Jan Mayen

12.06.2013

Den 22. oktober 1981 inngikk Norge og Island en overenskomst om kontinentalsokkelen mellom Island og Jan Mayen, som avgrenser kontinentalsokkelen mellom landene. Overenskomsten innebærer at det skal etableres et særlig samarbeid om petroleumsvirksomhet i et definert område mellom Island og Jan Mayen. Samarbeidsområdet er på 45 470 km². Av dette ligger 32 750 km² på norsk side av delelinjen og 12 720 km² på islandsk side, se figur 7.1.

I den delen av samarbeidsområdet som ligger nord for delelinjen på norsk kontinentalsokkel, skal Island kunne delta med en andel på 25 prosent, mens Norge kan delta med en tilsvarende andel i den delen av samarbeidsområdet som ligger sør for delelinjen.

Norske myndigheter startet i 2010 en åpningsprosess for petroleumsvirksomhet i de norske havområdene rundt Jan Mayen. Havområdene som omfattes av åpningsprosessen utgjør et areal på ca. 100 000 km² og grenser mot grønlandsk sokkel i vest og islandsk sokkel i sør, se figur 7.1. Prosessen omfatter blant annet datainnsamling og geologisk kartlegging med sikte på evaluering av ressurspotensialet for petroleum, i tillegg til en konsekvensutredning. Disse bidragene danner beslutningsgrunnlaget for en eventuell åpning.

 

Bilaterale grenser, samarbeidsområdet med Island og område der åpningsprosess pågår.

Figur 7.1 Bilaterale grenser, samarbeidsområdet med Island og område der åpningsprosess pågår.

 

I 2009 gjennomførte Island sin første konsesjonsrunde uten tildeling av utvinningstillatelser. Den 4. januar 2013 avsluttet Island sin andre konsesjonsrunde med tildeling av to utvinningstillatelser. Petoro er deltaker i begge. De to tillatelsene ligger nord i den islandske delen av samarbeidsområdet, på grensen til norsk sokkel.

I tråd med avtalen fra 1981 er det samlet inn data i samarbeid mellom norske og islandske institusjoner. Også vitenskapelige institusjoner og kommersielle selskap har samlet inn geologisk informasjon i området.

Oljedirektoratet har på oppdrag fra Olje- og energidepartementet kartlagt potensialet for olje- og gassressurser i norske havområder ved Jan Mayen. Arbeidet startet i 2011. De første resultatene fra ressurskartleggingen ble lagt fram i februar 2013, men direktoratets kartleggingsarbeid er ikke sluttført. Oljedirektoratet skal arbeide videre med å analysere innsamlet seismikk fra 2011 og 2012. I 2013 vil det også foreligge analyseresultater fra bergartsprøver fra havbunnen, som ble samlet inn i 2012. I tillegg har Stortinget bevilget midler til ytterligere geologisk kartlegging ved Jan Mayen. Oljedirektoratet planlegger boring av grunne stratigrafiske brønner. Olje- og energidepartementet har bedt om en oppdatert vurdering av potensialet for olje- og gass i norske havområder ved Jan Mayen innen mars 2014.

 

Datagrunnlag

Geologiske data Det ble i 1974 boret tre grunne borehull på Jan Mayenryggen i regi av Deep Sea Drilling Project (DSDP). De ble boret gjennom en grunn inkonformitet (erosjonsdiskordans) og ned i underliggende bergarter, se figur 7.2 og figur 7.3.

 

Figur 7.2

Figur 7.2 Bergarter påvist i borehullene boret av Deep Sea Drilling Project i 1974 (Talwani, et al., 1976, Volume 38). Kartet viser lokaliseringen av de to borehullene på et havbunnskart over Jan Mayenryggen.

 

Seismisk linje NPD-85-32

Figur 7.3 Seismisk linje NPD-85-32 (reprosessert av Spectrum 2008/9) som viser plasseringen av borehull DSDP 349 (vertikal linje). Linjen viser også den regionalt utbredte inkonformiteten (erosjonsdiskordansen) mellom undre og øvre oligocen på cirka 1500 millisekunders (ms) tidsdyp (tilsvarer omtrent 1150 meter).

 

De to nordligste lokalitetene (346 og 347) ble boret ned til cirka 190 meter under havbunnen, mens det sørligste borehullet (349) ble boret ned til cirka 320 meter. Over den klare inkonformiteten, se figur 7.3, ble det boret gjennom finkornede sedimenter avsatt i tiden mellom oligocen og pleistocen, se geologisk tidsskala sist i rapporten. Under inkonformiteten ble det også påvist hovedsakelig finkornede sedimenter, datert til seneocen/tidligoligocen alder. Lokaliseringen av borehullene ble bestemt på grunnlag av seismiske data som i dag framstår som svært dårlige. Nyere seismiske data viser at det dypeste og best dokumenterte borehullet, DSDP 349, ble boret i et sterkt forkastet område under inkonformiteten som er vanskelig å tolke i detalj. Resultatene fra borehullet gir derfor begrenset informasjon om bergartene.

