Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Kalde muligheter

31.08.2004 En fjerdedel av de totale uoppdagede petroleumsressursene i verden kan ligge i Arktis. Men hvor mye olje og gass er det mulig å utvinne i nordområdene?

Av Øyvind Midttun

Artikkel fra Norsk Sokkel

Det finnes ingen grensesteiner for Arktis, men en av de mest brukte definisjonene i dag er at Arktis er områdene nord for tregrensa - en strek på kartet som i grove trekk faller sammen med linja gjennom 10 oC-isotermen, altså områdene der middeltemperatur i juli er 10 oC. En slik grensedragning gir Arktis et areal på grovt regnet 26 millioner kvadratkilometer, eller fem prosent av jordas overflate.

På mange måter en den sirkumpolare kontinentalsokkelen en ny oljeprovins. Ny i den forstand at det bare er et drøyt tiår siden den kalde krigen tok slutt og markedskrefter og internasjonal konkurranse fikk slippe til i strategiske områder, men også ny ved at våre antakelser om petroleumsressursene i området nå er oppdatert med tidligere hemmeligholdt informasjon.

Letepotensialet i arktiske strøk er betydelig. US Geological Survey (USGS) har i sin opptelling av verdens petroleumsressurser anslått at Arktis kan gjemme så mye som 25 prosent av de totale gjenværende petroleums-ressursene på kloden. Når det gjelder Norge, har Oljedirektoratet anslått at havområdene utenfor Nord-Norge kan inneholde en tredjedel av de uoppdagede petroleumsressursene på norsk sokkel.

Giganter i permafrost
Petroleumsvirksomhet i arktiske strøk er likevel ingen nyhet. Både russere, amerikanere og canadiere har boret etter svart gull under arktiske forhold i mange år, og Arktis huser alt i dag to av verdens kjerneområder for olje og gass: Alaska og Sibir. Førstnevnte står for omtrent en femtedel av USAs totale petroleumsproduksjon, med hjelp av blant annet USAs største oljefelt ? Prudhoe Bay. Sibir er også i tungvektsklassen og har i mange år vært ryggraden i Russlands produksjon av olje og gass.

Bortsett fra disse områdene, hvor petroleumsvirksomheten til nå i all hovedsak har foregått på land, er Arktis og arktiske farvann ganske jomfruelig. Tilløp til offshoreaktivitet har det vært flere steder, men det er først det siste tiåret at teknologi ? og ressursbehov ? har dreid søkelyset i Arktis utaskjærs.

Klimaet i Arktis er krevende nok på land, med kulde, vind, permafrost og mørketid som mektige motspillere. Bedre blir det ikke når aktiviteten foregår i havet. De barske forholdene i Arktis setter helt spesielle krav til teknologi, utstyr og rutiner. Kostnadene er deretter. Letebrønner boret fra installasjoner på isflak, eller med fartøy spesialbygd for å tåle skruis, er dyre. Kostnadsnivået for petroleumsvirksomhet i Arktis er langt høyere enn i godt utbygde petroleumsprovinser lenger sør.

Russisk kjempe
Polhavet med den geografiske Nordpolen er kjernen i Arktis. Gjennomsnittsdybden i Polhavet er målt til 1300 meter. På det dypeste er det nesten 5500 meter. Havet omkranses av en kontinentalsokkel. Langs Europa og Asia, fra Barentshavet i vest til Beringstredet i øst, er sokkelen grunn og bred, og går enkelte steder langt inn mot den geografiske polen. Ved kysten av Alaska, Canada og Grønland er sokkelen vesentlig smalere.

Seks stater råder over en arktisk kontinentalsokkel; Norge, Russland, USA, Canada, Island og Danmark (Grønland). Av disse er Russland desidert størst - hav og land inkludert favner Russland over 50 prosent av Arktis. Landet råder over en stor del av verdens gjenværende olje- og gassressurser ? kanskje så mye som 15 prosent. Mye av dette ligger i nordområdene.

Russlands oljeproduksjon har økt med 50 prosent siden 1999, og landet har fram til 2003 notert nye produksjons-rekorder fem år på rad. Det har gjort at Russland i dag er verdens største gasseksportør og verdens nest største oljeeksportør.

