyene er nok ikke den samme, selv om det i Accras gater kjører stadig flere store, firehjulsdrevne, moderne biler. Og ja, kanskje de ubeskjedne prisene for hotellrommene kan sammenlignes med andre oljebyer i verden. Ellers er det lite som gir inntrykk av oljens inntog. Nasjonen inne i Guineabukta har foreløpig startet produksjonen på ett felt. Det skjedde i 2010. Jubilee-feltet, operert av britiske Tullow, produserer cirka 80 000 fat per dag. Letingen på sokkelen har så langt resultert i 16 funn. Ghana som oljenasjon er fortsatt i en tidlig fase.

Men i kulissene er det hektisk aktivitet. Valget tidlig i desember legger i høstmånedene ikke noen demper på høytrykksarbeidet med å få på plass nytt regelverk og rammer for framtidig forvaltning av ressursene.

Accra oppleves mer som en gigantisk landsby, eller flere landsbyer som har smeltet sammen, enn en tradisjonell storby som har sitt down-town eller konsentrert bykjerne med handlegater. De høye heisekranene er på plass i noen deler av byen, nye leilighetsbygg reises. I andre bydeler står tiden ennå stille. Langs humpete gater står lave, enkle hus med bølgeblikktak tett i tett. Fra mange av dem tilbys det et utrolig utvalg av varer. Langs og i gatene går selgerne mer offensivt til verks og tilbyr vennlig alt du ikke har tenkt på at du trenger. Det skjer når bilene må stoppe opp i trafikken, og det skjer hele tiden. Trafikkorkene er den ultimate tålmodighetsprøven.

Nå venter ghaneserne på endringer til det bedre, inkludert økt kjøpekraft. Hvem som kan gi dem størst løft i levestandarden, er det naturlig nok ikke enighet om. Store plakater med seks smilende presidentkandidater dominerer bybildet. I ukene før valget 8. desember er det en allmenn oppfatning at vinneren blir National democratic congress med sittende president John Mahama som kandidat eller New patriotic party, med Nana Akufo-Addo som utfordrer.

Dr. Kwabena Donkor

Høye krav.
Dr. Kwabena Donkor i Petroleumskommisjonen stiller høye krav ved ansettelser.
Helt avgjørende, mener han, «vi vil skrive historie.»

 

Nøkkelen

Ytterst i en av bydelene, bak bevoktet port og høye gjerder i et blokkompleks med både leiligheter og kontorer, holder en nøkkelperson for Ghanas oljeframtid hus. I første etasje bak en dør med et anonymt skilt, 412 – The petroleum commission Ghana, leder (chief excecutive) dr. Kwabena Donkor arbeidet med å få lover og regler på plass slik at Ghana skal få en oversiktlig oljeøkonomi der avkastningen kommer folket til gode. Norge er i så måte et forbilde for dr. Donkor. Og norske myndighetsorganer er foretrukket som rådgivere for at ghaneserne skal få på plass et nytt og solid lov- og regelverk.

Mange vil snakke med dr. Donkor. Strømmen av folk inn på forværelset er jevn. De aller fleste må vente, og mange går med uforrettet sak. Den tidligere politikeren og vise-energiministeren er ukjent for de fleste ghanesere og han gir svært sjelden intervjuer til mediene. Nå har han gjort et unntak.

Det overordnede spørsmålet er hvordan og hvorfor Ghana skal lykkes som en oljenasjon der inntektene kommer folket til gode i stedet for å smuldre opp i korrupsjon og berike noen få.

Dr. Donkor myser over brillene og reiser seg: «Hvor lang tid har vi?»

«Vi har riktignok en gammel petroleumslov som gir oss muligheten til å administrere ressursene. Ghana er heldig som kom sent inn på oljescenen. Vi utarbeider et bedre juridisk rammeverk enn for eksempel Nigeria, Ekvatorial Guinea og Angola. Vårt utgangspunkt er bedre, bare se på vår politiske og økonomiske historie. Vår historie er preget av fred. Og nå tørster Afrika etter suksesshistorier. Vi kan skape én.»

«Vi er meget bestemt på å lære av våre naboers feilgrep. I dette arbeidet er Petroleumskommisjonen den viktigste institusjonen i Ghana akkurat nå. Vi er regulatoren og ansvarlig for olje- og gassressursene. I tillegg er kommisjonen ansvarlig for å koordinere politikken for denne sektoren.»