Oljedirektoratet samlet i 2011 og 2012 inn geologiske prøver med en undervannsrobot (Remotely Operated Vehicle, ROV). Innsamlingen ble gjort i samarbeid med Universitetet i Bergen. I 2011 ble det benyttet en gripearm for å brekke prøver av undergrunnen. I 2012 ble det brukt en motorsag til å skjære ut prøver. Begge prøvetakingene var vellykket. Det ble tatt flere prøver både på islandsk og norsk kontinentalsokkel, se figur 7.4. Prøvene fra 2011 er i hovedsak ferdig analysert, og prøvene fra 2012 er under bearbeidelse. Materialet har gitt viktig ny informasjon om berggrunnen på Jan Mayenryggen, illustrert i figur 7.8.

 

Prøvetakingsstasjoner for ROV-undersøkelsene i 2011 og 2012 vist med grønn og gul farge

Figur 7.4 Prøvetakingsstasjoner for ROV-undersøkelsene i 2011 og 2012 vist med grønn og gul farge.

 

Geofysiske data

Oljedirektoratet samlet inn seismiske data over Jan Mayenryggen første gang i 1979. Dette ble fulgt opp i 1985 og 1988, da det ble gjennomført seismisk innsamling på begge sider av den norsk-islandske grensen i samarbeid med islandske myndigheter. Siden er det samlet inn seismikk på islandsk sokkel både i 2001 og 2008. Totalt var likevel dekningsgraden svært lav, særlig på norsk side. I 2011 ble det besluttet å samle inn seismiske data i hele åpningsområdet rundt Jan Mayen, totalt 15 linjer på til sammen 3060 kilometer. Innsamlingen ble fulgt opp i 2012 med innsamling av 64 linjer på tilsammen 9508 kilometer. Det ble valgt å konsentrere datainnsamlingen om selve Jan Mayenryggen sør for øya og nærområdene på begge sider av hovedryggen, se figur 7.5.

 

2D-seismikk innsamlet av Oljedirektoratet i 2011 (rød) og 2012 (svart).

Figur 7.5 2D-seismikk innsamlet av Oljedirektoratet i 2011 (rød) og 2012 (svart).

 

Både i 2011 og 2012 ble det benyttet GeoStreamer-teknologi, hvor lyttekabelen taues betydelig dypere enn vanlig. Det økte tauedypet gjør at operasjonen kan pågå i dårligere vær (større bølgehøyde) og derved blir mer effektiv.

Det er også samlet inn gravimetriske og magnetometriske data på de fleste av de seismiske linjene med sikte på å skaffe tilleggsinformasjon, særlig om de dypere bergartene.

Vanndypsdata over sentrale deler av Jan Mayenryggen, se havbunnskart i figur 7.2, ble samlet inn sommeren 2010 i nært samarbeid med islandske myndigheter, som på sin side av grensen har samlet inn tilsvarende data. Dataene brukes i den geologiske kartleggingen og er i tillegg benyttet til planlegging av lokaliteter for prøveinnsamling med ROV og seismiske undersøkelser.

Det ble samlet inn flymagnetiske målinger over Jan Mayenryggen allerede i 1976. Senere er det samlet inn slike data over den østlige delen av ryggen, både i 2005 og 2011/12. De to siste datasettene er samlet inn i samarbeid med bl.a. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) og Orkustofnun (National Energy Authority, Island). De to datasettene bidrar blant annet til avgrensing av det prospektive området sørøst for Jan Mayen. Tabell 7.1 gir en oversikt over relevante data for kartleggingen av Jan Mayenryggen.

 

Data  
Grunne borehull Deep SeaDrilling Project 1974
Batymetri -, multistråle-ekkolodd Islandsk fartøy, norsk område 2010
2D-seismikk 1200 km, Oljedirektoratet (OD) 1979
2D-seismikk 3000 km, OD/Islandske myndigheter 1985
2D-seismikk 1500 km, OD/Islandske myndigheter 1988
2D-seismikk Kommersiell seismikk, islandsk sokkel 2001 og 2008
2D-seismikk 3060 km, OD 2011
2D-seismikk 9508 km, OD 2012
ROV, G.O.Sars Prøvetaking m/gripearm, OD/UiB 2011
ROV, G.O.Sars Prøvetaking m/motorsag, OD/UiB 2012
Flymagnetiske målinger OD 1976
Flymagnetiske målinger Norsk Geologisk Undersøkelse (NGU)/OD m fl 2005
Flymagnetiske målinger NGU/OD/ Islandske myndigheter 2011/12

Tabell 7.1 Oversikt over de mest relevante data for kartlegging av Jan Mayenryggen.

 

Arbeidet med å framskaffe best mulig datagrunnlag for å øke kunnskapen om de petroleumsgeologiske forholdene pågår fortsatt. Det skal gjennomføres grunne boringer på Jan Mayenryggen og på ytre deler av Møremarginen. På Jan Mayenryggen er intensjonen å utfylle og forbedre eksisterende informasjon om de kenozoiske bergartene. Grunne boringer på Møremarginen vil, i tillegg til å gi økt forståelse for den lokale geologien, også være relevant for forståelsen av Jan Mayen, fordi områdene lå ved siden av hverandre fram til eocen.