I følge International Energy Agency (IEA) vil russisk eksport av olje og gass komme til å øke sterkt også i årene framover. Den raske veksten har på samme tid bidratt til et gap mellom det som produseres og det som påvises gjennom nye funn. Russiske myndigheter har derfor signalisert et ønske om intensivert leting, og blant områdene som pekes ut er Nordvest-Russland og den arktiske kontinentalsokkelen i Barentshavet og Karahavet.

Røslig rikdom
Det mest kjente funnet i russisk del av arktiske havområder er Shtokmanovskoje, et av verden største gassfunn, med ressurser anslått til svimlende 3200 milliarder kubikkmeter gass, nesten to og en halv gang så mye som i Troll, det største gassfeltet på norsk sokkel. Shtokmanovskoje ble påvist så tidlig som i 1988, men er ikke aktuelt for utbygging ennå. Rettighetene til kjempefunnet har gjennom årenes løp gitt statseide Gazprom og halvt privatiserte Rosneft mange utenlandske beilere.

Norsk Hydro har vært medspiller i flere omganger, sist sammen med blant andre ConocoPhillips og Total, i et flerårig partnerskap som strandet i 2001 på grunn av manglende enighet om utbyggings- og salgsløsninger.

Russlands stigende produksjonskurve og opptrapping av leteaktiviteten i nord sammenfaller med et stadig økende behov for import av olje og gass i USA. Et halvt århundres kald krig og militærstrategisk tenkning er avløst av stadig tettere markedsøkonomiske bånd.

Alaska er for USA, hva Sibir er for Russland. I slutten av 1960-årene ble det gjort en lang rekke storfunn her, og delstatens oljeproduksjon overgås i USA i dag bare av Texas.

Jekket opp av høy oljepris, sviver USAs bilpark denne sommeren på uvant dyr bensin; en innenrikspolitisk nøtt for myndighetene. Forslaget om å frigi vel 1400 kvadratkilometer utenfor kysten av viltreservatet Arctic National Wildlife Refuge (ANWR), i tillegg til et tilgrensende, 2700 kvadratkilometer stort område langs kysten av National Petroleum Reserve-Alaska, er møtt med hard motstand fra miljøvern organisasjoner, som mener økt petroleumsaktivitet vil påføre det sårbare arktiske miljøet varige skader.

Områdene det er snakk om ligger langs nordkysten av Alaska, øst av Prudhoe Bay, USAs største oljefelt, og anses som svært lovende med tanke på nye, store olje- og gassfunn. Det hvite hus argumenterer med at økt produksjon fra Alaska kan bidra til å minske USA importbehov for olje og gass, presse bensinprisen ned til vant nivå, gjøre landets økonomi mindre utsatt for internasjonale konjunktur-svingninger og bidra til å dempe USAs energiavhengighet av Midtøsten.

Sterke bånd
Uansett planer om en arktisk offensiv; USAs forbruk er for høyt til at føderasjonen noen gang vil bli selvforsynt med olje og gass. Aldri før har USA importert så mye olje og gass som nå, i følge USAs Department of Energy.

De stadig sterkere petroleumsøkonomiske båndene USA knytter til Russland er en indikasjon på behovet for sikre energileveranser, et behov som etter USAs oppfatning i mindre grad tilfredstilles gjennom import fra Midt-Østen. USA har blant annet tilbudt Russland støtte til finansieringen av en ny rørledning fra Sibir til en isfri havn ved Barentshavet.

Vest- og sentral-Europa vil fortsatt være kjernemarked for russisk olje og gass, men i myndighetenes langtidsstrategi for utvikling av olje og gassressursene i Nordvest-Russland, er økt eksport til markeder i USA satt som et klart mål. USA kan i framtiden bli en hovedkunde for russisk LNG (Liquified Natural Gas).

Barentshavet er den delen av norsk sokkel som i dag er minst utforsket. Siden Stortinget i 1979 åpnet opp for leteaktivitet i sørlige del av Barentshavet, er det bare boret 61 letebrønner. Anslagene for hvor store ressurser området inneholder er usikre, men sannsynligheten for å gjøre store funn blir vurdert som god.