Ideen til kommisjonen oppstod i parlamentet da behovet for en ny lov for utforsking og produksjon meldte seg. Konklusjonen ble at en uavhengig kommisjon har større muligheter til å lykkes enn en statlig etat.

Dr. Donkor sier at etableringen av en petroleumskommisjon fikk full oppbakking av den populære, avdøde presidenten John Evans Atta Mills som døde 24. juli. I Accras gater er sørgebånd over store plakater i bybildet fortsatt oppe, flere måneder etter hans død. Visepresidenten John Mahama tok over og har garantert stø kurs for Petroleumskommisjonens arbeid. Nøkkelen har vært å sette sammen et styre som er mest mulig upolitisk.

«Presidenten ville ikke ha politisk kamp om en så viktig sak. Verken styrelederen eller de seks styremedlemmene kommer fra mitt parti. Alle er høyt kvalifiserte og har forskjellig bakgrunn: fra geofag, økonomi og ulike sivile nøkkeljobber. Jeg er faktisk den eneste her som har partibakgrunn,» sier han, vel vitende om at hvis valget endrer det politiske landskapet, så «kan jeg være den eneste personen som må gå.»

I Petroleumskommisjonen er politiske forbindelser ikke god kotyme. Heller ikke energiministeren kan blande seg inn i beslutningene: «For å lykkes må vi ha en sterk og uavhengig posisjon. Jeg mener å ha nok makt til å få gjennomslag overfor ministeren så vel som presidenten og jeg har direkte tilgang til begge.»

Dr. Donkor har stilt høye kvalifikasjonskrav for ansettelse i Petroleumskommisjonen. Masterutdannelse er et minimumskrav. Seniorposisjoner er besatt av folk med enda mer utdannelse og relevant erfaring: «Høyt kvalifisert personell er helt nødvendig. Vi vil skrive historie.»


Demokrati

Han er bevisst forventningene, som han beskriver som kollektiv årvåkenhet, blant ghaneserne.

«I vårt arbeid må vi ikke tillate at en elite styrer alene på bekostning av massene. Innbyggerne må involveres. Ghana er et fyrtårn i Afrika – og vi har folket i ryggen gjennom et demokratisk styresett.»

«Kommisjonen er regulatoren og foreslår lover som skal sikre åpenhet innen olje- og gassektoren. Til nasjonens beste,» fastslår han, tydelig og med krav på å bli trodd.

Han bruker et gassfunn som eksempel. Operatøren ville diskutere flytende naturgass (LNG) som løsning for å transportere gassen til markedet: «Vi sa at selskapet ikke engang trenger å tenke på den løsningen. Vi trenger gassen her for å lage mer elektrisk kraft, vannkraftforsyningen vår er ikke stor nok til å dekke behovet.»

Det er Ghanas betydelige gruveindustri – Ghanas rike mineralressurser inkluderer også gull – som sluker mest energi. Dr. Donkor ser for seg økt industriell virksomhet også innen andre sektorer dersom mer strøm blir tilgjengelig. Eksempelvis kan utvinningen av bauxitt til aluminiumsindustrien effektiviseres og bli bedre butikk for Ghana. Ny energi kan også gi mulighet til å starte opp igjen et aluminiumsverk som ble stengt på grunn av kraftmangel.

Denne dagen er det andre tema enn gull som får dr. Donkor til å stråle. Nytt regelverk for utforsking og produksjon av petroleumsressursene er i fokus. I den forbindelse står en Oslo-reise for tur. Han understreker at norske myndigheters bidrag gjennom Olje for utvikling-programmet spiller en «helt avgjørende rolle for Ghanas vei til å skape en godt administrert petroleumssektor.»

Selv er han «ekstremt optimistisk med tanke på Ghanas framtid. » Ghaneserne er også optimistiske av natur, forteller han, men de er ikke særlig tålmodige. Han er fullt klar over at måten den 100 år gamle gruveindustrien har vært administrert på gjør ghaneserne litt skeptiske og derfor ønsker de synlige resultater raskt.