 

Geologiske hovedtrekk

Den vulkanske øya Jan Mayen ligger i den nordre enden av et nord-sørgående undersjøisk høydedrag, Jan Mayenryggen. Dette høydedraget strekker seg fra Jan Mayen cirka 400 kilometer sørover mot Islandsplatået, se figur 7.6. I sør splittes høydedraget i flere mindre rygger. Vanndypet på hoveddelen av ryggen faller raskt til ca. 600 meter sør for øya, og synker videre til ca. 1000 meter over store deler av hovedryggen. Vanndypet på Islandsplatået sør og vest for Jan Mayenryggen er ca. 2000 meter, mens det øst for ryggen faller ned mot Ægirryggen til mer enn 3500 meter. Ryggen avgrenses i nord av Jan Mayen-bruddsonen like nord for øya Jan Mayen, hvor vanndypet faller bratt ned mot ca. 2500 meter.

 

Strukturelementer i Jan Mayen-området og antatt utbredelse av Jan Mayenmikrokontinentet.

Figur 7.6 Strukturelementer i Jan Mayen-området og antatt utbredelse av Jan Mayenmikrokontinentet.

 

Åpningen av Nord-Atlanteren startet for 55 millioner år siden. I løpet av kenozoikum ble Jan Mayenryggen revet løs fra både Norge og Grønland og ble liggende igjen ute i havet som et eget lite kontinent, et mikrokontinent, bestående av kontinentale bergarter lik dem som finnes på Øst-Grønland og på norsk sokkel i Norskehavet, se figur 7.7. Mikrokontinentet ble dannet ved at det først ble splittet av fra den norske kontinentalsokkelen tidlig i kenozoisk tid (tidligeocen) ved havbunnsspredning langs Ægirryggen, og deretter splittet av fra Grønlands kontinentalsokkel ved havbunnsspredning langs Kolbeinseyryggen.

 

Geologisk tverrsnitt


Figur 7.7 Geologisk tverrsnitt av Norskehavet fra Øst-Grønland (ØG) i vest over Jan Mayen-mikrokontinent (JM) til Norge (MMH). De to store kontinentene på hver side av havet er farget i gulbrune toner på samme måte som mikrokontinentet. De gråfargede lagene mellom kontinentene er ung havbunnsskorpe dannet av vulkanske bergarter, uten petroleumspotensial (skorpesnitt tatt fra Mjelde et al., 2008, Marine Geophysical Researches).

 

Jan Mayen-mikrokontinentet (JMM) utgjør mer enn selve Jan Mayenryggen. Det er uklart om mikrokontinentet strekker seg inn under øya Jan Mayen, eller om nordgrensen går litt sør for øya. Den sørlige grensen er også uavklart; mikrokontinentet strekker seg et godt stykke sørover inn på Islandsplatået og muligens helt inn under nordøstlige deler av Island. På østsiden antas grensen for mikrokontinentet å ligge like øst for grensen for Jan Mayenryggen, mens det i vest antas å strekke seg inn i Jan Mayenbassenget vest for ryggen, se figur 7.6.

Bergartene og strukturene i Jan Mayen-mikrokontinent er lite kjent, særlig de dypereliggende lagene. Beliggenheten for mikrokontinentet fram til dannelsen i kenozoisk tid forteller likevel om de bergartene som sannsynligvis kan finnes. I tiden mellom den kaledonske fjellkjededannelsen i sensilur og begynnelsen av den nord-atlantiske havbunnsspredningen i tidligeocen, lå altså området med JMM mellom Øst-Grønland og Norge. Alt dette hang da sammen i et felles kontinent og gjennomgikk den samme geologiske utviklingen.

Jordskorpen til JMM er et system av lagrekker, inkonformiteter, folder og forkastninger, som er mer komplisert enn andre steder på norsk sokkel. Det er et krevende system å kartlegge og tolke, men samtidig er det nøkkelen til å forstå den tektoniske utviklingen og den geologiske historien i området, noe som er nødvendig for en evaluering av områdets ressurser.

Jordskorpen i JMM har en komplisert tektonikk på grunn av at mikrokontinentet har ligget midt i et område for utvikling av plategrenser gjennom geologisk tid. Siden begynnelsen av kambrium for ca. 550 millioner år siden har kontinentalmarginene (dvs kontinentenes kantområder) til Øst-Grønland og vestlige Skandinavia gjennomgått to store, platetektoniske hendelser: Kontinentkollisjonen som dannet den kaledonske fjellkjede og kontinentbruddet ved åpningen av Nord-Atlanteren. Disse to hendelsene deler den tektoniske historien for området i tre hovedperioder:

