Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Kortvarig kullfeber

28.03.2006 Det er langt mer kull i verden enn olje og gass. Steinkull finnes i fjellet, brytes i gruver på alle kontinent og er en av de viktigste energikildene i verden, etter olje og gass. Også i Norge finnes det kull - men bare under blåmyra.



Artikkelen er hentet fra Oljedirektoratets magasin Norsk sokkel nr. 3-2005
Artikkelen er hentet fra Oljedirektoratets magasin Norsk sokkel nr. 3-2005

Større og mindre mengder kull finnes i alle sedimentære bergarter som har inneholdt rester av landplanter. Men landplanter er et ganske nytt fenomen i jordas historie, og først i karbontida, for cirka 300-330 millioner år siden, var trær og annen vegetasjon på land godt nok utviklet til at det kunne dannes kull i interessante mengder. På norsk fastland er nesten alle de sedimentære bergartene eldre enn karbon.

Derfor finnes ikke steinkull på landjorda i Norge. Men kullfeber har vi hatt.

På Jæren i 1870-årene ble det funnet kullbiter i moreneleire. Kullboringene ble ledet av Tellef Dahl, sjefen for Norsk Geologisk Undersøkelse, som leverte "daily drilling reports" til avisa "Stavangeren". På Grødaland gikk boret til slutt ned i grunnfjellet. Håpet om å finne kull-lag i fast fjell svant, feberen sank og investorene tapte innsatsen.

Plantefossilene i steinkullet i morenene på Jæren og på Karmøy stammer fra den første delen av juraperioden, for 170 - 200 millioner år siden. På denne tida var Nord-Europa og hele kontinentalsokkelen utenfor et sammenhengende lavtliggende sletteland der bare enkelte lave åser stakk opp. Store elver rant rolig gjennom landskapet. Klimaet var varmt og fuktig, og en rik vegetasjon ble kilde til kull-lag etter hvert som torv, løv og trestammer ble begravd.

Forkullingsprosessen i de begravde lagene er omtrent som i en kullmile, bortsett fra at temperaturen er lav (størrelsesorden 100oC) og tida er lang (flere millioner år).

I verdensmålestokk er kullreservene mye større enn oljereservene, og det er ikke utenkelig at det kan komme en ny kullfeber en gang i framtiden, for det fins et forråd av jurakull på norsk sokkel som strekker seg nesten fra fjæresteinene og ut forbi olje- og gassfeltene.

Jurakullet har stor utbredelse på norsk sokkel, men det er ikke påvist kull-lag av betydning fra andre epoker. Det kommer av at klimaet i Nordsjøområdet i tida før jura var tørt, og landskapet var ørkenaktig og ikke gav gode nok levekår for landplanter. I slutten av jura ble hele slettelandet oversvømt av havet, og nåtidas sokkelområder har stort sett ligget under havflata etter dette. Derfor var det ikke rester av landplanter i sedimentene, og det ble ikke dannet kull. Barentshavet var dekket av hav også i periodene før jura.

Kullforekomster av sein trias og jura alder finner vi på hele sokkelen fra Nordsjøen i sør til Barentshavet i nord. På land finner vi blokker og biter av kull og sedimenter fra denne perioden langs hele kysten, fra Lista, Jæren og Bergen til Lofoten og på Andøya. Yngre lag på sokkelen har ubetydelige mengder kull, for de er avsatt i havet, og har ikke inneholdt landplanter.

Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden var opprinnelig bassenger fylt med sedimentære bergarter fra jura tid. Disse bergartene er lite motstandsdyktige, og derfor ble de erodert i løpet av istidene. Bare i bunnen av Beitstadfjorden er jurasedimentene bevart. På Andøya ligger juralagene oppe i dagen, men for å finne kull-lagene, må det graves eller bores.

 

Oppdatert: 11.12.2009