Hundre meter fra mål

26.01.2012
Sandnessjøen tilbyr tomter og gjør seg lekker for oljeindustrien. Den langsomt oppvåknende byen på Helgelandskysten får godt betalt. Men på flyplassen skorter det.
  • Bjørn Rasen og Monica Larsen (foto)

Næringssjef Stig-Gøran Olsen

Ledige tomter.
Næringssjef Stig-Gøran Olsen har romslig med plass til bedrifter som vil etablere seg i Sandnessjøen.

 

”Vi er mentalt forberedt. Folk her har opplevd opp- og nedturer tidligere. Men den optimismen jeg ser nå, har jeg ikke sett før,” sier Hallvard Benjaminsen i BPs nyetablerte Skarv-organisasjon.

”Vi unge ser på det som skjer nå som en mulighet til å få jobb senere,” sier skoleelev Sofie Benjaminsen.

”Omsetningen i detaljhandelen per innbygger er den nest største i Nord-Norge og nummer 13 på landsbasis,” oppsummerer næringssjef Stig-Gøran Olsen.

”Det gikk rundt, ja, men ikke mer. Så hørte jeg om Skarv, og da kjørte vi videre,” forteller transportgründer Hans Ivar Henriksen.

”Hva er utvikling utover nye fasader? Flere må tørre å mene noe om byens identitet og innhold uten fare for å bli møtt med negativ kritikk,” utfordrer kunstner Ina Otzko.

I likhet med mange andre ankommer vi Sandnessjøen, strategisk plassert på en av landets flotteste kyststrekninger; Helgelandskysten. ”Folk flytter hjem,” sies det. Foruten de tilbakevendende sjelene som ser sin sjanse til å være med på en lenge etterlengtet opptur på hjemstedet nær Polarsirkelen, trekkes fremmede hit. De utvikler, bygger forretningsvirksomhet og de bosetter seg i Norges ferskeste oljeby.

Om etablering og boligkjøp skyldes flyskrekk, eller at folk vil unngå ubehaget ved å humpe inn i vindkastene med et av de små Widerøeflyene hver uke, sier ikke statistikkene noe om. Flyene er små fordi landingsstripen er kort. Det vil si, den er 100 meter lengre og dermed lang nok. Tilstrekkelig til at større fly kan lande her.

Problemet er bare at de sist 100 meterne er pukkstein. Asfalten mangler. Landingslys på dette strekket er også fraværende. Flyplassens ende har ligget brakk lenge. I Sandnessjøen venter innbyggerne på at Avinor – ansvarlig for de statlige flyplassene og flysikring i Norge – skal beslutte å utvide det som er definert som en kortbaneflyplass.

Større fly og flere direkteruter er en nøkkelfaktor for at Sandnessjøen skal komme helt i mål, er omkvedet. Flyruter er som et fysisk Internett. Og i dag forventer alle bredbånd.

”Jeg håper virkelig ikke flyplassen blir en brems for oss,” sier en småbekymret næringssjef Stig-Gøran Olsen.

 

Langsomt mot nord

Tall fra Oljeindustriens landsforening viser at oljenæringens inntog i Nord-Norge ikke er et fjernt framtidsbilde. Det skjer her og nå. Petroleumsindustrien i Nord- Norge omsatte i fjor for 3,6 milliarder kroner. De siste åtte årene har omsetningsøkningen i Nordland vært på formidable 600 prosent, i Troms på 86 prosent og 147 prosent i Finnmark.


Skarv

Skarv ligger i nordre del av Norskehavet på 350 til 450 meters havdyp. Feltet er bygget ut med en flytende produksjonsinnretning (FPSO) som er knyttet til fem brønnrammer på havbunnen. Feltets utvinnbare reserver er estimert til 16,5 millioner kubikkmeter olje, 42 milliarder kubikkmeter gass og 5,5 millioner tonn NGL.

 

 

Sandnessjøen er et knutepunkt for sjø- og veitrafikk på Helgelandskysten.

