Utvider skalaen

17.01.2013
Ny teknologi som fjerner uønsket støy og gir et klarere bilde av undergrunnen, har revolusjonert marin 3D-seismikk de siste tre årene. Neste gjennombrudd må komme innen prosessering, mener Hans Christen Rønnevik, geolog og letesjef i Lundin.
  • Eldbjørg Vaage Melberg og Bård Gudim (foto)

Arild Jørstad, Hans Christen Rønnevik og Jan Erik Lie

Trio.
Arild Jørstad, Hans Christen Rønnevik og Jan Erik Lie
er sentrale spillere i Lundins geo-team.

 

Rønnevik, som får æren for storfunnet Johan Sverdrup, vil nå se en utvikling som gjør at hele det seismiske lydbildet – fra pikkolo til bass – blir klart og tydelig.

Han sitter sammen med kollegaene sine med orkesterplass mot Oslofjorden. Men blikket er festet til skjermene, der geo-teamet arbeider med geologiske modeller og tolking av seismikk. Det iherdige arbeidet i Strandveien 50 på Lysaker i Oslo har blant annet ført til at Utsirahøgda har blitt det heteste området på norsk sokkel, med funn som Edvard Grieg og Johan Sverdrup.

Ingen skal være i tvil om at trioen Hans Christen Rønnevik, Jan Erik Lie og Arild Jørstad brenner for sitt fag. Siden Lundin etablerte kontor i Norge i 2004, har kontoret vokst til 170 fast ansatte, av disse er 50 geologer og geofysikere.

 

Hos Lundin jobber ledere og medarbeidere tett sammen. Alle ideer og tanker deles.

Tenkeboks.
Hos Lundin jobber ledere og medarbeidere tett sammen.
Alle ideer og tanker deles.

 

Søknad

Det første Lundin gjorde da selskapet var i gang, var å sende inn en søknad til TFO 2004 (tildeling i forhåndsdefinerte områder). Sju personer brukte 14 augustdager på å lage søknaden. Tidlig i 2005 fikk selskapet tilslag på Utsirahøgda. Reservoaret var pekt ut i forkant av søknaden – på grunnlag av gammel 2D-seismikk.

«Vi jobbet videre – det var jo også samlet en del 3D-seismikk i området. Vi fjernet støy og høyfrekvente bølger i tolkningsprosessen og fikk et klarere bilde av det som kunne skule seg i dypet. Og så fant vi Luno – eller Edvard Grieg som det nå heter – i 2007, to år etter tildeling av utvinningstillatelsen. Det er mange som har sett på Utsirahøgda før oss og hatt tilgang til seismikken. Alle kan gjøre det vi gjorde. Men det var vi som gjorde det,» sier Jørstad.

Historien bekrefter det Jørstad sier. Det var boret flere brønner i området. Den aller første i 1967 (16/2-1 av Esso). Den ble boret sentralt på Utsirahøgda, ni kilometer nordøst for funnbrønnen 16/1-8 Luno. Elf boret deretter to tørre brønner i området, en i 1968 og en i 1971. I 1976 boret Petronord-gruppen brønn 16/3-2.

Den var tørr, men den hadde god reservoarsand. Det ble boret enda fire brønner i området før Lundin slo til med Luno/Edvard Grieg.

 

PL 001

En stor del av Utsirahøgda, området der det er gjort flere funn som skal bygges ut, tilhørte den aller første utbyggingstillatelsen på norsk sokkel, PL 001, og det var Esso som var operatør for utvinningstillatelsen. I tillegg til Esso har selskap som Mobil, Saga, Elf, Norsk Hydro, Statoil og Enterprise vært inne på dette området som har vært tildelt og levert tilbake i flere omganger siden slutten av 1960-tallet.

Alle selskapene har etterlatt seg «spor» i form av seismikk og kjerneprøver som oppbevares i Oljedirektoratets steinlager. Lundin har til fulle utnyttet kunnskapen fra tidligere seismikk og brønner. Geologer fra selskapet er stadig i Oljedirektoratet for å studere kjerneprøver.