  1. Perioden fra kambrium til mellomdevon (fra ca. 550 til ca. 400 millioner siden). I denne perioden lå Grønland og Skandinavia, på samme måte som i dag, på hvert sitt kontinent på hver sin side av et osean kalt Iapetushavet. I siste halvdel av perioden begynte de to skorpeplatene å bevege seg mot hverandre, med den følge at Iapetushavet lukket seg mer og mer. Perioden endte med at skorpeplatene med de to kontinentene til slutt kolliderte og derved dannet Den kaledonske fjellkjeden og gikk sammen til et nytt kontinent.
  2. Perioden fra mellomdevon til eocen (fra ca. 400 til ca. 55 millioner år siden). I denne perioden var området i hovedsak preget av faser med skorpestrekking og dannelse av riftdaler. Dette kulminerte med at det nye kontinentet sprakk opp igjen mellom Grønland og Skandinavia i overgangen mellom senpaleocen og tidligeocen, noe som ble begynnelsen til dagens Nord-Atlanterhav.
  3. Perioden fra tidligeocen til nåtid har bestått i aktiv åpning av Nord-Atlanteren (havbunnsspredning) mellom Grønland og Skandinavia. I starten av denne perioden var dagens Jan Mayenmikrokontinent en del av Grønland. Seinere (for ca. 25 millioner år siden) ble Jan Mayenmikrokontinentet brutt opp fra Grønland etter en tid med kraftig strekning av skorpen i området, og siden den gang har det foregått havbunnsspredningen og åpningen av havet mellom Grønland og Jan Mayen.

I denne rapporten er det relevant å se nærmere på de to siste hovedperiodene. I første del av den midterste hovedperioden (fra mellomdevon til eocen) var alle kontinenter samlet i ett, stort kontinent: Superkontinentet «Pangea», som på gresk betyr «all jord». Dannelsen av Pangea skjedde ved en serie platekollisjoner som dannet fjellkjeder og samlet alle kontinenter i løpet av devon, karbon og perm. Selv om Pangea på denne tiden i hovedsak var under sammenpressing (kompresjon) på grunn av platekollisjonene, var Øst-Grønland og Skandinavia lokalt utsatt for strekking av skorpen. Det var flere faser med skorpestrekking og dannelse av riftdaler i tidligkarbon og på overgangen mellom karbon og perm.

Ved utgangen av perm (ca. 250 millioner år siden) avtok platekollisjonene rundt superkontinentet, og Pangea begynte på sin lange, globale oppsprekkingshistorie, som pågår fortsatt. Tiden fra mellomtrias til slutten av mellomjura var tektonisk sett en stille periode over hele området. Siste del av mellomjura (for ca. 165 millioner år siden) var innledningen til den svært aktive fasen med skorpestrekking over hele området. Den varte gjennom senjura og inn i tidligste kritt. I denne fasen, den kimmeriske riftfasen, ble det på norsk sokkel dannet et stort system av riftdaler som ble fylt opp av de viktigste reservoarsandsteinene og kildebergartene avsatt fra Nordsjøen til Barentshavet (grunnlaget for blant annet feltene Statfjord, Oseberg, Gullfaks, Troll, Heidrun, Åsgard, Snøhvit). Dette ble etterfulgt av en fase der områdene som var blitt utsatt for denne skorpestrekkingen begynte å synke inn som følge av at jordskorpen kjøles ned og blir tyngre når strekkingsprosessen er over.

Områdene mellom Grønland og Norge der jordskorpen ble mest strukket og fortynnet, sank mest inn og ble til svært dype sedimentbassenger som gjennom kritt ble fylt opp av flere kilometer tykke sedimenter (blant annet Mørebassenget og Vøringbassenget). Innsynkningen ble forsterket av mer skorpestrekking og blokkforkastninger underveis; først i en mulig fase i alba (ca. 110 millioner år siden) og deretter i overgangen mellom turon og coniac (ca. 90 millioner år siden).

Skorpestrekkingsfasen sluttet i paleocen. Den var kraftig og rask, og førte til den endelige oppsprekkingen av kontinentet mellom Norge og Grønland. På samme tid var det store vulkanutbrudd som produserte enorme mengder lava i overgangen til eocen (ca. 55 millioner år siden). I Jan Mayen-området er disse lavalagene et stort problem for kartleggingen, fordi de hindrer de seismiske signalene i å trenge gjennom til lagrekkene som ligger under. Dermed viser ikke de seismiske dataene de underliggende lagene fra den midterste hovedperioden (mellomdevon til eocen). I den grad lagrekker fra den midterste hovedperioden er til stede i JMM, vil disse ha gjennomgått den tektoniske utviklingen som er oppsummert ovenfor.

Lagrekkene og de tektoniske strukturene fra den siste hovedperioden, over lavalagene, er godt avbildet på seismikken. På havbunnen viser JMM seg som en relativt smal, høytliggende (hevet) hovedrygg i nord, som sørover på islandsk side er delt opp i flere lavereliggende rygger og blokker. Hovedryggen består av en bratt forkastningsskrent mot vest, en slakere flanke mot øst og en flat topp. Internt er ryggen langt mer kompleks. I sør viser de østlige delene et forholdsvis enkelt bilde der lagrekkene heller jevnt mot øst, se figur 7.3. Vestover og nordover opp under toppen av ryggen blir lagene brutt opp i et komplisert forkastningsmønster. Disse forkastningene er assosiert med større og mindre folder. Helt i vest blir alt kuttet av en stor forkastningsskrent.