Knutepunkt.
Sandnessjøen er et knutepunkt for sjø- og veitrafikk på Helgelandskysten.

 

Paradoks

Å bli en etablert oljeby, og i sterkere grad få ta del i det norske oljeeventyret, betyr vekst, velstand og lyse framtidsutsikter for de kommende generasjoner.

Det at flyplassen på Stokka ennå ikke har de nødvendige 1199 meterne med godkjent flystripe, er et paradoks i Sandnessjøen. For som én av de 7342 innbyggerne (per 1. juli 2011), næringssjef Olsen, har lært av de andre oljebyene i Norge, de tre viktigste elementene som må være på plass er tilgjengelig areal, tilgjengelig areal og tilgjengelig areal. Det mest tilgjengelige, men akk så ubrukelige arealet, er altså de 100 meterne i enden av rullebanen på flyplassen. Det krever 11,7 millioner kroner å realisere disse meterne.

Når vi treffer Olsen i det som i dag er rådhuset – og som tidligere var televerksbygget – ytterst på et nes utenfor sentrum. I sin presentasjon viser den tidligere banksjefen en god hånd med tall og imponerende planer for Sandnessjøen og regionen. Olsen forlot bankvesenet for to år siden til fordel for den nyopprettede stillingen som næringssjef i Alstahaug kommune.

Som seg hør og bør planlegges nytt kulturhus. Den gamle kinoen har utspilt sin rolle. Det gamle bassenget er stengt, og det utarbeides planer for et nytt badeland. Ett kjøpesenter er ikke nok, og derfor skal det bygges ett til. De mange tilreisende skal få flere overnattingstilbud. De som vil bo her permanent, tilbys nye boligtomter. Planer for 500 nye boenheter har nylig sklidd gjennom kommunal behandling.

 

Startskuddet

Forsynings- og spesialfartøyene er allerede på plass i havnen. Hovedårsaken er at det BP-opererte Skarvfeltet snart skal starte produksjonen. I 2006 proklamerte daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen på en oljekonferanse at Skarv-organisasjonen skulle legges til Sandnessjøen. Champagnekorkene spratt i været. Stortinget godkjente utbyggingsplanene i desember 2007. Siden har aktiviteten vært raskt stigende. Derfor er også en ny havneterminal på flere hundre meter under planlegging.

”Vi har masse ledig plass og rikelig tilgang til sjøen på flere sider,” sier Olsen.

Næringssjefen tar oss med på en kjøretur gjennom Sandnessjøen for å vise fram mulighetene. 

Noen gater fortoner seg som rene byggesoner. Mange gjestearbeidere driver med oppussing av hus og bygninger. Handlegatene framstår som døsige. Det er få lokale innbyggere ute på handletur eller ute i andre ærend. Klokka er fem om ettermiddagen, og det er trolig middagstid for flertallet. Men byens store sønn, dikterpresten Petter Dass, holder stand på et lite torg i sentrum. Statuen framstiller ham med armene slått ut. Er det et uttrykk for oppgitthet over utviklingen? Eller betyr det hva venter dere på, grip sjansen.

 

Sandnessjøen

Pynter fasaden.
Sandnessjøen ruster seg for en ny tid. Det graves og pusses opp i sentrum.


Olsen kjører ut av bykjernen, ut mot et av baseområdene. Han parkerer like ved et gammelt, vindskjevt og fraflyttet hus på en lang eng som munner ut ved et kaianlegg og mange nye bygg. Her møtes gårsdagen og morgendagen. I et av de nye byggene holder driftsorganisasjonen for Skarv hus.

Næringssjefen slår ut med armene som for å vise uendelige muligheter. Her skal det bygges mer.

”Status for få år siden var stagnasjon og nedleggelser, eksempelvis Televerket hvis bygg nå er omgjort til rådhus. Folketallet gikk ned. Men den pilen er snudd nå. Vi får positive tilbakemeldinger. Folk her sier ja, ikke nei.”

