Historisk olje- og gassproduksjon

16.08.2010

Ved utgangen av 1950-årene var det få som trodde på olje- og gassrikdommer langs norskekysten. Hendelsen som åpnet folks øyne for at det kunne være hydrokarboner i Nordsjøen var det nederlandske funnet av gass i Gronningen i 1959. Dette funnet førte til entusiasme i en del av verden der energikonsumet i stor grad baserte seg på kull og importert olje. I iveren etter å finne mer ble oppmerksomheten rettet mot Nordsjøen. Norges geologiske ekspertise var negativ til olje og gass forekomster, men dette kunne ikke stoppe entusiasmen etter gassfunnet i Nederland.


Norsk oljehistorie i Nordsjøen

I oktober 1962 sendte Philips Petroleum et brev til myndighetene i Norge om tillatelse til leting i Nordsjøen. Selskapet ville ha lisens for de delene av Nordsjøen som lå på norsk territorium og som muligens ville komme innunder norsk sokkel. Tilbudet var på 160.000 dollar per måned. Tilbudet ble sett på som et forsøk på å få eksklusive rettigheter. Det var utelukket for myndighetene å overlate hele sokkelen til et selskap. Dersom områdene skulle åpnes for leting måtte flere selskaper inn.

I mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at staten var grunneier og at bare Kongen (regjeringen) kunne gi tillatelser til leting og utvinning. Selskapene fikk muligheten til å foreta forberedende undersøkelser det samme året. Tillatelsene ga blant annet rett til seismiske undersøkelser, men ikke til boring.

Selv om Norge hadde proklamert statshøyhet over store havområder gjensto det noen viktige klarifikasjoner angående deling av kontinentalsokkelen, primært med Danmark og Storbritannia. Avtaler om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet ble inngått i mars 1965. Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965. Det ble tildelt 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til oljeselskaper eller grupper av selskaper.

Utvinningstillatelsene ga enerett til å undersøke, bore og utvinne i konsesjonsområdet. Den første letebrønnen ble boret sommeren 1966, den var tørr.

Med funnet av Ekofisk i Nordsjøen i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. Produksjonen fra feltet tok til 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke store funn. I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert til områdene sør for Stad. Sokkelen ble gradvis åpnet og kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver konsesjonsrunde. I startfasen dominerte utenlandske selskaper letevirksomheten og de sto for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Statoil ble opprettet i 1972 og regelen om 50 prosent statsdeltakelse i hver utvinningstillatelse ble etablert. Denne regelen ble senere endret til at Stortinget kan vurdere om andelen kan settes lavere eller høyere i hvert enkelt tilfelle.

Fra 1. januar 1985 ble petroleumsvirksomheten omorganisert. Deltakerandelen til staten ble delt i to, en knyttet til selskapet og en knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE). SDØE er en ordning der staten eier en andel i en rekke olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg. Andelen blir fastsatt ved tildeling av utvinningstillatelser og størrelsen varierer fra felt til felt. Som en av flere eiere dekker staten sin del av investeringer og kostnader, og får en tilsvarende del av inntektene fra utvinningstillatelsen. Våren 2001 vedtok Stortinget at 21,5 prosent av verdien av SDØE andelene kunne selges. 15 prosent ble solgt til Statoil og 6,5 % ble solgt til andre rettighetshavere. Salget av SDØE andeler til Statoil ble sett på som et viktig element i å gjennomføre en suksessfull børsnotering og privatisering av Statoil. Statoil ble børsnotert i juni samme år og opererer nå på lik linje med enhver annen aktør på norsk kontinentalsokkel. Statsaksjeselskapet Petoro ble opprettet i mai 2001 for å ivareta SDØE på vegne av den norske staten.

Petroleumsvirksomheten har hatt mye å si for den økonomiske veksten i Norge, og for finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Gjennom nær 40 års virksomhet har næringen skapt verdier for godt over 6000 milliarder kroner, målt i dagens pengeverdi. I 2007 sto petroleumssektoren for 24 prosent av verdiskapingen i landet. Verdiskapingen er tre ganger høyere enn i landindustrien, og rundt 18 ganger den samlede verdiskapingen i primærnæringene.

Siden oppstart av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er det investert enorme summer i leting, utbygging av felt, transportinfrastruktur og landanlegg. Per 31.12.2007 var det investert godt og vel 2 100 milliarder kroner, målt i dagens pengeverdi. Videre ble det i 2007 investert 109 milliarder kroner. Dette utgjør 23 prosent av de samlede realinvesteringene i landet. Antall sysselsatte som var direkte tilknyttet næringen, var i følge Statistisk sentralbyrås statistikk for 2008 nærmere 38000, en økning på 30% siden 2005. (Lenke SSB)

Kartet i Figur 1 viser utbredelsen av petroleumsaktiviteten i Nordsjøen inklusive rørledninger.