Den flate toppen av ryggen skyldes en erosjonsdiskordans som skjærer av alle interne strukturer. Denne erosjonsflaten er overlagret av en tynn sekvens av stort sett flattliggende sedimentlag (diskordansflaten ligger på ca. 1500 millisekunders dyp på det seismiske profilet i figur 7.3). I DSDP-brønn 349, vist i figur 7.3, er lagene under og over denne diskordansen datert til henholdsvis seneocen/ tidligoligocen og senoligocen. Forkastningsaktiviteten og foldingen med påfølgende heving og erosjon må altså ha forgått i en relativt kort periode i overgangen til senoligocen. Denne tektonikken tilskrives fasen med skorpestrekking og endelig løsriving av JMM fra Grønland. Prosessen har sannsynligvis bestått i en tidlig fase med betydelig strekning og utvikling av normalforkastninger og store forkastningsblokker, avløst av en fase med kompresjon og folding.

Den flate diskordansen med den dype erosjonen av toppen av Jan Mayenryggen viser at denne ble hevet betydelig og deretter erodert til havnivå. Havnivået må derfor også ha vært relativt stabilt i overgangen til senoligocen. De store, lavereliggende forkastningsblokkene på islandsk side i sør er også hevet, men ikke erodert. De må altså ha ligget under havnivået hele tiden eller blitt raskt oversvømt. I senoligocen sank også selve Jan Mayenryggen under havnivå. Siden den gang har området vært mer stabilt.

 

Bergarter

Tidligere grunne boringer og de siste års prøvetaking på Jan Mayenryggen har sikret bergartsprøver fra trias, jura, kritt og kenozoikum. Prøvene som ble tatt ved hjelp av undervannsrobot (ROV) med motorsag i 2012, se figur 7.4 og figur 7.8, viser at bare prøvene fra kenozoikum med sikkerhet er stedegne. Alle de eldre prøvene er høyst sannsynlig materiale som er brakt inn fastfrosset i isflak fra Øst-Grønland og droppet over Jan Mayenryggen da isen smeltet.

 

Prøver tatt med ROV på utgående lag på islandsk del av Jan Mayenryggen

Figur 7.8 Prøver tatt med ROV på utgående lag på islandsk del av Jan Mayenryggen. Søylen viser bergarter som med stor sikkerhet er og representative for denne delen av ryggkomplekset.

 

De kenozoiske prøvene bekrefter tykke lag av lava fra kontinentoppsprekningen i paleocen-eocen. Seismikken viser at disse lavalagene har regional utbredelse, og at de med stor sikkerhet tilhører den store, nordatlantiske lavaprovinsen som ble dannet samtidig med dette kontinentoppbruddet. I tillegg viser prøvene at lavalagene er overlagret av kvartsrik sandstein etterfulgt av vekslende skifer og siltstein. Seismikken viser også detaljer som er tolket som mulige deltautbygginger av disse sedimentene fra vest mot øst, merket som klinoformer og kanalstrukturer i figur 7.9.

 

Tolkning av eocen deltautbygging med kanaler og tydelige klinoformer som viser utbygging mot øst.

Figur 7.9 Tolkning av eocen deltautbygging med kanaler og tydelige klinoformer som viser utbygging mot øst.

 

Dette betyr at før JMM ble skilt fra Øst-Grønland, ble disse sedimentene avsatt i enden av et elvesystem som den gang drenerte indre deler av Øst-Grønland. Disse kvartsrike sandsteinene kan være gode reservoarbergarter. Finkornet materiale under den kvartsrike sandsteinen er datert til eocen, mens de overliggende, finkornede sedimentene er datert til eceon/tidligoligocen. Lenger opp i lagrekken ligger den tydelige, regionale diskordansen under øvre oligocen, som antagelig ble dannet rett i etterkant av skorpestrekkingsprosessen som til slutt skilte JMM fra Øst-Grønland, se figur 7.3. Denne diskordansen er ikke bevart på Øst-Grønland, der den sannsynligvis ville ha ligget over nivået for Bopladsdals- og Krabbedalsformasjonene, se figur 7.10.

 

Sammenstilt stratigrafisk søyle

Figur 7.10 Sammenstilt stratigrafisk søyle for kontinentalmarginene for Norskehavet og Øst-Grønland, med antatt stratigrafi for Jan Mayenmikrokontinentet.

 

De seismiske dataene viser stedvis antydning til en lagrekke under lavalagene, men det finnes ingen sikre bergartsprøver fra denne lagrekken. Imidlertid er det grunn til å anta at lagrekken under lavaen vil ligne på de tilsvarende lagrekkene på Øst-Grønland og på den norske kontinentalsokkelen i Norskehavet rett sør for Jan Mayen-bruddsonen. Før havbunnsspredningen ble etablert i eocen, utgjorde mikrokontinentet et område mellom Kangarlussuaq- Jameson Land på Øst-Grønland og Møremarginalhøgda på norsk side, se figur 7.11.

 

Paleogeografisk rekonstruksjon

Figur 7.11 Paleogeografisk rekonstruksjon av landområder og sedimenter i mellomjura og senjura for de nordatlantiske og arktiske områder (Brekke et al., 2001, NPF Special Publication 10). Plasseringen av det framtidige JMM er vist med rødt omriss.