Det kunne gått annerledes, innrømmer han. Prosjektet for å få Skarv til Helgeland lykkes i konkurranse med byer som Kristiansund, Bodø og Harstad.

 

Champagne

Da champagnekorkene var ryddet bort, ventet hverdagen. Olsen medgir at kommunen har voksesmerter: ”Vi kunne også trengt statlige omstillingsmidler i form av subsidierte lån.”

Mye skal skje på kort tid. Det krever store investeringer. Lokale og nasjonale næringslivsinteresser har investert 500-600 millioner kroner i ny base, og totalt er det investert over én milliard kroner.

Olsen sier Sandnessjøen lærer mye av oljebyen Kristiansund og forsøker å være føre-var i både praktiske og politiske spørsmål. Mye handler om å tilgjengeliggjøre areal.

”Det skjedde et paradigmeskifte i 2006, og vi kunne starte vår planlegging etter Skarv-beslutningen. Det finnes flere felt i nærheten. Erfaringen tilsier at det skjer noe når et tredje felt faller på plass. Vi tror det kommer,” sier han og smiler bredt.

Oljevirksomheten blir viktig for hele regionen. Olsen ser ut over bygrensen. Han ser at Mosjøen knyttes nærmere og får sin del av oljekaken. Mo i Rana er også en del av regionen.

Nabokommunen Leirfjord er aktuell boligkommune for mange. Her tilbys tomter ned mot 40 000 kroner. Den mektige Helgelandsbrua knytter Leirfjord til Sandnessjøen. Den 1065 meter lange forbindelsen over Leirfjorden ble kåret til Norges vakreste bru i 2010, og er en del av fylkesveg 17 – en av Norges mest spektakulære turistveier.

Sett i det lyset tjener en tur over brua som en inspirerende start på dagen for pendlere – så lenge vindstyrken ikke overstiger 31 meter i sekundet – sterk storm. Da stenges brua, og pendlerne kommer for sent på jobb. Og det hender.

En annen viktig næring, nemlig havbruk er hovedsakelig basert på Herøy utenfor Sandnessjøen. Hver dag henter 20 vogntog laks. Fra Sandnessjøen har de ikke annet valg enn utfartsveien fra 1950-tallet.

Flåten av vogntog er større enn fiskeflåten i denne regionen. Fiskerne opererer hovedsakelig fra øyene utenfor; Herøy, Lurøy og Dønna. Fiskebåtene vi ser i Sandnessjøen står trygt plassert på land. Verftsområdet er tettpakket med fartøy som er inne for reparasjon og vedlikehold.

 

Hans Ivar Henriksen

Mil etter mil.

Transportgründer Hans Ivar Henriksens enmannsbedrift har vokst til flere ansatte og flere kjøretøy etter at oljeindustrien kom til Helgelandskysten.

 

Mil etter mil

Om næringssjef Olsen kjører bil, så kjører Hans Ivar Henriksen lengre. Den tidligere bussjåføren for Veolia fikk konsesjon og startet sitt eget selskap for elleve år siden: ”Utgangspunktet mitt var å kjøre flybuss og minibusstransport. Jeg er en av dem som kan si at oljen reddet flybussen og selskapet mitt.”

Helgelandsbrua


<Kommunikasjon.
Helgelandsbrua ble kåret til Norges vakreste i 2010. Den er dessuten viktig for å knytte Helgelandskysten sammen.


Under vår eksklusive, guidede tur forteller han at han var i tenkeboksen. Selskapet hadde knapt livets rett. Så kom nyheten om Skarv til Sandnessjøen. Siden har Henriksens årlige kjørelengde økt jevnt og trutt. Selskapet har nå seks fulltidsansatte sjåfører, fire i deltidsstillinger og noen som kjører på timebasis.