Figur 1 Kart med oversikt over petroleumsaktiviteter i Nordsjøen (Kilde: OSPAR)

Figur 1 Kart med oversikt over petroleumsaktiviteter i Nordsjøen
(Kilde:
OSPAR)



Områder åpnet for petroleumsvirksomhet på norsk sokkel i Nordsjøen og Skagerrak er vist i ODs rapport Petroleumsresursene på norsk kontinentalsokkel 2009.

Utdrag fra oversiktskart er vist i Figur 2. Mørk grønt felt viser åpnede områder, lys grønn viser områder i Skagerrak åpnet på særskilte vilkår, mens rødt felt viser områder som ikke er åpnet.

 

Figur 2 Områder åpnet/ikke åpnet/åpnet på særskilte vilkår på Norsk kontinentalsokkel i Nordsjøen og Skagerrak 

Figur 2 Områder åpnet/ikke åpnet/åpnet på særskilte vilkår på Norsk kontinentalsokkel i Nordsjøen og Skagerrak



Krav til ivaretakelse av gass (St.meld. nr. 39 (1999-2000) Olje- og gassvirksomheten)

Krav om tillatelse for å kunne brenne gass ble innført av ressursmessige grunner i 1970-årene. Bakgrunnen for innføring av faklingstillatelser var at man ville hindre unødig brenning av gass. Tiltaket har hatt stor betydning for å bringe fram muligheter for gassavsetning. Mulighet for avbrenning av gass i fakkel ved uregelmessigheter ved anleggene er en nødvendig sikkerhetsforanstaltning på innretningene, men den kan begrenses og tas helt bort under normal produksjon.

Tidligere løsninger av denne utfordringen var å injisere gassen som trykkstøtte. Dette er i mange tilfeller et viktig tiltak for økt oljeutvinning.

Gasseksporten startet i 1977 fra Frigg og Ekofisk. Samme år startet også gasseksporten fra to mindre felt sør i Nordsjøen, Cod og Vest Ekofisk. Til nå har Troll stått for nær en fjerdedel av den totale norske gassproduksjonen.

En del av gassproduksjonen på norsk sokkel har kommet fra oljefeltene som gass oppløst i olje, såkalt assosiert gass. Med fallende oljeproduksjon og avslutning av store felt, vil volumet av assosiert gass etter hvert avta. Felt som inneholder gass i overliggende gasskapper og store mengder injisert gass vil etter hvert bidra til økt gassproduksjon. Feltene Oseberg og Statfjord i nordlige del av Nordsjøen er eksempler på dette.

På norsk sokkel har de store olje- og gassfeltene i Nordsjøen hittil stått for mesteparten av den norske produksjonen. Halvparten av den totale norske oljeproduksjonen fram til utgangen av 2008, 1646 millioner Sm3, kommer fra feltene Ekofisk, Statfjord, Oseberg og Gullfaks. Produksjonen fra de største oljefeltene har avtatt de siste 10 til 15 årene, men mange mindre felt bidrar til å dempe produksjonsfallet.

Det ble tidlig rettet stor oppmerksomhet mot mulighetene for kontinuerlig å øke reservene fra feltene. Utstrakt dialog og samarbeid mellom Oljedirektoratet og de enkelte rettighetshaverne har vært viktig for å få dette til. Som en relativt ung oljenasjon har Norge hatt muligheten til å høste av andre lands erfaringer på dette området. Petroleumsloven reflekterer dette: før planer for utbygging av felt (PUD) godkjennes, må rettighetshaver legge fram vurderinger og planer for økt utvinning. Selskapene er også forpliktet til kontinuerlig å vurdere å implementere nødvendige tiltak i produksjonsforløpet. Oljedirektoratet har en viktig rolle for å se til at dette blir gjort i henhold til loven.

Forskningsprogrammer ble satt i gang tidlig for å bygge kompetanse og utvikle teknologi. I dag ligger norske forskningsmiljøer og selskaper i front internasjonalt, ikke bare innenfor undervannsteknologi, men også innenfor reservoarmodellering og kunnskap om avanserte utvinningsmetoder. Det siste er avgjørende for den innsatsen som nå må til for å kunne hente ut mer olje fra feltene.