Geologiske hovedtrekk

16.04.2010

 

Figur 3. Landområder og havbunnen i de områdene som inngår i denne vurderingen. Høyder og dybder er oppskalert. I Nordland V er det kun den uåpnede delen som inngår.

Figur 3. Landområder og havbunnen i de områdene som inngår i denne vurderingen. Høyder og dybder er oppskalert. I Nordland V er det kun den uåpnede delen som inngår.

 

Strukturgeologi

Havområdene utenfor Nordland og Troms, som omfatter Vestfjorden, Nordland V, VI, VII, Troms II og Eggakanten (figur 3), har en variert og interessant geologi. kontinentalsokkelen er her på sitt smaleste, noen steder er den smalere enn 20 kilometer. Havdypet går ned til ca 400 meter. Fra ytterkanten av kontinentalsokkelen stuper havbunnen ned til dyphavsslettene som ligger mer enn 2500 meter under havflaten. 

Berggrunnen i Nordland VI og VII er oppdelt av markante grunnfjellsrygger. Mellom disse ryggene er det bassenger som er fylt med sedimentære bergarter. Den mest framtredende ryggen er Lofotryggen (figur 4 og 5), med forlengelse nordover mot andøya. Mellom Lofotryggen og fastlandet ligger Vestfjordsbassenget. Vest og nord for Lofotryggen ligger henholdsvis Ribbebassenget og Harstadbassenget. Ribbebassenget er fylt med sedimentære bergarter av jura og kritt alder (figur 7).  Harstadbassenget preges av en kraftig innsynkning i jura og kritt som gjør at det her er avsatt særlig mektige sedimenter av kritt alder. Flere prospekter er identifisert både i Ribbebassenget og i Harstadbassenget (figur 10). Vest for Ribbebassenget står Utrøstryggen opp. Dette er en høyde der grunnfjellet stedvis når helt opp til havbunnen.

Nord i Nordland VII er grunnfjellet mye dypere begravd enn i Nordland VI, og de geologiske lagene er kraftig skråstilt. Det er flere steder dannet forkastningsblokker som kan være mulige feller for olje og gass.

På land på Andøya er det et lite område hvor det er bevart sedimentære bergarter fra jura og undre kritt. I disse bergartene er det boret etter både kull og olje. kullag fra jura ble funnet allerede på slutten av 1800-tallet, men det er ikke påvist økonomisk drivverdige forekomster. 

Nær land, utenfor andøya, er det kartlagt store forkastninger som har dannet strukturer i jura- og krittbergarter. Forkastningene skyldes store utglidninger som var aktive i senkritt. 

Fastlandet og kontinentalsokkelen består av kontinental jordskorpe, mens det i dyphavet ligger lavabergarter og sedimenter oppå en havbunnsskorpe. I områdene med havbunnsskorpe er det lite trolig at det er dannet større petroleumsforekomster. Grensen mellom havbunnsskorpe og kontinentalskorpe ligger på store havdyp (figur 4). 

I området mellom sokkelkanten og havbunnsskorpen ligger en sone med sedimentære bergarter som mange steder er dekket med lava og andre vulkanske bergarter. Dette området ligger dels i og dels vest for Nordland VI og VII. Her er det svært utfordrende å tolke geologien, fordi de seismiske signalene blir kraftig svekket når de trenger gjennom lavabergartene og derfor gir svake avbildninger av undergrunnen. På grunn av dette er det ikke identifisert prospekter her, men i letemodellene er det tatt hensyn til at det kan være et ressurspotensial.

 

Figur 4. kart som viser geologiske strukturelementer i Lofoten-Vesterålen området. Linjen a-a1 viser posisjonen til den seismiske linjen  som er vist i figur 5.

Figur 4. Kart som viser geologiske strukturelementer i Lofoten-Vesterålen området.
Linjen a-a1 viser posisjonen til den seismiske linjen  som er vist i figur 5.

  

 

Figur 5.  Seismikk og geologisk profil sør for Lofoten, orientert nordvest-sørøst. Plassering er vist i figur 4.

 Figur 5.  Seismikk og geologisk profil sør for Lofoten, orientert nordvest-sørøst.
Plassering er vist i figur 4.


Eggakanten er et felles begrep for ytterkanten av kontinentalsokkelen. I dette arbeidet brukes Eggakanten som navn på området i overgangssonen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet i det sørvestlige Barentshavet (figur 6). I dette området er det bergarter fra paleogen tid (figur 7) som dominerer. Geologisk kunnskap om bergarter fra trias til kritt er liten i dette området, men disse berg-artene ligger gjennomgående for dypt til at det kan gjøres olje- eller gassfunn her. Viktigste reservoarbergart er antatt å være eocen sandstein avsatt på dypt vann. 

Vestfjordsbassenget er et dypt sedimentbasseng mellom Lofotryggen og fastlandet (figur 4). Det ble dannet i kritt og har en såle av trias/jura og eldre sedimentære bergarter i bunnen. Vestfjordsbassenget er omgitt av store forkastninger, særlig inn mot Lofotryggen, hvor det er spranghøyder på 4000-5000 meter eller mer (figur 5). I Vestfjordsbassenget er det avsatt store mengder sedimenter i kritt. Det er usikkert om det er reservoarbergarter i dette nivået, men seismikk viser at sandsteinsvifter kan ha bygd seg ut i bassenget fra sørøst. Langs sørøstsiden av Vestfjorden finnes et belte av mindre forkastningsblokker og strukturer av trias/jura alder, der det kan være mulig å finne petroleum.  Datadekningen er ikke tilstrekkelig til å identifisere prospekter i området.