Henriksen pleide å gjøre alt kontorarbeidet selv etter at bilen var parkert for dagen. Det går ikke lenger. For å få logistikkabalen til å gå opp, blir kontoret fra og med januar 2012 bemannet med én ansatt.

Helgeland transportservice, som selskapet heter, bidrar også til å dra Mosjøen og Sandnessjøen sammen. Da forrige finanskrise slo inn, rammet det autosenteret i Mosjøen. Henriksens ”finanspakke” førte til at han overtok minibussene der, mens forrige eier driver verksted for alle kjøretøyene.

I likhet med flyplassen er ikke turistveien mellom de to byene god nok for den næringsutviklingen som skjer. For turister er veien og den timelange turen en opplevelse, mens den for sjåfører innen tungtransport og busser er en prøvelse. Løsningen er en ny tunnel som kutter flere trange svinger samt reduserer reisetiden til 40 minutter.

 

Dør til dør

Flere ganger i døgnet ser Henriksen småflyene flakse inn på den korte landingsbanen. For ham har det vært som storken som kommer med ny, verdifull last. Henriksen behandler nemlig alle passasjerer som om de er hans egne. Ved påstigning spør han høflig hvor den nylig ankomne skal, ikke for å være småbypreget nysgjerrig, men for å kjøre dem dit de skal – til døren.

Henriksen får høre det. I Helgelands Blad 29. august 2011 hadde oljearbeider Egil Lund sitt leserinnlegg på trykk hvor han konkluderer: ”landets beste flybuss, for ikke å si verdens beste.”

Sandnessjøen er en smal by, forklarer Henriksen. Den er strukket ut slik at det som oftest kun handler om korte avstikkere for å bringe kundene helt fram. Kundene har det blitt stadig flere av. Passasjerveksten på flyplassen er over 30 prosent de siste tre årene. På årsbasis har Henriksen totalt 71 000 passasjerer å høste inntekter fra. Og flere kan det bli.

Etter hvert har selskapet hans fått flere hjul å stå på. Foruten flybussen, som ruller 80 000 kilometer i året, kjører han pakker. Gjett hvilken næring som står for størsteparten av bestillingene? Midt i pakkelogistikken har han også fått kontrakt på avisdistribusjon og en del faste kjøreoppdrag. Og for dem som vil kjøre selv, tilbyr Henriksen leiebiler som representant for en av de ledende leiebilkjedene.

De mange næringslivsdelegasjonene som kommer for å studere fasilitetene i regionen har også en tendens til å leie inn Henriksen og en av hans flotte minibusser. Han kjenner alle veier og nøkkelpersoner.

 

Steinbra

En av nøkkelpersonene og ukuelige optimistene de ofte møter, er gründer og forretningsmann Øystein Barth-Heyerdahl. Vi møter ham ute i et grustak ved fjorden, omgitt av store, ennå uutnyttede landområder.

Lengre ute i fjorden siger et fartøy inn for å laste grus som skal pakkes over og under rørledninger på sokkelen. Barth-Heyerdahl sier at innkjøpene til fartøyet, i tillegg til steinlasten, beløper seg til 250 000 kroner hver gang det klapper til kai for å hente en ny last. Ukentlig kommer to-tre skip inn.

 

Øystein Barth-Heyerdahl

Vinn-vinn.
Øystein Barth-Heyerdahl knuser stein som selges til offshoreindustrien. Med det ryddes samtidig nye næringsarealer.

 

Til tjeneste

Optimismen råder, og han mener alle i Sandnessjøen står på: ”Vi er i en nybrottsfase ennå. Derfor er service nøkkelfaktoren; er det noe vi kan stå til tjeneste med.”

Bygg- og anleggsingeniøren har opplevd opp- og nedturer før. For ti år siden var det konkurser og ikke nyetableringer som preget overskriftene. ”Det var en dårlig idé å selge stein, og folk trodde vi var gærne.”

På industriområdet var det tidligere mekanisk industri som leverte produkter til offshore- og skipsindustrien. Opp til 300 mennesker hadde sitt arbeid her.