 

Investorer

Penger er ikke problemet, ifølge dr. Donkor. Inntil videre baserer Ghana seg på utenlandske investeringer. Alle investeringer fordrer minimum fem prosents ghanesisk andel.

Letevirksomhet er kostbart og forbundet med høy risiko. Ghanas holdning er derfor ikke å ta denne risikoen nå, og risikere å tape investeringen, ifølge sier dr. Donkor.

Ghaneserne leter langs hele verdikjeden etter hvor det er best å hente ut verdier. Uansett så er den langsiktige planen å øke risikoen gjennom investeringer også i letefasen. Nasjonen har mange geologer, men mangler ennå både kapasitet og kompetanse på andre områder.

«Vi trenger ti år for å bygge opp nødvendig kompetanse og utdanne mange nok folk. Generelt utdanningsnivå i Ghana er bra. Vi har derfor en god utdanningsplattform å bygge på,» sier han.

Staten får inntekter gjennom skatt og avgifter samt Ghana national petroleum company’s (GNPC) ti prosents andel i felt. Det er foreløpig vanskelig å få eksakte tall, men Ghana sikrer seg p.t. anslagsvis halvparten av inntektene oljevirksomheten genererer. En del av disse pengene er satt i et petroleumsfond. Kun ett felt – Jubilee – produserer, og har i løpet av et par år bidratt til flere titalls millioner US-dollar i petroleumsfondet.

Dr. Donkor peker på at Ghana ennå ikke har gjennomført konsesjonsrunder og tildelingene er gjort gjennom anbud. For å gjennomføre gode konsesjonsrunder kreves økt kompetanse for å vurdere søkernes økonomiske og tekniske kapasitet, og «vi trenger økt kompetanse for å gjøre dette skikkelig,» understreker han. Dette er en del av Olje for utvikling-programmet.

Også Ghanas operative og tekniske kompetanse skal styrkes, først og fremst gjennom Ghana national petroleum company. Dr. Donkor mener selskapet har en lys framtid og han mener selskapet kan bli operatør om fem år: «I første omgang kommer det til å skje på grunt vann i områder med lav risiko.»

I dag er GNPC partner i lisensene på sokkelen, vanligvis med en 10 prosents andel. Dr. Donkor sier det pågår en diskusjon hvorvidt andelene skal økes til 20 prosent i framtiden.

Intervjuet nærmer seg slutten. Det bankes stadig på døren til lederen for petroleumskommisjonen. Dr. Donkor tar seg tid til å dele sin visjon: «Om fem år produserer vi 500 000 fat oljeekvivalenter per dag. Om ti år produserer vi én million fat eller mer. Og like viktig, jeg ser olje og gass mer integrert i vår makroøkonomi. Da pensjonerer jeg meg med god samvittighet.»

 

Hjemkomst

En av dem som følger Petroleumskomisjonens arbeid med falkeblikk, er Gilbert Aboagye Da Costa. Han er utgiver og sjefredaktør for Ghana offshore, et magasin og nettsted som er ledende i dekningen av nasjonens petroleumsvirksomhet. Da Costa har mange år bak seg som journalist i Nigeria, hvor han rapporterte for store amerikanske og britiske medier, blant dem BBC, Associated Press og magasinet Time. Han tok med seg familien og flyttet hjem igjen i 2010 for å følge Ghana inn i «den nye oljealderen».

 

Gilbert Aboagye Da Costa
< Transparent.
For at Ghana skal lykkes, «er det helt nødvendig å skape åpenhet om og innsyn i petroleumsøkonomien, sier Gilbert Aboagye Da Costa, utgiver og sjefredaktør for Ghana offshore.

Han ser mye positivt i det som skjer, men han har også bekymringer på vegne av ghaneserne.

«Vi har store utviklingsmuligheter og prospektene på sokkelen er lovende. Jeg tror Petroleumskommisjonen vokser seg sterk og evner å regulere industrien. For å lykkes, er det helt nødvendig å skape åpenhet om og innsyn i petroleumsøkonomien, » sier Da Costa.

Og det haster, mener han. Produksjonsavtalen for Jubileefeltet står ikke som noe godt eksempel, den tjener operatøren og partnere best. Da Costa ønsker lisensrunder på åpne anbud, ikke lukkede forhandlinger ved tildeling slik det ble gjort i nevnte eksempel.