 

Paleogeografiske sammenstillinger utført i Oljedirektoratet og OBS (Ocean Bottom Seismic)-studier viser at den pre-eocene lagrekken høyst sannsynlig vil ligne på lagrekkene i Trøndelagsplattformen og Haltenterrassen på norsk side og Jameson Land på Grønlandsk side, både når det gjelder bergartstyper og lagtykkelser, se figur 7.10figur 7.11 og figur 7.12.

 

Jordskorpemodell for Jan Mayen-mikrokontinentet

Figur 7.12 Jordskorpemodell for Jan Mayen-mikrokontinentet basert på seismiske hastigheter (refraksjonshastigheter) målt med havbunnsseismometre (OBS) (fra Kuvaas og Kodaira, 1997, First Break 15.7).

 

I karbon ser det ut til at JMM lå i et område som utgjorde vannskillet mellom to havområder, det boreale havet i nord og Tethyshavet i sør. Karbon består derfor trolig av kontinentale elve- og innsjø-sedimenter adskilt av områder uten avsetninger.

Undre perm forventes å bestå av elveavsetninger, som en fortsettelse fra karbon. I overgangen til senperm ga en regional heving og erosjon på Grønland en markant erosjonsdiskordans. Deretter steg havet og trengte seg inn fra nord, slik at øvre perm antagelig består av et grunnmarint konglomerat overlagret av kalkstein og muligens evaporitter (saltavsetninger), og en svartskifer som kan være en god kildebergart (kalt Ravnefjellformasjonen på Grønland).

Trias er dominert av kontinentale elveavsetninger med noe marine innslag, særlig på grønlandsk side. Både på norsk og grønlandsk side er det et marint miljø som består av evaporittavsetninger i midtre til øvre trias. På grønlandsk side er det i tillegg et eldre marint innslag som inneholder en svartskifer med et kildebergartspotensial. Dette kan være en sørlig ekvivalent til kildebergartene i Botnheiaformasjonen på Svalbard. Det antas at triaslagrekken i JMM vil ligne mest på tilsvarende lagrekke på Øst-Grønland.

I tidligjura begynte en regional havnivåstigning og transgresjon over hele området. Denne førte i løpet av jura til en permanent forbindelse mellom det boreale havet i nord og Tethyshavet i sør. I mesteparten av denne perioden, fra mellomjura gjennom hele senjura, foregikk samtidig den kimmeriske riftfasen mellom Skandinavia og Grønland. Dette førte til et landskap med heving av regionale domer og kantene av riftdalene i mellomjura, og senere kollaps og oversvømmelse av hele riftsystemet i seinjura og tidligste kritt. I dette landskapet ble det i mellomjura bygget ut store deltasystemer og avsatt tilhørende klastiske kystsedimenter som utgjør våre viktigste reservoarbergarter. Det er spesielt for jura at lagrekkene i undre og midtre jura på Haltenterrassen og Trøndelagsplattformen er så godt som identisk med lagrekken i Jameson Land-området på Grønland. Overjura og underste kritt er også omtrent helt like, med en lagrekke av marin skifer som i øverste del utgjør den viktigste kildebergarten i Nord-Atlanteren (Spekkformasjonen på norsk side og Hareelvformasjonen på grønlandsk side). Denne lagrekken inneholder også lag med gode reservoarsandsteiner innimellom skiferlagene (for eksempel Rognformasjonen som er reservoarbergarten i Draugenfeltet). Det kan se ut til at det er flere slike sandige innslag på grønlandsk side enn på norsk. JMM ligger midt mellom, slik at det forventes samme juralagrekke på begge sider. Men, som på norsk og grønlandsk side, kan også deler av JMM ha utgjort mindre landområder uten avsetninger i mellomjura.

Gjennom kritt sank de store bassengene mellom Skandinavia og Grønland (Mørebassenget, Vøringbassenget, Harstadbasssenget og Tromsøbassenget) dypt inn, og det ble avsatt flere tusen meter med sedimenter i kritt. Krittlagrekken på plattform- og terrasseområdene langs flankene av disse bassengene varierer i tykkelse fra noen hundre meter til litt over tusen meter. JMM var trolig en del av plattformområdet på vestsiden av Mørebassenget i kritt, slik at krittlagrekken i tykkelse og bergartstyper vil ligne det som finnes på Trøndelagsplattformen, Haltenterrassen og Jameson Land, det vil si moderate tykkelser av marin skifer med innslag av tynne sandsteinslag.

I paleocen ble området hevet i forkant av den siste fasen av skorpestrekkingen og det endelige kontinentbruddet mellom Grønland og Skandinavia. Både på norsk og grønlandsk side ble det i denne perioden avsatt en del sand sammen med skifer. På begge sider er det et markant brudd midt i paleocen, der mye av paleocenlagrekken enten er erodert eller ikke er avsatt. Tidsbruddet er størst på de paleocene høydeområdene. I de lavereliggende områdene er dette bruddet snevret inn til sjælland tid (ca. 60 millioner år siden), som derfor synes å være den tiden da hevingen skjedde. Deretter sank området inn igjen, og flere steder ble det avsatt grunnmarin sand. Området hevet seg igjen før den kraftige vulkanismen som startet ved selve kontinentbruddet i tidlig eocen. De basaltiske lavaene fra denne prosessen er de eldste materialene som det til nå er tatt prøver av på JMM. Hvor mye sand som er bevart i paleocen på JMM er usikkert. Bevaringsgraden av slik sand på Øst-Grønland og på norsk side varierer mye. Sanden ligger i så fall under lavalagene.