 

Reservoarbergarter

De potensielle reservoarbergartene i de kartlagte områdene består av sandsteiner avsatt i trias, jura, kritt og paleogen. I tillegg ser OD en mulighet for at oppsprukket og forvitret grunnfjell kan fungere som reservoar. Store deler av Nordland VI og VII var trolig en høyde helt fram til jura. Sedimenter fra trias kan bare forventes i lokale bassenger, og eldre sedimenter er ikke avsatt.  

Sandsteinsreservoarene i trias og jura utgjør deler av avsetningssystemer som har stor utstrekning på norsk sokkel. Både i Norskehavet og Barentshavet er sandsteiner av tidlig- og mellomjura alder gode reservoarer, og vi forventer tilsvarende egenskaper i dette området. Det kan imidlertid være lokale variasjoner, særlig i det forholdsvis avstengte Ribbebassenget, som gjør at egenskapene er noe annerledes enn det som er observert i mer utforskede områder. De grunne boringene som ble gjennomført av IKU på 1990-tallet, bekrefter at det er sandsteiner fra trias og jura til stede. På noen av de store forkastningsblokkene viser seismiske data at sedimentene av jura alder ble erodert før blokkene ble begravd av yngre bergarter. Reservoarbergartene vil da ligge som sedimentkiler på flanken av strukturen. I mange tilfeller vil dette redusere muligheten for store funn på slike strukturer.  

I kritt og paleogen ble det avsatt sandsteiner på havbunnen på grunn av heving og erosjon av fastlandet. Slike avsetninger kan ha sterkt varierende reservoaregenskaper og er ikke avsatt over alt. Lagpakken av kritt alder kan være opp mot 2000 meter tykk, og de antatt tynne sandsteinslagene i denne lagpakken kan ikke identifiseres med sikkerhet basert på seismiske data. I vår ressursevaluering er det lagt inn mulige reservoarnivå i undre og øvre kritt. Dette bygger på kunnskap fra andre deler av Norskehavet. Potensialet for funn i sandsteiner av kritt alder kan være betydelig, men usikkerheten er stor. Det er kartlagt en stor vifte med tykke sandsteinsavsetninger av paleocen alder i Nordland V og i Nordland VI, der sanden hadde sitt opphav fra  landområdene i nordøst.

 

Figur 6. Kart som viser geologiske strukturelementer i Troms II og sørvestlige Barentshavet, med plassering av området Eggakanten.

Figur 6. Kart som viser geologiske strukturelementer i Troms II og sørvestlige Barentshavet,
med plassering av området Eggakanten.

 

Kildebergarter

Hovedkildebergarten for olje og gass i området er av senjura alder. Den er dokumentert i sør, i Nordland III, og ved grunne boringer i selve området. kildebergarten er en organisk rik leirstein som kan danne både olje og gass. Det er sannsynlig at disse leirsteinene finnes i alle bassengområdene, også vest for Utrøstryggen. 

Kildebergarten er antatt å være tilstrekkelig dypt begravet til å danne olje i deler av Ribbebassenget og i Harstadbassenget. Den ligger så dypt at den vil danne gass vest for Utrøstryggen og andøya og i de dypere deler av Trænbassenget og Harstadbassenget. På enda større dyp er kildebergarten så oppvarmet at den sannsynligvis ikke lenger kan avgi petroleum. I Vestfjordsbassenget kan det være en smal sone langs land, særlig på sørsiden, som har vært aktuell for dannelse av olje eller gass. En annen mulig kildebergart er kull og leirstein fra trias, tidlig- og mellomjura. Kildebergarter i kritt kan heller ikke utelukkes men er ikke vurdert i detalj. Volumet og type petroleum som kildebergarten er i stand til å danne, er en betydelig usikkerhetsfaktor, fordi den er avhengig av kildebergartens kvalitet og begravningsdyp.   

Kystområdene i nordlige Nordland og sørlige Troms ble utsatt for en omfattende heving og påfølgende erosjon i perioden senkritt og paleogen. Dette gjelder også sokkelområdene i Nordland VII, Troms II og deler av Nordland VI. Den største erosjonen som følge av heving er i størrelses-orden 1500-2000 meter over deler av fastlandet og ved Utrøstryggen. Vest for Utrøstryggen og Vesterålen er hevingen ubetydelig. 

I sedimentbassenger der kildebergartene har hatt sin maksimale begravning for flere millioner år siden og senere blitt hevet, kan dannelsen av hydrokarboner gå langsommere eller stoppe opp.  Dette kan medføre at gass som lekker langsomt ut av fellene ikke blir erstattet. Dermed øker risikoen for at hydrokarboner ikke blir oppbevart. 

Erfaringer fra Barentshavet bekrefter at erosjon kan føre til økt lekkasje fra fellene. Den kartlagte erosjonen og hevingen i de vurderte områdene viser at Ribbebassenget rett vest for Lofoten trolig har den største risikoen for lekkasje.

 

Figur 7.  Stratigrafisk nivå for letemodeller i de vurderte områdene. I tillegg vises reservoar-nivå for en del felt og funn (med uformelle funnavn) i Norskehavet og Barentshavet.

Figur 7.  Stratigrafisk nivå for letemodeller i de vurderte områdene. I tillegg vises reservoarnivå for en del felt og funn (med uformelle funnavn) i Norskehavet og Barentshavet.