Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Ekofisk: Levende museum

06.01.2005 Den velkjente røde telefonkiosken er et eksempel fra nær fortid som lett kunne blitt glemt dersom den ikke ble tatt vare på. Ekofisk er et annet eksempel, mener Riksantikvaren. Felles for den røde telefonkiosken og Ekofisk er at begge er blitt erklært som kulturminner mens de ennå er i drift.

Av Eric Mathiesen

Artikkelen er hentet fra Oljedirektoratets magasin Norsk Sokkel (nr. 2-2004)

Artikkelen er hentet fra Oljedirektoratets magasin Norsk Sokkel (nr. 2-2004)

Det er ikke så lenge siden det var kø utenfor den røde kiosken på gatehjørnet, og det var om å gjøre å ha nok mynter når det ble din tur.

Av 9000 produserte røde telefonkiosker skal 100 bevares og overleve mobiltelefonalderen. Vi både lager og ødelegger kulturminner hver dag. Men slike spor er viktige for å forstå fortiden, og de kan bidra til å forme framtiden. Derfor er det nødvendig å ta vare på dem.

I forbindelse med avslutningsplanen for Ekofisk I fra 1999 uttalte Riksantikvaren at "Ekofisk er et meget viktig teknisk industrielt kulturminne fra nyere tid", og at "installasjonene utgjør noen av våre største og mest komplekse kulturminner fra vår nære fortid".

Først og sist ...
Ekofisk er det første feltet på norsk sokkel som ble satt i produksjon - og det vil etter alt å dømme være det siste av dagens produserende felt som blir stengt ned.

Testproduksjon, gassinjeksjon, oppjekking og ny utbygging - alt ble utprøvd på Ekofisk først. På samme måte som Ekofisk var pioneren på norsk sokkel, er dokumentasjonsarbeidet i forbindelse med Kulturminne Ekofisk et pionerprosjekt. Fagsjef Harald Tønnesen ved Norsk Oljemuseum beskriver arbeidet som nybrottsarbeid, ikke bare i Norge. Prosjektet blir lagt merke til også i utlandet. Norsk Oljemuseum er ansvarlig for prosjektet som har pågått i mer enn tre år og kostet nærmere åtte millioner kroner.

Kulturminne Ekofisk er et samarbeid mellom Norsk Oljemuseum, Nasjonalbiblioteket og Statsarkivet i Stavanger. En viktig bidragsyter og medspiller i prosjektet er også oppdragsgiverene - operatøren ConocoPhillips og de andre rettighetshaverne.

Det ville være en umulig oppgave å ta vare på de 15 installasjonene som ikke lenger er i bruk på Ekofisk. Det er heller ikke lettvint for interesserte å reise ut på sokkelen for å ta installasjonene i øyesyn. Derfor gjennomføres prosjektet for å dokumentere de teknologiske bragdene, arbeidsmiljøet og de samfunnsmessige konsekvensene av Ekofisk.

Digitalt minne
Rundt årsskiftet blir dokumentasjonen av Ekofisk tilgjengelig for publikum, både i form av en utstilling på oljemuseet og som et eget nettsted som presenterer mer enn 500 sider historie og intervjuer, 1000 avis- og magasinartikler, film- og lydklipp, 5000 fotografier og 1000 tekniske tegninger. Nettstedet representerer et utvalg av mer enn 30 000 fotografier og 5000 hyllemeter med dokumentasjon av Ekofisk-historien, fra den første kontakten operatøren hadde med norske myndigheter i 1962, til stengning av installasjonene.

Norsk Oljemuseum vurderer nye dokumentasjonsprosjekter innen petrolumsvirksomheten, blant dem [Frigg], som ble stengt i oktober, og [TOGI-prosjektet], et havbunnsprosjekt som leverte gass fra Troll til Oseberg for injeksjonsformål.