Lagrekkene under lavalagene i eocen kan ha et stort potensial for olje og gass, spesielt hvis jura-lagrekken er tilstede på et gunstig dyp i undergrunnen. Men JMM har gjennomgått en kraftig tektonisk fase i oligocen som norsk sokkel ikke har vært utsatt for. Dette kan ha medført ødeleggelse og lekkasje fra petroleumsfeller som allerede var etablert, men det kan også ha medført dannelse av nye feller. Denne delen av lagrekken har det vært umulig å kartlegge ved hjelp av seismikk på grunn av de overliggende lavalagene.

 

Letemodellbeskrivelse

Letemodeller defineres på grunnlag av stratigrafisk nivå i undergrunnen, reservoarbergart, oppsamling av petroleum (typer av fellemekanismer) og kildebergarter.

Tre letemodeller er definert på to nivåer i undergrunnen i Jan Mayenryggen; de to første i eocen [øst og vest og den tredje i et ikke nærmere aldersbestemt nivå under de tykke lagene med basaltisk lava som ligger under eocen (sub-basalt)]. Lagene under lavaen er vanskelige å kartlegge. Lagene fra eocen derimot er godt avbildet på seismikken, noe som gir en mye sikrere kartlegging. De to eocen-modellene fordeler seg geografisk langs hver sin side av Jan Mayenryggen, mens sub-basalt modellen dekker hele ryggen.

 

Oversiktskart med utbredelse av letemodeller

Figur 7.13 Oversiktskart med utbredelse av letemodeller; eocen øst (grønn), eocen vest (rød), sub-basalt (grønn+rød).

 

Kildebergart og migrasjon

Alle de tre letemodellene forutsetter migrasjon av olje og/eller gass fra de samme kildebergartene, dvs. skifre i overjura-, midttrias- og midtperm. Det er usikkert hvor dypt disse kildebergartene ligger begravet eller om alle er til stede i Jan Mayenryggen. Modningsmodeller viser at dersom kildebergarter er til stede på gunstige begravningsdyp, er det stor mulighet for at minst én fortsatt genererer olje og/eller gass. I så fall vil petroleumsfellene i sub-basaltmodellen ligge gunstigst til for inn-migrasjon av petroleum, fordi dette nivået har kortest vei ned til kildebergarten( e). Petroleum i de to letemodellene fra eocen har en lenger vei å migrere fordi eocen ligger lenger opp i lagrekken, og fordi de tykke lavalagene kan virke som en barriere på veien opp for petroleum.

 

Reservoarbergarter

Reservoarbergarten i letemodellene i eocen antas å bestå av en ren, kvartsrik sandstein med gode reservoaregenskaper, dvs. høy porøsitet og permeabilitet (gjennomstrømningsevne). Prøver av denne sandsteinen viser at den til forveksling likner på en tilsvarende sandstein fra eocen på Øst-Grønland, den såkalte Bopladsdalenformasjonen. Det er derfor rimelig å anta at sandsteinen som det er tatt prøve av på Jan Mayenryggen tilhører samme formasjon, og at den finnes i et stort område.

I sub-basaltmodellen kan det være sandsteinreservoarer i flere nivåer. De mest sannsynlige er sandsteiner avsatt på grunt vann i trias og/eller i jura. Disse forventes å være ekvivalente med de svært gode reservoarbergartene som finnes i tilsvarende nivå på Jameson Land på Øst-Grønland og på Haltenbanken i Norge.

 

Fellemekanismer

De to eocenmodellene skiller seg først og fremst fra hverandre på grunn av type fellemekanisme. Fellene i eocen vest-modellen består av forkastningsblokker som er rotert og begravet i tett skifer. Sandsteinslagene er dermed stilt på skrå og effektivt forseglet i tuppen av forkastningsblokkene, noe som gir gode feller for oppstigende petroleum, se figur 7.14. De vestlige delene av Jan Mayenryggen er gjennomsatt av forkastninger som danner slike feller.

 

Figur 7.14 Seismisk tverrsnitt over Jan Mayenryggen. Lokaliseringen av letemodellene omtalt i teksten er markert. Lokalisering framgår av den røde linja på det innfelte kartet. Kartet viser også vanndyp (rødt = grunt, blått = dypt) og letemodellomrissene.

 

Den østlige flanken av ryggen, med eocen øst-modellen, har få forkastninger og lagene skråner jevnt ned mot dyphavsbassenget i øst (Ægirbassenget). Petroleumsfellene i denne modellen antas i hovedsak å bestå av stratigrafiske feller, dvs. steder der sandsteinen kiler ut, omgitt av skifer. Siden lagene er skråstilt, vil slike utkilinger av sandsteinen i oppoverbakke danne feller forseglet av den omsluttende skiferen.