Han beskriver Ghanas situasjon som Catch 22. Det er behov for penger til å investere i nødvendig infrastruktur for kraftforsyning: «Når det er press for å investere, så kan det gå litt fort i svingene. Vi har ikke nok elektrisitet til å dekke behovet. Vi trenger gassen fra Jubilee-feltet. Det aller meste blir injisert på feltet i påvente av nødvendig infrastruktur for gassen. Planen er å få alt dette på plass i 2013.»

Da Costa peker også på mangelen på risikovilje og på ghanesiske investorer. For mye av investeringene er utenlandske. Han ser at dette er nødvendig ettersom det er svært få institusjoner nasjonalt som kan ta slike løft: «Når heller ikke skatte- og avgiftssystemet er strengt nok ennå, så strømmer for mye av gevinsten ut av Ghana.»

En annen utfordring er lokalt innhold i de avtalene som inngås. Ghana sikter høyt i så måte. Problemet er at det foreløpig ikke finnes nok fagfolk og nok folk med relevant erfaring og kompetanse. De internasjonale selskapene vil gjerne bringe inn sine etablerte samarbeidspartnere framfor å drive opplæring av lokale leverandører.

Han mener at fortsettelsen blir en balansegang. Ny petroleumslov og nytt regelverk er nødvendig for å sikre velferd og utvikling for ghaneserne. Samtidig må det ikke være så strengt at oljeselskapene og leverandørene avstår fra å satse på Ghana: «Til nå har myndighetene brukt mest pisk. Jeg tror flere også etterlyser gulroten.»

Det Da Costa er imponert over, er oljefondet. Det tok kun 25 dager å etablere dette og ifølge ham har fondet passert 60 millioner US-dollar: «Det er bra med tanke på at vi kun har ett felt som leverer beskjeden produksjon.»

Han beskriver seg som optimist og tror at situasjonen allerede om fem år er helt annerledes – både med tanke på produksjon fra sokkelen og at ghanesernes velferdstilbud og levestandard er på stigende kurs.

 

Lover

I energidepartementets gammelmodige bygning i Accra råder nytenking og en forsiktig optimisme selv om arbeidet med lov- og regelverket ikke er ferdig. Juridisk direktør Vivienne Gadzekpo har ansvaret for departementets bidrag til det nye, juridiske rammeverket for petroleumsvirksomheten. Hun forteller at hun har brukt arbeidstiden de fire siste årene – og vel så det – på denne oppgaven.


Vivienne Gadzekpo 
< Lovverket. Vivienne Gadzekpo, juridisk direktør i energidepartementet har arbeidet i fire år med nytt lovverk.


«Vi har kommet langt i arbeidet, men jeg ser for meg at det tar ytterligere to år til før arbeidet er i havn,» sier Gadzekpo.

Hun medgir at regelverk for lokal deltakelse har vært utfordrende: «Vi ønsker jo at ghanesere skal bli ansatt i næringen. Men først må vi sikre at mange nok blir skolert godt nok. Så om noen år…»

Gadzekpo forteller at myndighetene, med støtte på fem millioner US-dollar fra operatørselskapets Tullows er i ferd med å starte et Small to medium-sized enterprises centre i basebyen Takoradi, nettopp for å bringe fram kvalifiserte leverandører.

 

Ebow Haizel-Ferguson (t.h) og hans assistent Angel Smith-Mensah

Utålmodig.
Ebow Haizel-Ferguson (t.h) og hans assistent Angel Smith-Mensah har
utdannet 2000 sveisere og elektrikere i Takoradi. Men ingen av dem
har fått jobb ennå. «Jeg ønsker at sentrale og lokale myndigheter
skal se mulighetene og tilrettelegge for den oljealderen som kommer.
Hvorfor kan de ikke løpe, i stedet for å gå sakte, spør Haizel-Ferguson.

 

Havneby

Takoradi er den vestligste av Ghanas to verdifulle havnebyer. Reisen fra Accra kan gjøres med bil, en fem timers opplevelse gjennom flott kystlandskap. Alternativet er en 20 minutters flytur.

