10 oljebud til å leve med

15.12.2010
I 1971 skrev Stortingets industrikomité det som i ettertid er blitt kalt de 10 oljebud. Innholdet har hatt betydning for retningen og utformingen av norsk oljepolitikk. Bjørn Vidar Lerøen har fulgt norsk oljevirksomhet fra de første år. Her etterprøver han oljebudene.

 

Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, gir komiteen i tilslutning til dette uttrykk for:

 

FØRSTE bud

At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.

 

Kommentar:

Dette bud må anses oppfylt. Staten ønsket at virksomheten skulle styres og kontrolleres av staten. Stortinget etablerte i forbindelse med opprettelsen av Statoil og Oljedirektoratet i 1972 en tredelingsmodell med en sentralstyringsfunksjon, en forvaltningsfunksjon og en forretningsfunksjon. Navneetikettene på denne oljepolitikkens trekant var Industridepartementet, Oljedirektoratet og Statoil. I 1978 ble Olje- og energidepartementet opprettet.

I 1984 besluttet Stortinget å splitte Statoils kontantstrøm gjennom opprettelsen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Statoil hadde fortsatt ansvaret for å forvalte de statlige eierandelene og å selge statens olje og gass.

Da Statoil ble børsnotert i 2001, ble det samtidig opprettet et nytt statsselskap for å ta vare på SDØE-porteføljen. Dette selskapet er Petoro. Som følge av børsnoteringen, besluttet Stortinget dertil å opprette Gassco, et statsselskap som fikk til oppgave operere transportnettet for gass fra feltene på den norske kontinentalsokkelen. Statoil er i hovedsak det selskap som tilbyr Gassco de tekniske tjenester for å gjøre selve jobben.

Også med Oljedirektoratet har det skjedd endringer, idet Stortinget i 2004 besluttet å skille ut sikkerhetsavdelingen, og opprette Petroleumstilsynet (Ptil). De revisjoner som er foretatt ivaretar fullt ut ønsket om nasjonal styring og kontroll for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.

 

ANDRE bud

At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.

 

Kommentar:

Da Ekofisk ble funnet trodde de fleste at dette ville kunne gjøre Norge selvforsynt med olje i 15-20 år. Raskt viste det seg at oljeforekomstene på den norske kontinentalsokkelen langt oversteg nasjonens egne behov. Norge ble derfor en stor eksportør av råolje, og er nå i ferd med å bli en enda større eksportør av gass. Norge vil i overskuelig fremtid være uavhengig av importert olje.

 

TREDJE bud

At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.

 

Kommentar:

Petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen har ført til at det er blitt utviklet en stor og sterk norsk petroleumsindustri. Sektoren sysselsetter i dag omkring 200 000 mennesker. På viktige teknologiområder har Norge skaffet seg en posisjon blant de fremste i verden. Dette gjelder innfor boring, store utbygginger til havs, undervannsløsninger og flerfasetransport i rørledninger. Norsk olje- og gassteknologi har også blitt en betydelig eksportvare.

 

FJERDE bud

At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.

 

Kommentar:

Oljen og gassen har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Rikdommen har også fått sitt motstykke i et høyt innenlandsk kostnadsnivå. Gjennom 40 år som oljenasjon har Norge også gjennomgått dyptpløyende strukturelle endringer som industrinasjon.

Oljeinntektene har i ulike faser satt Norge i stand til å føre en motkonjunkturpolitikk som har gjort landet unikt i forhold til de nasjoner det er naturlig å sammenligne seg med. Etter 40 år som oljenasjon har staten bygd opp reserver på over 3000 milliarder kroner i Statens pensjonsfond utland. Norge har også kunnet møte den globale finanskrisen med tiltak som har bidratt til å sikre lav arbeidsledighet og rimelig lønnsvekst.

I den perioden Norge har produsert olje og gass har klima og miljø fått mye større oppmerksomhet. Å være en stor produsent av petroleum samtidig som man ønsker å være blant de ledende nasjoner i arbeidet for bedre klima og miljø, har ofte vist seg å være en krevende kombinasjon. Norsk olje- og gassproduksjon kan på den annen side fremholdes som en av de reneste i global sammenheng.

 

FEMTE bud

At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.

 

Kommentar:

Dette budet har vært retningsgivende for ressursforvaltningen, og det har vært etterlevd slik at miljøhensyn har blitt ivaretatt og ført til stor verdiskaping.

 

SJETTE bud

At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.

 

Kommentar:

Dette ble et vanskelig bud å oppfylle. De to første feltutbyggingene på norsk sokkel, Ekofisk og Frigg, førte til at rørledninger for olje og gass ble ført til Tyskland og Storbritannia. De første ilandføringsstedene var Emden i Tyskland, Teesside i England og St Fergus i Skottland.

Det store gjennombruddet for ilandføring av petroleum til Norge og Kårstø kom med Statpipe og kryssingen av Norskerenna på 360 meters vanndyp tidlig på 1980-tallet. Senere lyktes det med rørledninger for gass til Kollsnes, Nyhamna, Tjeldbergodden og Melkøya og oljerør til Sture.

Med over 7000 kilometer undersjøisk rørledning befinner Norge seg i verdenstoppen.

 

SYVENDE bud

At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med både nasjonalt og internasjonalt siktepunkt.

 

Kommentar:

Dette budet er kanskje et av de som er blitt best etterlevd, og bekreftes av Norges rolle som en ledende olje- og gassnasjon i verden. (Se forklaringene til det første oljebud).

 

ÅTTENDE bud

At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.

 

Kommentar:

Dette budet ble oppfylt med en gang gjennom etableringen av Statoil i 1972. Statoil ble en viktig del av den norske modellen, men underveis skjedde det store revisjoner (se forklaringene til det første oljebud). Norge lot i motsetning til flere andre oljeland seg aldri friste til ren nasjonalisering. Konkurransen på norsk sokkel sikret medvirkning fra verdens ledende teknologimiljøer.

 

NIENDE bud

At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.

 

Kommentar:

”De særlige samfunnsforhold” ble tolket både som et innenriks- og et utenrikspolitisk anliggende. Fra starten innså norske politikere at petroleumsvirksomhet i nordområdene ville kunne bli sensitiv, først og fremst i forhold til vår store nabo i øst. Flere tok til orde for at nordområdene burde reserveres for norske oljeselskaper.

Det største uavklarte spørsmål var delelinjen mellom Norge og Russland. Etter forhandlinger gjennom fire tiår, er dette spørsmålet nå i ferd med å finne sin løsning.

Den innenrikspolitiske dimensjon var knyttet til ønsket om at den nordlige landsdel fikk del i en verdiskaping basert på egne ressurser. Utbyggingen av Snøhvit med ilandføring til Melkøya i Hammerfest er et paradigmeskifte for landsdelen.

Debatten om åpning av Lofoten og Vesterålen for oljeleting viser noe av den sårbarhet som er knyttet til nordområdene i et miljøperspektiv. Miljøbevegelsen har varslet en tøffere kamp mot petroleumsvirksomhet i disse områdene enn det vi har sett tidligere og lenger sør på norsk sokkel.

 

TIENDE bud

At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.

 

Kommentar:

Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg – far til statsminister Jens Stoltenberg – formulerte en gang utfordringen slik: ”Vi må sørge for å gi oljepolitikken en utenrikspolitisk dimensjon og utenrikspolitikken en oljepolitisk dimensjon.”

Selvfølgeligheter? Tilsynelatende, men likevel en viktig erkjennelse.

 

 

 

Foto: Arne Bjørøen