På grunn av de harde basaltlagene finnes det så langt ikke noe detaljert bilde fra seismikken av typene petroleumsfeller i sub-basaltmodellen. Imidlertid er det slik at forkastningene i lagene over lavaene også går gjennom lagene under lavene og gir roterte forkastningsblokker i disse. På Øst-Grønland og på Haltenbanken ble lagene i jura og eldre nivåer utsatt for en periode med forkastningstektonikk før lavalagene kom på plass. Derfor finnes det trolig petroleumsfeller dannet av roterte forkastningsblokker gjennom hele denne letemodellen.

 

Ressursevaluering

 

Metodikk

Det er alltid usikkert om det kan finnes petroleum i et område. Beregning av ressurser i letemodeller tar hensyn til usikkerheten ved å risikovurdere de ulike parametrene som har betydning for tilstedeværelse og oppbevaring av petroleum. I tillegg er letemodellene definert med usikkerhetsfordelinger for ulike reservoarog væskeparametre.

Utarbeidelse av letemodeller er en metode for å systematisere og gruppere de geologiske parametrene som kjennetegner letemodellene og som skiller dem fra andre letemodeller.

 

Resultat av ressursevalueringen

Det er utarbeidet tre letemodeller i Jan Mayen-området: To letemodeller i bergarter av eocen alder (ca. 55 – 35 millioner år gamle), og en i eldre bergarter som ligger under vulkanske bergarter (sub-basalt letemodell). De to eocen-modellene fordeler seg geografisk langs hver sin side av Jan Mayenryggen, mens sub-basaltmodellen dekker hele ryggen (figur 7.14). Alle de tre letemodellene forutsetter migrasjon av olje og/eller gass fra de samme kildebergartene. Det er derfor lagt inn avhengighet mellom letemodellene for tilstedeværelse av kildebergart. Det er også lagt inn avhengighet mellom eocen-letemodellene med hensyn til oppbevaring av petroleum.

Forventede utvinnbare ressurser for Jan Mayen er beregnet til 90 millioner Sm³ o.e. Det er vanskelig å kartlegge lagene under basalten, og det er derfor svært usikkert, spesielt for sub-basaltletemodellen, om det er petroleum til stede under disse lagene. Usikkerheten gjenspeiles i ressursfordelingen, med en nedside uten funn (0 millioner Sm³ o.e) og en oppside (P05) på 460 millioner Sm³ o.e. (fem prosent sannsynlig at ressursene er lik eller større enn 460 millioner Sm³), se figur 7.15. Det er 44 prosent sannsynlig at det blir gjort ett eller flere funn.

 

Fordeling av de totale utvinnbare ressursene for Jan Mayen-området

Figur 7.15 Fordeling av de totale utvinnbare ressursene for Jan Mayen-området. Figuren til høyre viser ressursfordelingen dersom det gjøres minst ett funn som bekrefter minst en letemodell.

 

Det store usikkerhetsspennet skyldes at ingen av letemodellene i Jan Mayen-området er bekreftet. Dersom minst en av letemodellene blir bekreftet gjennom boring, vil forventede ressurser i området øke til om lag 200 millioner Sm³ o.e, figur 7.15, med en nedside (P95) på om lag 20 millioner Sm³ o.e. og en oppside (P05) på om lag 650 millioner Sm³ o.e.

Figur 7.16 viser den kumulative fordelingen av de utvinnbare ressursene for Jan Mayen-området, dersom det gjøres minst ett funn som bekrefter minst én letemodell. Figuren viser bidragene fra de ulike letemodellene. Det er letemodellen for sub-basalt som bidrar til de store ressursestimatene.

 

Kumulativ fordeling for de totale utvinnbare ressurser i Jan Mayen-området og viser bidragene fra de ulike letemodellene.

Figur 7.16 Kumulativ fordeling for de totale utvinnbare ressurser i Jan Mayen-området og viser bidragene fra de ulike letemodellene.

 

De forventede utvinnbare ressursene fordeler seg på om lag 70 millioner Sm³ væske og om lag 20 milliarder Sm³ gass. Dersom det gjøres minst ett funn som bekrefter minst en letemodell, fordeler ressursene seg på om lag 150 millioner Sm³ o.e. væske og 50 milliarder Sm³ gass, se figur 7.17.

 

Kumulativ fordeling av de totale olje- og gassressurser i Jan Mayen-området, gitt at det gjøres minst ett funn som bekrefter minst én letemodell.

Figur 7.17 Kumulativ fordeling av de totale olje- og gassressurser i Jan Mayen-området, gitt at det gjøres minst ett funn som bekrefter minst én letemodell.

 

Estimatene av de uoppdagede ressursene i Jan Mayen-området er svært usikre. Det er potensial for funn av olje og gass. Fordelingen mellom olje og gass er anslått til 75 prosent olje og 25 prosent gass. En bedre forståelse av hvordan letemodellene fungerer og en bekreftelse gjennom funn, kan gi en betydelig ressursoppside.

 

INTERNASJONAL KRONOSTRATIGRAFISK TABELL

 

Opp
Til toppen av siden