”Vi ble aldri de 1500 ansatte som vi håpet på. Etter hvert satt jeg alene i kontorbygget,” forteller han.

Trolig hadde Barth-Heyerdahl Norges største kontor med 35 000 ledige kvadratmeter til disposisjon. ”Luftslott,” lød avisoverskriften.

Så proklamerte Odd-Roger Enoksen Skarv. Barth-Heyerdahl møtte BP. Selskapet stilte nemlig krav til lokalt innhold i Skarvkontraktene: ”Trua satt langt inne. Vi husker tidligere forventninger til Statoil, men likevel ble det ingen kontrakt.”

Nederlandske interesser som skulle levere stein til Skarv, kom på banen. Barth-Heyerdahl og han kompanjonger i Coastbase Nordland, med 150 000 kroner i aksjekapital, lånte millioner for å kunne levere de etterspurte 1,5 millioner tonn med grus.

”Og jeg som aldri før har sprengt en stein,” ler han i dag.

Leveranse til oljeindustrien reiste nok en utfordring. Anleggets helse-, miljø- og sikkerhetskultur skulle være den samme som offshore. Med god hjelp, ikke minst fra BP, har Coastbase fått selskapet opp å stå. Anleggsfolkene er blitt som offshorefolk, og han mener selskapet har fått den nødvendige CV-en som kan brukes mot nye potensielle kunder.

”Grustaket er en vinn-vinnsituasjon for oss, kommunen og havnevesenet. Steinen måtte tas ut likevel for å utvide næringsområdet her,” sier Barth-Heyerdahl.

Totalt handler det om cirka 2000 mål. Da knyttes de to baseområdene, på hver sin side av neset, sammen.

Nye knoppskytinger er underveis. Produksjon av sugeanker og en næringspark for subseautstyr er to av prosjektene det arbeides med å realisere. Det krever investeringer av nye hundretalls millioner av kroner. Det finnes flere lokale investorer, og han har klokkertro på framtiden. Atter en gang.

 

Ungdommen

Sofie Benjaminsen< Optimistisk.
Sofie Benjaminsen ser bare muligheter i framtiden. Også hjemme i Sandnessjøen.

Framtiden møter vi på Sandnessjøen videregående skole, idyllisk plassert ved fjorden. Er så utsiktene idylliske, sett med unge øyne?

”Nå skjer det ting. Vi ser det positive med oljen, det bringer liv hit. Vi burde kanskje stilt flere spørsmål om næringen, men vi gjør det ikke. Her finnes ikke miljøvernorganisasjoner som Natur og ungdom, kun to ungdomspartier. Ingen er motstandere her,” sier 17-åringen Sofie Benjaminsen.

Hun er rask til å legge til at ”vi er ikke mindre engasjert her, men vi er færre folk.”

Vi møter henne i biblioteket på skolen. Hun vil nødig uttale seg for bastant om framtiden. Hvorvidt hun bor og arbeider i hjembyen om ti år, er langt i fra avklart: ”Når man er 17 år, så er ti år lang tid,” minner hun om. Likevel: ”Dette er hjemme: Folket. Naturen.”

Likevel ser hun at mulighetene for at hun og hennes venner kan ha en framtid her, øker betraktelig. Benjaminsen har førstehånds kjennskap til hva dette kan bety for familielivet: ”Pappa har pendlet så langt tilbake i tid som jeg kan huske.”

Faren, som jobber i oljeindustrien, har de siste årene pendlet til Hammerfest og Snøhvit-anlegget. Skarv-beslutningen betød at faren endelig kunne bytte ut ukentlige flyturer til fordel for sykkel (de fleste dager) til og fra jobb.

Selv ser hun for seg – akkurat nå – å bli psykolog eller sosialantropolog. Hun vil gjerne studere utenlands: ”Jeg er ikke bekymret for framtiden. Vi må bare være optimistiske – også med tanke på at vi kan få jobb her hjemme.”