 

Teknologi

Etter funnet av Edvard Grieg, samlet Lundin inn en 3D-havbunnsseismikk på cirka 50 kvadratkilometer over funnet. Dette har fungert som et laboratorium for selskapet, der blant annet betydningen av frekvensinnhold i seismikken, nye prosesseringsteknikker og innsamlingsretninger har blitt testet ut.

«Denne kunnskapen er blir brukt til å «designe» seismikken for å forstå og utforske området videre,» sier Rønnevik.

«Ulempen med tradisjonell havbunnsseismikk er imidlertid de høye kostnadene og at innsamlingen tar lang tid,» legger Lie til.

«I 2009 samlet vi derfor inn ny seismikk der vi brukte en teknologi som kombinerer fordelene med konvensjonell 3D-seismikk og havbunnsseismikkens brede frekvensspekter, såkalt bredbåndseismikk. Dette er en helt ny teknologi som gjør det mulig å få et mye bedre bilde av undergrunnen,» sier Lie.

Denne teknologien karakteriserer Rønnevik som en «stepchanger» for seismisk datakvalitet. Konvensjonell seismikk forstyrres av hull i frekvensspekteret, eller lydbildet. Dette medfører at det seismiske bildet mangler enkelte frekvenser, de blir nullet ut av den såkalte «ghost»-refleksjonen fra havoverflaten. Med bredbåndsteknologier elimineres denne effekten og det medfører et mye klarere bilde av undergrunnen.

Neste skritt var å teste siste generasjon bredbåndsseismikk; broadseis-teknologi.

«Det gjorde vi i 2012,» forteller Rønnevik.

Denne teknologien gjør det mulig å danne bilder av ultralave frekvenser. Den bidrar til en hel oktav ekstra båndbredde sammenlignet med konvensjonell seismikk, og den kan trenge gjennom og bidra til opplyse hva som skjuler seg under for eksempel harde kalklag.

Grunnen til at det var så vanskelig å finne Edvard Grieg til tross for mange års letehistorie, er nettopp de tynne kalklagene i området. Under kalken blir bildet lite fokusert med vanlig seismikk. Til tross for dette, boret Lundin. Men den nye teknologien, som selskapet brukte i etterkant av funnet, gav en mye bedre forståelse av reservoaret og overbeviste fagfolkene om betydningen av seismikk som gir et bredere frekvensspekter.

«De nye dataene ga startskuddet for videre utforskning mot øst. Strukturen der Johan Sverdrup ble funnet, ble kartlagt og søkt om på grunnlag av eksisterende 3D-seismikk. I 2009 ble den første store bredbåndseismikken samlet inn, og den gav et mye bedre bilde, også av Johan Sverdrup,» sier Rønnevik.

Selv om Lundin, ifølge Hans Christen Rønnevik, jobber mer med prosessering og tolkning av seismikk enn de fleste andre selskaper, bommer det også. I 2009 boret selskapet brønn 16/1-12 og trodde at de skulle gjøre funn i fine jurasedimenter. Brønnen fant 30 centimeter sedimenter over oppsprukket oljefylt granittisk grunnfjell. Resultatet var skuffende i forhold til forventningene, men åpnet samtidig et nytt letekonsept som senere ble påvist ved brønn 16/1-15 (Tellus) som nå er inkludert i plan for utbygging og drift av Edvard Grieg.

 

Johan Sverdrup

Resultatet fra brønn 16/1-12, og senere 16/4-5, gjorde at Lundin Norges moderselskap i Geneve begynte å tvile på om det var lurt å fortsette å lete i området. Det gjorde ikke letesjef Rønnevik. Han hadde tro på modellen med sandstein av øvre Jura alder som avsettes i «lokale» basseng og ellers kan omkranse Utsirahøgda.

Han er både sta og overbevisende, sier kollegaene, argumentene hans var så gode at moderselskapet gav seg.

