Oljeutvinning i revers

samle-ingress
10.06.2014
Verden jakter på muligheter for å kvitte seg med den problematiske gassen CO2. Oljedirektoratet har vist at det går an å lagre store mengder på norsk sokkel.

Men så lenge det ikke er tillatt å importere CO2 til dette formålet, eksporterer vi kunnskap om hvordan det kan gjøres.

Siden 2011 har OD gitt ut CO2-atlaser for den norske delen av Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Dessuten et ajourført samleatlas over lagringsplasser, der vi blant annet gir en inngående beskrivelse av metodikken bak arbeidet.

For at temperaturen i verden ikke skal stige med mer enn to grader, må om lag 120 milliarder tonn CO2 fanges og lagres mellom 2015 og 2050, ifølge det internasjonale energibyrået IEA. Innen den tid må mer enn 3000 fangst- og lagringsanlegg være i drift, fastslår byrået. I fjor var tallet åtte.

ODs atlas viser at det teoretisk er mulig å lagre 80 milliarder tonn CO2 på sokkelen. Norge har med andre ord masse lagringsplass, mens vårt samlede, årlige utslipp ligger rundt 50 millioner tonn. Til sammenligning slipper ett enkelt, tysk kullkraftverk – Jänschwalde i Brandenburg – ut om lag halvparten så mye i løpet av et år.

Etterspurt kunnskap
Vi i Oljedirektoratet har ikke funnet opp hjulet. Andre land har gjort tilsvarende øvelser og utarbeidet atlas over mulige deponier, hovedsakelig på land. Men ingen har tilgang på et så omfattende datagrunnlag som oss: detaljert informasjon om reservoarer, boreoperasjoner og brønner, samlet inn av selskapene som har drevet med olje- og gassutvinning i Norge i nesten 50 år. Disse dataene, tatt vare på og systematisert av OD, har gjort det mulig å fullføre oppdraget vi fikk fra Olje- og energidepartementet for fem år siden om å kartlegge mulige CO2-deponier til havs. Dette, og den geologiske kompetansen vi har i organisasjonen, som har gjennomført flere analyser og reservoarsimuleringer i arbeidet med å produsere atlasene.

Vi har kartlagt formasjoner fylt med sjøvann og andre “lommer” i undergrunnen på sokkelen, blant annet nedstengte olje- og gassfelt. I evalueringen av om disse strukturene egner seg til lagring, har vi brukt det vi har av kunnskaper om reservoaregenskaper, forseglingsbergarter, migrasjonsruter, lagringskapasitet og overvåkingsmetoder.

CO2-lagring er på mange måter oljeutvinning i revers. De samme geologiske strukturene som har holdt på olje og gass i millioner av år, skal kunne ta imot og holde på CO2 som blir injisert ovenfra. Det viktigste kriteriet er at deponiene er tette, slik at CO2-en ikke lekker ut i uoverskuelig framtid.

En grunn til at arbeidet med atlasene ble satt i gang, var at det pågikk en prosess i EU med å finne ut hvor store mengder CO2 som kunne lagres i medlemslandene. EU antok da at 25 prosent av gassen kunne lagres i den norske delen av Nordsjøen. Sammen med behovet for å nå egne mål om lavere utslipp av klimagasser, satte dette fart i norske myndigheters arbeid med å kartlegge lagringsmulighetene utenfor kysten av Norge. Dette kan være interessant for land med store utslipp av CO2.

Hindringer i veien

Det er i dag ikke lov å frakte CO2 til havs over landegrensene, fordi CO2 blir definert som søppel i det internasjonale regelverket. Men det fraktes allerede i dag mindre mengder CO2 på skip, til kommersielt bruk i blant annet landbrukssektoren og i bryggeribransjen. I slike tilfeller defineres CO2 som en vare, og er dermed lovlig å frakte mellom landene.

Selv om det fortsatt trengs mer kunnskap og teknologiske løsninger for å lagre store mengder CO2, ligger utfordringene først og fremst i regelverket. Og ikke minst i å finne en forretningsmodell som skal gjøre det attraktivt å ta i bruk CO2-lagring. For eksempel ved å injisere CO2 for å øke utvinningen av olje fra felt, eller fordi CO2 blir så dyrt å slippe ut at lønnsomheten ved å lagre den overstiger kostnadene.

Inntil regelverk og forretningsmuligheter er på plass, eksporter OD kunnskap til resten av verden. Forskningsmiljøer, undervisningsinstitusjoner og myndigheter i land over hele verden tar kontakt for få tilsendt atlas, og for å lære om kartlegging og kvalifisering av CO2-deponier.

VI har blant annet fått flere forespørsler om informasjon fra statsoljeselskaper i Asia, fordi petroleumsreservoarene i regionen har en svært stor andel CO2. Det finnes gassreservoarer utenfor Vietnam med så stort CO2-innhold at de er umulige å produsere, og gassen i det enorme Natuna-feltet utenfor Indonesia inneholder 70 prosent CO2. Til sammenligning inneholder gassen fra Sleipner-området i Nordsjøen – hvor Statoil har injisert om lag én million tonn CO2 hvert år siden 1996 – omtrent ti prosent.

På norsk sokkel i dag blir CO2 skilt ut på feltene Sleipner Vest, Snøhvit og Gudrun og lagret i vannfylte geologiske formasjoner. I framtiden kan det bli nødvendig å gjøre dette på flere felt, og OD har kartlagt strukturer som kan egne seg til dette formålet.

Så vil tiden vise om norsk sokkel også kan bidra til at FNs og politikernes klimamål kan nås.


Oljedirektør Bente Nyland er en av Stavanger Aftenblads faste energikommentatorer. Denne kommentaren ble publisert i papiravisen og på Aftenbladets nettsted torsdag 5. juni.