Imens nyter hun ungdomstiden. Fritidstilbudet er godt, men lokalitetene er utslitt. Det gjelder bibliotek, svømmehall og kino. Kulturskolen, som hun selv går på, og teaterskolen mangler skikkelige og egnede lokaler. Bedre lokaler er svært viktig, særlig i vinterhalvåret: ”Det er jo mørkt her, så folk må gjøre ting innendørs.”

Om sommeren skjer mer utendørs. Benjaminsen og to venninner – alle med bakgrunn fra skolekorps – hadde en ”kul sommerjobb” i regi av kulturskolen. Prosjektet gikk under navnet Ungt entreprenørskap, og de tre var engasjert som omreisende musikere i Nordland: ”Vi jobbet som musikere i to måneder og opptrådte en rekke steder. Vi var en bedrift som vi også måtte markedsføre og føre regnskap for. Det var kjempespennende og gav oss verdifull erfaring.”

 

Felles frokost.

Felles frokost.
Tidligere ukependler Hallvard Benjaminsen kan nå daglig diskutere små og store tema rundt frokostbordet med datteren Sofie (t.v.) og kona Ingrid.

 

Kom hjem

Mer erfaring kan hun hente hos faren, Hallvard. Sofie sier at faren ikke har forsøkt å overtale henne til å ta petroleumsrettet utdanning, det nærmeste han har ymtet frampå om er nyttige ”samfunnsfag.”

Vi har flyttet oss én mil utenfor Sandnessjøen, nær flyplassen. Klokken er halv åtte og familien Benjaminsen sitter ved frokostbordet. En sjelden scene for inntil kort tid siden.

”Jeg begynte å jobbe i 1993. For første gang jobber jeg i Sandnessjøen,” sier Hallvard.

Muligheten kom med Skarvutbyggingen hvor elektroingeniøren er én av fem i BPs operasjonsrom.

Han har solid offshoreerfaring (blant annet fra Oseberg, Veslefrikk og Kvitebjørn) fra konsulentselskaper og leverandører til operatørselskapene. Han var innleid til Statoil før han begynte i fast stilling ved Snøhvit-anlegget i Hammerfest.

”Da jeg hørte at Skarv skulle ha base her, tenkte jeg at det blir vel som Norne. Statoil la nå en base ute på neset, men noe mer ble det ikke. I Plan for utvikling og drift (PUD) for Skarv er forpliktelsene mye klarere formulert: Hvor mange som skal jobbe her og hvilke funksjoner som legges hit. BP har vist stor vilje til å skape noe lokalt,” mener Hallvard.

Lokalt inkluderer for ham også Mosjøen og Mo i Rana: ”Sandnessjøens forhold til Mosjøen er bra, mens det ikke ennå er helt på plass i forhold til Mo i Rana.”

Han erfarer en ”enorm optimisme” hos folk i Sandnessjøen. Der Norne ikke har hatt særlig betydning, ser han at det stikk motsatte er tilfelle nå. Kjøpekraften har steget mye, husprisene stiger ”noe sinnsykt” og det har blitt store inntektsforskjeller mellom folk. Ikke alt like heldig, naturligvis.

Hallvard ser den samme gründerånden som i Hammerfest. Det graves og bygges, nye firma dukker opp hver måned.

”Den store forskjellen er at bedriftene kommer opp fra Vestlandet og etablerer seg og produserer i Sandnessjøen. Ansatte kommer hit og bosetter seg. Det skjedde ikke i Hammerfest på samme måte. Ennå kommer mye dit på trailer, slik det også skjedde med Norne,” sier Hallvard.

Derfor er han tilhenger av at Stortinget legger klare føringer ved behandling av PUD-er.

Regionen nærmer seg skikkelig fotfeste som oljeby, og da må ikke det offentlige svikte. Som eksempel trekker også han fram på de manglende 100 meterne på flyplassen.