Barentshavet anslås å gjemme uoppdagede ressurser i underkant av en milliard standard kubikkmeter oljeekvivalenter, det tilsvarer nesten 30 prosent av de totale uoppdagede ressursene på norsk sokkel. Og da er omstridt område holdt utenfor.

Hensyn og forbehold
Letingen på norsk side, i de åpne områdene av Barentshavet, har resultert i en rekke funn, blant annet Snøhvit. Gassfunnet er nå under utbygging med havbunnskompletterte brønner, prosessanlegg for nedkjøling og utskiping av LNG-gass på land, og med et lukket system for separering og reinjisering av CO2-gass i reservoarene.

Når Snøhvit er ferdig utbygd i 2006, vil det ha gått 22 år fra funn til produksjonsstart. Det er lenge, men så er også Snøhvit et godt eksempel på de hensyn og forbehold som har vært nødvendige å ta og de utfordringene og problemstillingene petroleums industrien har møtt på veien inn i Arktis. Snøhvit er også et godt eksempel på at det lar seg gjøre å forene hensynet til miljø, dyreliv og fiskeri med forsvarlig ressursforvaltning.

Petroleumsvirksomhet i Arktis assosieres med utfordringer knyttet til klima og teknologi, men det innebærer også nærkontakt med fiskeri og miljøhensyn. Barentshavet betegnes av mange som Europas siste store, rene og relativt urørte marine økosystem. På grunn av dette valgte norske styresmakter i 2001 å stenge Barentshavet for petroleumsaktivitet.

Artikkel fra magasinet Norsk Sokkel

Når Norge nå har åpnet opp igjen for petroleumsaktivitet i sørlige del av Barentshavet, er det med viten om at leteaktivitet og eventuell framtidig produksjon vil foregå i nærheten av sentrale oppvekstområder og viktige høstingsområder for fisk; etter petroleum landets nest viktigste eksport-artikkel. De grundige vurderingene som er lagt til grunn for å gjenåpne leteområdene i nord, er basert på et bredt spekter av studier og analyser, blant annet av potensielle skadevirkninger på fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

Den store konsekvensutredningen Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten ? Barentshavet (ULB) som ble oversendt regjeringen høsten 2003, dannet grunnlag for gjenåpningen, men medførte også at regjeringen i Stortingsmelding nr. 38 (2003-2004) Om petroleumsvirksomheten understreket og skjerpet kravene til miljøvennlig aktivitet og sameksistens mellom petroleumsnæringen og andre næringer i Barentshavet.

Teknologien som har vært nødvendig å utvikle for å beherske forholdene i Nordsjøen og Norskehavet kan brukes ? og blir brukt - også lenger nord. I mange tilfeller kan norske myndigheters krav til petroleumsvirksomhet i Barentshavet oppfylles ved bruk av eksisterende teknologi.

Med lås og slå
Brorparten av norsk-arktisk sokkel er fortsatt lukket for petroleumsvirksomhet, blant annet området rundt Bjørnøya, nord for Bjørnøya og Svalbard, Tromsøflaket, iskanten og polarfronten. Norge forvalter et havområde som er seks ganger større enn fastlands-Norge. Det meste av norsk økonomisk sone og en tredjedel av fastlandets kystlinje er nord for Polarsirkelen, og med Svalbard går norsk område langt inn i Polhavet.

Nordområdene er blitt kalt mulighetenes land, men det er også utfordringenes land. Det gjelder så vel miljøhensyn og teknologi, klima og sameksistens som politisk og administrativt samarbeid mellom arktiske land.

Det er langt fra Arktis til områdene på jorda der forbruket av olje og gass er størst. Mangel på infrastruktur kombinert med lang avstand til markedene har lenge vært en bremsekloss for leting, utbygging og produksjon fra havområdene i nord. Særlig har dette vært tilfelle for gass, som tradisjonelt har hatt langt høyere transportkostnader enn olje. Teknologisk utvikling har brutt barrieren. Med LNG-anlegget på Melkøya utenfor Hammerfest har gass fra nord fått en vei til markedene.