Høydepunktet på kystturen er Cape Coast, hovedstaden i sentralregionen. Det er en fargerik og levende by med mye handel og fiskerier. Her har europeerne vært før og historien er ikke pen. Strategisk plassert på klippene står det hvitkalkede fortet, datert 1492, det første steinfortet bygd på denne kysten. Tidlig besøkt av Christopher Columbus får vi høre, senere av president Barack og Michelle Obama i 2009. Fortet står som et minne etter slavehandelen – kjellerrommene forteller en sterk historie – i regi av portugisere, hollendere, svensker, dansker og briter. Cape Coast har også vært sentral for gullhandelen.

Nå trekkes europeerne og amerikanerne tilbake. Igjen for å være med å høste av Ghanas sorte gull – og denne gang er utgangspunktet ganske så annerledes. Det skal nye tilpassede lover og regelverk bidra til.

Takoradi skulle også vært i endring, men foreløpig er lite forandret i basebyen som har en vid sjøfront og store kaianlegg. Det er verre med veinettet. Og de humpete veiene som finnes, belastes av en tilsynelatende endeløs strøm av vogntog til og fra havna. Ulike mineraler fra gruvene lenger nord i landet, samt tømmer, skipes ut herfra. Planer for å utvikle veinettet er ikke lagt, ifølge Ebow Haizel-Ferguson, forretnings- og samfunnskontaktdirektør i Sigma- Base technical services.

Haizel-Ferguson er lokalpatrioten som vendte hjem fra basebyen Port Harcourt i Nigeria i 2004. I 2007 startet diskusjonen om mulighetene oljen kunne bringe til den strategisk plasserte byen.

Vi møter ham og hans alltid tilstedeværende assistent Angel Smith-Mensah rundt et kafébord en søndagskveld. Haizel-Ferguson og Smith-Mensah jobber hver dag for å nå sitt mål, høyest mulig lokalt innhold i de avtalene som inngås i og rundt oljeindustrien. Så langt har skuffelsene stått i kø.

«Jeg har opplevd de på alle måter røffe forholdene i Port Harcourt og ønsker ikke lignende tilstander her. Og jeg ønsker at de unge som skal ut i arbeidslivet er best mulig forberedt og kan få gode jobber,» sier han.

«Jeg ønsker at sentrale og lokale myndigheter skal se mulighetene og tilrettelegge for den oljealderen som kommer. Hvorfor kan de ikke løpe, i stedet for å gå sakte, for å legge forholdene til rette? De lytter og snakker, men lite skjer,» sukker han, og legger til at han har tro på Petroleumskommisjonens gode hensikter, men savner sterkere engasjement fra politikerne.

Haizel-Ferguson sier han vurderte mange muligheter før han gikk i gang med sitt utdannelsesprosjekt. Det åpenbare for ham har vært at Takoradi må ruste opp infrastrukturen med stort behov for byggearbeidere. I tillegg planlegges et nytt raffineri. Det ene som finnes er, ifølge ham, gammelt, og tiden er overmoden for et nytt.

«Vi har utdannet flere enn 2000 sveisere og elektrikere. Ingen av dem har fått jobb ennå,» sukker han og legger til at han føler studentens brutte drømmer på kroppen. Samtidig går regnestykket hans i minus fordi deler av kursavgiften skulle betales tilbake når studentene fikk arbeid.

 

Takoradi

Langsomt.
Forandringene er foreløpig beskjedne i strategisk plasserte Takoradi,
basebyen som har en vid sjøfront og store kaianlegg.

 

Standarder

På en omfattende rundtur i Takoradi neste dag får vi se havna og de ulike industriområdene. Jernbanen hadde en gang en sentral base i Takoradi. I dag står store verkstedhaller igjen som rustne minner om en annen tid. Haizel-Ferguson leide det gamle kursbygget til sine flere måneder lange kurs. I to år holdt han på. Veien inn dit er svært humpete og delvis gjengrodd. Det er mange år siden jernbanemyndighetene hadde sitt siste kurs her.

Han sier han så langt har blitt møtt med krav om offshoresertifisering for «sine» sveisere og elektrikere: «Min satsing har vært rettet mot bygg og infrastruktur på land, inklusive det som trengs i nedstrømssektoren. Kravene er høyere offshore, og det har jeg full forståelse for. Men basisjobber på land er vi mer enn gode nok til å utføre.»