”Her på Helgelandskysten er vi mentalt forberedt. Folk har tidligere vært med på flere opp- og nedturer. Men den optimismen vi ser nå, den har jeg ikke sett før,” sier han og får nikkende bifall fra kona Ingrid. Hun er lærer ved den videregående skolen.

Etter frokost pleier Hallvard å sykle til jobb. I dag gjør han et unntak og velger bilen. Få kan oppleve finere omgivelser på vei til jobb. Fylkesvei 17 er nasjonal turistvei.

BPs organisasjon har lokaler i et forholdsvis nytt bygg like ved den ene basen. I operasjonsrommet sitter Hallvard og kollegene i en stor halvsirkel, alle med minst to dataskjermer og mye kommunikasjonsutstyr som knytter dem til Skarv-skipet. Denne morgenen er kun én av dem på plass når vi ankommer. Den tidligere maskinsjefen fra en bøyelaster i Nordsjøen har også kommet hjem. Jarl Roger Johansen dagpendler fra Dønna, en ferjetur fra Sandnessjøen.

I denne perioden, det nærmer seg oppstart på feltet, har selvsagt ikke arbeidssituasjonen normalisert seg, og Hallvard har gjort flere turer ut på skipet. Men etter hvert skal teamet i operasjonsrommet bistå produksjonsprosessen nærmest utelukkende ved det topp moderne kommunikasjonsutstyret.

Ungdommene i regionen har fått nyss i dette nye og spennende. BP får stadig besøk av ungdommer som vil høre om elektro, mekanisk og brønnteknikk. Oljevirksomheten er blitt noe konkret i Sandnessjøen og ungdommene ser sin sjanse.

”Jeg tror det er plass til flere innen vår virksomhet. Som eksempel kan jeg nevne isolering av rør. Det er et fag og en nisje som i dag utelukkende utføres av importert arbeidskraft,” sier Hallvard Benjaminsen.

Vi forlater BP. Karene i operasjonsrommet skal starte dagens videomøte med Skarv-skipet.

Jarl Roger Johansen (t.h.) og Hallvard Benjaminsen

Operasjonsrommet.
Avanserte kommunikasjonssystemer gjør at Jarl Roger Johansen (t.h.) og Hallvard Benjaminsen i kontrollrommet på land samhandler i sanntid med produksjonsskipet Skarv ute i Norskehavet.



Kulturelt sett

Ina Otzko< Kritisk blikk.
Kunstneren Ina Otzko har levert kunst til Skarv-skipet. Hun tar til orde for en grundigere debatt om utviklingen av byen som nå har fått noe å leve av. Hun mener innbyggerne også må ha noe å leve for.

På en moderne kafé i sentrum treffer vi Ina Otzko, født og oppvokst i Sandnessjøen. Hun går som oftest hit fordi det ikke finnes noe godt alternativ.

Hun er en av kunstnerne som ble engasjert i utsmykkingen av Skarv-skipet, nærmere bestemt oppholdsrommet og kantinen på 11. dekk. Fotografiene er tatt i Botanisk hage i den tyske hovedstaden Berlin. Hun pendler cirka hver sjette uke mellom hjembyen og Berlin.

Allsidige Otzko og to andre kunstnere arbeider med utstillingen Welcome i et lokale inne i kjøpesenteret i gågaten.

Utstillingen skal romme tekst, lyd og bilder. Foreløpig framstår det hele som et skall, med noen Otzko-tekster montert på henholdsvis vegg og speil. Den ene lyder ”Access everywhere. Everyone looks out for their own interest.” Den andre ”Your problem is identified.”

Vi lurer på om dette er spark mot egne medborgere og kritikk av sårt tiltrengt utviking på Helgelandskysten.

Otzko mener at ”vi må selv ta ansvar og vise lederskap ved å lage ringvirkningene selv. Vi har strengt tatt alt vi trenger, men jeg mener vi må sette høyere krav til mer kvalitet og innhold. Vi må ikke falle for fristelsen til å bli middelmådige fordi noe er komfortabelt der og da. Hva legger vi som bor her, i begrepet utvikling?”