Funnbrønnen 16/2-6 Avaldsnes ble boret sommeren 2010. Mens boringen pågikk, tok geolog Jørstad seg noen fridager med fjelltur til Glittertind – men han klarte ikke å legge jobben bort. Han ringte fra toppen, der det er mobildekning, for å høre hvordan det gikk – og det gikk bra! I ettertid har funnet vist seg å være blant de fem største på norsk sokkel noensinne.

 

Avgjørende

Det er ingen tvil om at seismikk har vært en nøkkel til funnene av både Edvard Grieg og Johan Sverdrup. Utgangspunktet for geo-teamet i Lundin er at all seismikk kan bli bedre. Det handler om prosessering og tolkning. Og tolkingen starter i prosesseringen. Det handler også om å gjøre jobben om igjen og om igjen. Datainnsamling, prosessering, tolkning i en evig løkke.

I tillegg blir det gjort tolkningsarbeid mens boringen pågår, basert på rykende ferske brønndata etter hvert som de kommer inn.

«Vi må alltid inngå kompromisser, bildet av undergrunnen er der, men det ligger i en skyggeverden,» sier geofysiker Lie: «Jobben vår er å få det ut av skyggen. Dette behersker vi bedre enn de som leverer standardvarene.»

«Vi er ikke tilhengere av beste praksis,» sier Rønnevik, «vi går for bedre praksis, vi ser fremover. Prøver og feiler.»

I tillegg til å vri og vende på allerede innsamlede data, er geoteamet i Lundin hele tiden på jakt etter ny teknologi. Rønnevik understreker betydningen av å være i en lærende organisasjon: «Det betyr at vi korrigerer oss selv underveis og at vi har fleksibilitet til å gjøre avvik fra opprinnelige planer. Det er en styrke!»

«Hos oss jobber vi med helhet og detaljer samtidig, skalerer opp og ned fra uendelig stort til svært lite, fra bassengskala til tolkning av elektronmikroskopbilder. Dette er tidkrevende, derfor er det viktig at arbeidet har et element av lek i seg. Vi må føle at vi får tatt oss helt ut. Vi skyr kost/ nytteberegninger. Hvordan skal vi kunne beregne nytten av det vi ikke vet?»

De tre er enige om at havbunnsseismikk er den aller beste metoden til å kartlegge havbunnen. Denne innebærer at det blir plassert «lyttehoder» som kabler eller noder på havbunnen. Seismikkfartøyet sender ut sine lydbølger som ved tradisjonell seismikk, men nodene på havbunnen erstatter de lange lyttekablene som slepes grunt i vannsøylen ved konvensjonell marin innsamling. Det er den direkte koblingen til havbunnen som gjør at hullene i frekvensspekteret unngås og at flere parametre kan samles inn.

Legging og flytting av havbunnskabler/ noder er svært tidkrevende og dyrt. Det forskes på nye og mer effektive måter å gjøre dette på. Lundin er i gang med å teste en videreutvikling av denne teknologien.

Selskapet tester ny teknologi over funn som allerede er gjort, både for å bidra til å verifisere ny teknologi og for å forbedre seismiske data i områder der det kjenner undergrunnen godt fra før. Rønnevik mener at en sideeffekt av ny bredbåndsteknologi kan bli, hvis bare kartleggingsseismikken blir god nok, at borestedseismikk kan bli overflødig. Det betyr totalt sett mindre seismikk – til glede for industrien som sparer penger og for fiskerne, som mener at seismikken til tider hindrer dem i å gjøre jobben sin.

Prosessering av seismiske data har ikke hatt samme spennende utvikling som selve innsamlingsteknologien.

«Det har ikke vært rettet like stor oppmerksomhet mot denne delen av jobben, og oljeselskapene må selv ta noe av skylden for det,» sier Rønnevik.

Oljeselskapene har hatt en tendens til å snappe opp de beste prosesseringsfolkene, og dermed forsinket utviklingen av prosesseringsteknologien i seismikkselskapene.

«Neste 'stepchange' kan ta oss et langt skritt videre slik at vi kan få tilgang til alle bildene – fra de høyeste til de laveste frekvensene, altså fra pikkolo til bass,» sier Rønnevik.


Tema: Seismikk