Han mener Ghana blør fordi myndighetene til nå ikke har stilt sterkere krav til lokalt innhold. Alt rørarbeid for å gjøre klar gasseksporten fra Jubilee-feltet er gjort uten ghanesisk hjelp, ifølge ham. Rørene er produsert i Canada og fraktet inn. Alt arbeidet ble gjort av kinesere som ble flydd inn, bodde i en leir hvor til og med maten og kokkene var medbrakt. Det samme skjedde da den nye stadionen i Accra ble bygd.

Han avløser kortsiktig frustrasjon med framtidig optimisme. Ting tar tid: «Det tar kanskje ti år før vi er fullt ut er i stand til å møte kravene som stilles til leverandører. Derfor ser jeg ingen grunn til at vi somler i starten.»

På vei tilbake fra industriområdene besøker vi Takoradi polytechnic. Også her på skolen har oljealderen kommet. Og her har noe skjedd. På porten henger store bannere: «Short courses in oil & gas».

Matthew Kweku Gyan, dekan for internasjonale programmer og eksternkontakt ved skolen, viser villig fram de nye fasilitetene. I april 2013 starter seks måneders kurs for ingeniørstudenter. Her finnes flere nye «treningsstudioer»: mekanisk, elektrisk, kjemi, instrumentering og kontroll samt sikkerhet. Et laboratorium for petrokjemi skal også ferdigstilles. Det krever tolv måneders kurs for å komme gjennom den utdanningen.

Gyan forteller at kursene og rommene er realisert med støtte fra Utdanningsdepartementet og av hovedsponsor, ikke overraskende, Tullow.

To-ukers kursene som er annonsert på portbannerne, koster flere tusen dollar og er derfor utilgjengelig for de fleste. Skolens håp er at industrien skal sponse studentene.

«Alle vil inn i olje- og gass. Utfordringen er at industrien bare trenger noen få. I alle fall foreløpig,» sier Gyan.

Før vi forlater Takoradi, viser Haizel-Ferguson oss havnen. For å gjøre plass til økt aktivitet på sokkelen, planlegges det utvidelser. Det er god plass og egnede forhold i forlengelsen av dagens havn, ifølge ham. Forhåpentligvis blir noen av hans studenter en del av eventyret og deltar i byggingen.

«Ghana er ikke en fattig nasjon. Vi er en av de rikeste, små nasjonene. Bare vi gjør de rette valgene,» sier Haizel-Ferguson.

 

Framtiden.
Studentene ved Takoradi polytechnic får et stadig bredere tilbud
innen petroleumsstudier. Byen får trolig en sentral rolle etter
hvert som feltene utvikles offshore.


Tempo

En kort flytur unna, i Energidepartementets kontorer i Accra, sier energiministerens rådgiver Alexander Kyei seg enig i prinsippet om økt lokalt innhold.

Han forteller om oppstart av et treningssenter for små og mellomstore leverandørbedrifter i Takoradi. Det er bevilget fem millioner US-dollar til dette. Alle som ønsker å tilby leverandørtjenester må være registrert her: «I dag kjenner ikke leverandørene engang kravene som industrien stiller.»

Kyei medgir at oljealderen kom brått på: «Vi forventet egentlig ikke å finne så mye olje da det skjedde. Og ghaneserne var ikke utdannet og klar. Det er også grunn til å minne om at Jubilee ble realisert som en hurtigutbygging, kun tre år tok det å få feltet i produksjon. Vi presset selskapene til å jobbe raskt, men klarte ikke administrasjons- og organiseringsmessig å henge med selv. Men nå forbereder vi oss på å gjøre mer selv. Lov om lokalt innhold er lagt fram i Parlamentet for godkjenning. Vi sikter mot 90 prosent lokalt innhold i avtalene om ti år,» sier Kyei.

Han sier det er ingen vei utenom å møte alle petroleumsindustriens høye krav til de som søker å bli leverandører. Og erfaring må til, lærebøker alene er ikke nok. Derfor kommer flere studenter til å bli sendt utenlands for å skaffe seg erfaring. I 2012 sponser departementet 15 petroleumsstudenter på ulike steder ute i verden. Programmet skal fortsette, ifølge Kyei.