Nå kommer petroleumen. Skarv gir muligheter, og Otzko mener det er tiden for at folk må våge mer, se et større perspektiv og se nye sammenhenger. Hun opplever energien i byen som positiv, men er opptatt av kvaliteter ut over fasader, fine hus og nye biler. Hva tilbyr Sandnessjøen av kvalitet og tilbud til gjester og innflyttere? Natur holder hun utenfor her – den er udiskutabel.

”Folkene her får nå noe å leve av. Jeg er opptatt av at de samme folkene også får noe å leve for,” sier hun. I det legger hun verdier som ikke kan kjøpes for penger, snarere bli inspirert av og glad av.

Det er enda en stund til nytt kulturhus blir realisert. Otzko mener ventetiden må brukes aktivt. Kulturaktiviteten må opp, men akkurat nå skjer det motsatte. Hun mener lokal kultur går tapt og at historiske verdier står i fare for å gå tapt på grunn av politiske beslutninger. Selve sentrum er nærmest dødt, utelivet nærmest fraværende. Utstillingsvinduene, med et par hederlige unntak, her gir deg heller ikke handlelyst. Estetikken i bylandskapet ”er mer eller mindre fraværende og lar vente på seg.”

 

Stiller opp

Etter denne kraftsalven og en slurk cappuccino, gir hun ros. Hele byen stiller virkelig opp for teater, konserter og idrettsarrangement. Men kultur er så mye mer enn det.

”Min jobb som kunstner er å skape arbeider som inviterer folk til å se situasjoner på en ny måte. Noen ganger skjer det gjennom å provosere, men det er også viktig at kunst kan få være kunst for egen del.

”Jeg har ikke tro på noen kvikk-fix der vi river gamle bygg og setter opp nye. Å pusse på fasaden er det enkleste grepet, det er som å gå til frisøren. Vi må tenke gjennom hvordan vi vil utvikle byen vår. Nå har vi sjansen.”

Hun viser til at mange bygninger som forfaller og ønsker at kommunen vurderer å ta vare på de beste framfor å la markedskreftene råde fritt.

Sandnessjøen har bystatus, men Otzko peker på at sentrum mangler mange fasiliteter og kvaliteter som skaper identitet og som forbindes med en by. Spesielt peker hun på steder for trivsel og nytelse, eksempelvis bakeriutsalg og konditori, restauranter og kafeer.

Noen må våge å være litt sær, satse på kvalitet og ikke tenke på å dekke alles behov i et smell, men spesialisere seg litt: ”Vi har råvarene, men matkulturen trenger et gedigent løft.”

Otzko er trass i alt dette optimist og tror nødvendig utvikling kommer sent, men godt: ”Ellers hadde jeg ikke orket å engasjere meg i situasjonen og stedet slik jeg gjør.”

Apropos spisesteder. Lyspunktene finnes for dem som leter. Fiskekakene lagd etter gammel oppskrift på fiskeforretningen i Strandgata, er byens gourmethøydepunkt.

 

Venter på rapport

Og flyplassen? Forlengelsen er bare ett av cirka 20 små og store prosjekter Avinor vurderer å investere i. Samferdselsdepartementet har bestilt en rapport hvor Avinor skal gi sine anbefalinger. Ifølge lufthavnsjef Bjørn-Ivar Blix planlegges rapporten overlevert i slutten av februar.

Han peker på at 100 meter lengre flystripe ikke bare åpner for flere direkteruter, men også ruter som inkluderer både Brønnøysund (som har lengre landingsbane) og Sandnessjøen.

Oljebransjens ”krav” om økt tilgjengelighet er oppfattet her. Dersom den ønskede beslutningen ikke kommer, så vil kommunen og lokale næringslivskrefter arbeide med en alternativ finansieringsplan. Viljen er sterk i Sandnessjøen.