... og nesten størst
Ekofiskfeltet ble funnet samme år som det første mennesket satte sin fot på månen. Da var det boret mer enn 30 letebrønner på norsk sokkel. De første estimatene over hvor mye feltet inneholdt av olje og gass, var svært usikre. Det som var sikkert, var at oljen og gassen befant seg i en krittbergart, og at [produksjon fra kritt ville bli krevende.]

I dag regner vi at Ekofisk opprinnelig inneholdt 1350 millioner kubikkmeter olje og gass. I norsk sammenheng er det kun [Trollfeltet] som er større. Utnyttelsesgraden har økt i takt med økt kunnskap om feltet og mulighetene for å utnytte ny teknologi. De første estimatene tilsa at 180 millioner standard kubikkmeter olje kunne utvinnes.
I dag er det planer om å produsere i alt 500 millioner standard kubikkmeter olje fra feltet.

Ekofiskfeltet er med sine olje- og gassreserver blant de 100 største felt i verden. Selv etter mer enn 30 års produksjon, er det Ekofisk som har mest olje igjen å produsere på sokkelen!

Utvikling av området har ifølge operatøren bidratt med over 1200 milliarder kroner i verdiskaping. Driften av Ekofisk har ikke bare vært enkel. Gasskontrakten med de europeiske kjøperne på midten av 70-tallet var av stor betydning for selskapene som drev Ekofisk og for Norge. Uttak av store mengder gass ville imidlertid gjøre det vanskeligere å få ut oljeressursene.

Oljedirektoratet var svært opptatt av at oljeressursene skulle forvaltes optimalt. Dette førte til at ulike former for trykkstøtte ble vurdert. Gass ble injisert på feltet, men det var ikke tilstrekkelige mengder gass tilgjengelig til å øke oljeutvinningen vesentlig. Resultatet var at det ble besluttet å gjennomføre vanninjeksjon på feltet. Det er akkurat 25 år siden Olje- og energidepartementet ga tillatelse til at det kunne gjennomføres et prøveprosjekt for vanninjeksjon.

Mange oppfattet vanninjeksjon i kritt som risikabelt, men på bakgrunn av de positive resultatene, benyttes nå vanninjeksjon på hele feltet og er den viktigste drivmekanismen for å hente ut økte oljemengder.

Innsynkning
I 1984 ble det oppdaget at havbunnen under Ekofisksenteret hadde sunket. Trykket i reservoaret var redusert til det halve på grunn av produksjon av olje og gass, og på grunn av vekten av tre kilometer med overliggende lag som presset det svake reservoaret sammen.

Det var ikke første gang i historien at det ble registrert sammenpressing av reservoaret og innsynkning av overflaten i forbindelse med produksjon av olje, gass og kull. Det unike på Ekofisk var imidlertid at innretningene sto 67 meter over havbunnen, og at disse hadde sunket tre meter på 13 år.

Operatøren løste problemet midlertidig ved å jekke opp seks av innretningene og ved å bygge en beskyttelsesvegg rundt Ekofisksenteret. Men dette var ikke nok. Havbunnen fortsatte å synke med inntil en halv meter i året.

I 1994 besluttet operatøren, etter påtrykk fra myndighetene, å bygge ut feltet på nytt. Ekofisk II, som er bygget for å tåle 20 meter innsynkning, ble satt i drift i 1998. Total innsynkning er i dag målt til 8,5 meter. Havbunnen under innretningene på Ekofisk synker fremdeles, men nå bare med litt over 10 centimeter årlig. Ekofiskfeltene Albuskjell, Cod, Edda, Ekofisk, Eldfisk, Embla, Tor og Vest Ekofisk har produsert over 4,6 milliarder fat oljeekvivalenter - nær 20 prosent av Norges totale olje- og gassproduksjon. Og bare mens du har lest denne artikkelen, har Ekofisk produsert olje til en verdi av en halv million kroner.

Norsk Sokkel (nr. 2-2004)

 

Abonnement på papirutgaven av Norsk Sokkel er gratis.

Kontaktperson i OD:
Eldbjørg Vaage Melberg. tlf 51 87 61 00

Oppdatert: 11.12.2009