«Vi ser at behovet i Ghana er begrenset. Likevel vil vi utdanne mange og satse på å eksportere våre kompetente folk til nabolandene. Det er flere som mangler både kapasitet og kompetanse,» påpeker han.

Ghana har en grensetvist på sokkelen med en av naboene, Elfenbenskysten. Tvisten handler om prinsipper for hvordan grensen skal trekkes opp. Kyei bekrefter at tvisten berører noen av funnene som er gjort. Han er optimistisk med tanke på at partene finner en løsning.

 

Ut i verden

Kyei understreker at Ghana satser høyt innen utdanning. Det pågår fireårsprogrammer for å utdanne petroleumsingeniører og det etableres nødvendige laboratorier. Stadig flere professorer kommer til Ghana for å forelese.

 

«Om fem år skal våre studenter gå ut med toppkarakterer, på nivå med de beste i verden,»

 

sier han.

Også Kyei kom hjem da oljen kom til Ghana. Hans erfaring stammer fra Angola og han har 20 års erfaring fra Det internationale pengefondet (IMF): «Jeg ville hjem og bidra. Jeg jobbet det første året uten lønn. Det er avgjørende tider for oss, det er nå de riktige valgene må tas. Jeg har derfor sluttet å reise, og vil bli her og utgjøre en forskjell. Min stab og jeg blir sett på som usosiale her. Vi arbeider og bare det. For meg er det viktigste å jobbe med kunnskap og kompetanse, hodene våre er den viktigste kapitalen.»

Han ser optimistisk på den kommende organiseringen av olje- og gassektoren. Arbeidet støttes økonomisk av Verdensbanken. Norske myndigheter bidrar med samarbeidsprosjekter for ressursforvaltning samt helse, miljø, og sikkerhet. Norge bistår også ghanesiske myndigheter med rådgivning for å etablere en petroleumsdatabank. Verdensbanken finansierer store deler av dette prosjektet.

Kyei har god tro på at Ghana får god styring på sin framtidige oljeøkonomi. Oljefondet er etablert, en ny pensjonsordning er under utarbeidelse og avtaleformen med oljeselskapene faller på plass. Det handler om balansen å framstå som en attraktiv oljestat å investere i, mot det skatte- og avgiftsregimet som møter selskapene. Kyei bekrefter at myndighetene søker å ta en høyere risiko og større andel av investeringene når tiden er moden for det. Med det kan også inntektene øke.

Han anslår at Ghana sitter igjen med en tredjedel av oljeinntektene med de avtalene som er inngått på sokkelen i dag: «Hvis det eksempelvis koster 45 US-dollar å produsere ett fat olje, så får vi gjerne 15 dollar av dette i skatt og royalties.»

 

Statsoljeselskapet

Det kommer trolig en debatt om hvordan Ghana national petroleum company kan brukes som et verktøy i nasjonens oljepolitikk. Den forrige regjeringen innskrenket virkeområdene til selskapet. Det skulle tilbake til å være et rent lete- og produksjonsselskap. Regulatoroppgavene ble overført til kommisjonen.

«Etter valget må det komme en ny debatt om GNPCs rolle. Skal Ghana søke å bygge et stort selskap med brasilianske Petrobras eller angolanske Sonangol som forbilder? Eller skal GNPCs rolle kun være å ivareta vår andel i feltene?» spør Kyei.

Mange spørsmål skal besvares. Olje for utvikling-programmet gir nye svar for hver måned som går. For ghanesere i Accras og Takoradis gater – som har sett hva som har skjedd i andre vest-afrikanske stater og hvor lite egen gruveindustri har gitt av velferd – så er skepsisen fortsatt framtredende. Og utviklingen skjer ikke raskt nok. Når kommer jobbene? Når øker tykkelsen på lommeboka? Tålmodighet er en vanskelig dyd å takle. Om fem til ti år vet vi mer.

 

Gjenvalg

Sittende president John Mahama fra National democratic congress (NDC) vant valget i Ghana i 7. desember med knapp margin over den fremste utfordreren Nana Akufo-Addo fra New patriotic party (NPP). Valgkommisjonen uttalte at Mahama fikk 50,7 prosent av stemmene mens Akufo-Addo fikk 47,7 prosent. Fra tapersiden kom det påstander om at valgresultatet var mani-pulert, men dette er siden avvist av valgkommisjonen.