Russland, som tradisjonelt har favorisert nasjonale leverandører, gjør et unntak for petroleumsvirksomheten. Her innrømmer myndighetene at tilførsel av utenlandsk ekspertise og teknologi er en forutsetning for å kunne bevege seg ut fra kysten.

Eksporterer supertanker
Norge har kompetanse og erfaring i verdenstoppen innenfor petroleumsvirksomhet til havs. Selv om teknologien i flere tilfeller er utviklet andre steder i verden, har norsk sokkel ofte framstått som et utstillingsvindu for ny, verdensledende teknologi. Enkelt sagt har stort ressurspotensial gjort norsk sokkel attraktiv for de største oljeselskapene i verden. For å utnytte ressursene har det vært nødvendig å konsentrere kompetanse og finansiell styrke om teknologiske løsninger som har gjort selskapene i stand til å beherske de krevende havområdene Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Artikkel fra magasinet Norsk Sokkel

At Russland mangler offshorekompetanse er et resultat av landets petroleumspolitikk. Det er ikke forårsaket av mangel på olje- og gass til havs, men tvert i mot av at prospektiviteten og ressurstilfanget på land har vært så stort at myndighetene hittil ikke har funnet det nødvendig å utnytte ressursene til havs.

På forsommeren i år signaliserte Gazprom at de planlegger Shtokmanovskoje bygd ut etter Snøhvit-modellen, med ubemannet havbunnsproduksjon, ilandføring gjennom rør, landbasert prosessanlegg for nedkjøling av naturgassen og utskiping av LNG til internasjonale markeder. Blant annet til USA. Gazprom innledet samtidig diskusjoner med Norsk Hydro om partnerskap på Shtokmanovskoje. Den russiske gassgiganten legger ikke skjul på at tilgang til teknologien og utbyggingsløsningen Hydro bruker på Ormen Lange, er spesielt attraktivt i et samarbeid med Norges nest største oljeselskap.

For Russlands del er det ikke et spørsmål om, men når, petroleumsaktiviteten i havområdene i nord trappes opp. Og de kikker altså mot vest, mot tilgang til kapital, kunnskap og kompetanse, men også mot en eksportrute langs norskekysten med stor uutnyttet kapasitet. I dag går bare en liten del av Russland samlede petroleumseksport med skip langs norskekysten; regnskapet for 2003 endte på vel 12 millioner tonn - et forsvinnende lite tall i forhold til de dominerende eksporttraseene gjennom Baltikum/Østersjøen og Svartehavet/Bosporusstredet. I en framtid med flere offshorefelt i produksjon og en ny rørledning fra felt i Sibir til Murmanskkysten vil dagens utskipningsvolum kunne mangedobles.

Én bane, mange spillere
Arktis har i løpet av 15 år gått fra å være et bipolart spenningsfelt for kaldkrigende supermakter til å bli krysspunkt for internasjonalt, politisk samarbeid. Norge deltar i en rekke multilaterale råd og utvalg som har arktisk miljø, politikk og næring på handlingsplanen. Også det bilaterale samarbeidet i Barentsregionen er utviklet til å omfatte et bredt sett av kanaler. Gjennom samarbeid er det mulig å harmonisere retningslinjer,
samkjøre interesser og påvirke utviklingen i nord.

På grunn av ugjestmildt klima og lange avstander til markedene er petroleums-aktivitet i Arktis kostbart og teknologisk krevende. I 2002 var verdens oljeforbruk fire ganger høyere enn det som ble erstattet gjennom nye funn. Tall fra US Geological Survey (USGS) viser at vi til nå har produsert og brukt omtrent 23 prosent av de totale petroleumsressursene i verden. Økende etterspørsel etter energi, kombinert med høyere oljepris og utvikling av ny, kostnadseffektiv teknologi kan gjøre det økonomisk lønnsomt å produsere arktisk olje og gass langt fra land. Hvor mye som er teknisk mulig, økonomisk lønnsomt og miljømessig forsvarlig å utvinne vil bare framtiden kunne vise.


Artikkelen er hentet fra Oljedirektoratets magasin Norsk Sokkel (nr. 1-2004)


Kontaktperson i OD:
Eldbjørg Vaage Melberg, tlf. 51 87 61 00

Oppdatert: 11.12.2009