Sokkelstormakten Norge

27.11.2012
Oljedirektør Bente Nyland er en av Stavanger Aftenblads faste energikommentatorer. Denne kommentaren ble publisert på Aftenbladets nettsted tirsdag 20. november.

Norsk sokkel er utvidet betraktelig siden de første grenselinjene  i havet ble trukket midt på 1960-tallet. Det har vært vekst både mot vest, øst, nord og sør, men nå blir den ikke større, i alle fall ikke på den nordlige halvkule.

Området øst i Barentshavet er det siste norske «landnåmet» til havs. Den etterlengtede avtalen med Russland trådte i kraft 7. juli 2011 som resultat av langvarige forhandlinger med Russland. Det tidligere omstridte området, eller gråsonen, ble etter om lag 40 år med forhandlinger delt på midten, og vi kunne føre 87.500 kvadratkilometer inn i regnskapet over nytt hav. Det nye området utgjør et areal som tilsvarer ca to tredjedeler av Nordsjøen.

Denne siste utvidelsen kom bare et par år etter forrige utvidelse av norske havområder. I 2009 godkjente FNs havrettskommisjon det norske kravet om eierskap til havområder langt vest i Norskehavet og inn i Polhavetnord for Svalbard. Disse nye yttergrensene ble fastsatt etter grundig forarbeid og dokumentasjon fra Oljedirektoratets geologer og medførte at havområdet vårt økte med vel 200.000 km2.

Det skrives mye om kappløpet mot Nordpolen, om hvilke land som kan gjøre krav her. Både Danmark og Russland har hevdet sin rett. Men med de retningslinjene som gjelder for utbredelse av et lands kontinentalsokkel, er det klart at Norge ikke vil melde seg på i denne kappestriden. Selv om det kanskje var en nordmann som var først på Nordpolen.

Da Norge i 1965 undertegnet bindende delelinjeavtaler til havs med Storbritannia og Danmark, skjedde det også etter intense forhandlinger. Som i Barentshavet øst, var det midtlinjeprinsippet som lå til grunn da de nye grensene ble tegnet opp. Allerede fire år etter at avtalene var undertegnet, ble det første store oljefunnet gjort på norsk sokkel. Norge kom svært godt ut av grenseavtalene. Flere av de største norske oljefeltene, som Ekofisk, Gullfaks og Statfjord, ligger tett inn mot våre naboland. Friggfeltet, som nå er stengt, ble til og med bygd ut med plattformer både på britisk og norsk side, forbundet med gangbro. (De som jobbet på Frigg, kunne handle kvote på taxfree). Det gjenstår å se om de nye havområdene i Barentshavet øst blir like lukrative for Norge.

Norske havområder på den nordlige halvkule utgjør ca 2.140.000 kvadratkilometer, det er nesten sju ganger mer enn Fastlands-Norge. I tillegg har Norge lagt fram grensekrav for havområdene rundt de norske bilandene Bouvetøya i Sør-Atlanteren og Dronning Maud Land i Antarktis. På grunn av Antarktistraktaten er grenseforslaget utenfor Dronning Maud Land bokstavelig talt lagt på is, Men Bouvetøya ligger utenfor traktatområdet, og grenseforslaget blir trolig behandlet av Kontinentalsokkelkommisjonen i løpet av de nærmeste årene. Det kan medføre nye 500.000 km2 norsk hav .

Konvensjonen om kontinentalsokkelen ble etablert i 1958, etter et intiativ fra USA som ønsker råderett over kontinentalsokkelen sin. Alle kyststater fikk med dette suveren rett til å utforske og utnytte naturressurser på sin del av kontinentalsokkelen.

Beregning av sjøterritorium skal etter den folkerettslige hovedregelen ta utgangspunkt i linjen for lavvann langs kysten. Denne såkalte grunnlinjen er trukket mellom grunnlinjepunktene, som går langs de ytterste holmer og skjær. Med alle våre holmer og skjær langt ut fra fastlandet, kan vi vel si at Norge har vært heller heldig med kystlinjen.

Råderetten over havområder betyr også råderett over olje og gassressurser.  For Norge er det viktig å vite hvor mye det dreier seg om. Det er OD sin jobb å skaffe kunnskap og holde orden på regnskapet over dette.

Kartlegging ved hjelp av seismikkinnsamling og tolkning av seismiske data er en viktig metode for å finne ut hvor ressursene ligger. Bare OD har anledning til å kartlegge områder som ikke er åpne for petroleumsvirksomhet. Derfor er det vi som samler seismikk på vegne av myndighetene – ikke oljeindustrien.  

Både i sommer og i fjor sommer samlet vi seismikk øst i Barentshavet og rundt Jan Mayen for å estimere olje- og gassressursene i disse områdene. Geologer og geofysikere i OD arbeider i høst på spreng for å tolke data herfra. Resultatet skal med i de to stortingsmeldingene som blir lagt fram til våren, når politikerne skal beslutte om disse havområdene skal åpnes for petroleumsvirksomhet.

OD har foretatt en førstegangs kartlegging av det meste av norsk sokkel. Bare deler av Skagerak og  nordlige deler av Barentshavet nord for Bjørnøya og nord for Svalbard gjenstår. Kartleggingen i Barentshavet fortsetter til neste år. I statsbudsjettet er det foreslått å sette av 130 millioner kroner til dette.

Det er viktig for norske myndigheter å ha kunnskap om petroleumsressursene. Det er en forutsetning for en faktabasert og langsiktig ressursforvaltning, slik norske myndigheter har tradisjon for. Kartleggingen er derfor en viktig forutsetning for norsk petroleumspolitikk. Og for å kunne planlegge norsk økonomi i lys av framtidige petroleumsinntekter.

Norsk sokkel har gitt det norske samfunnet store rikdommer. Nå er vi i den heldige situasjonen at de nye havområdene kan åpne for nye muligheter.