Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Steingammel lærebok

10.10.2006 For oljegeologer er Svalbard, med sine tykke lagpakker av sedimentære bergarter, som et geologisk arkiv. Det gir vesentlig kunnskap i jakten på olje- og gassforekomster på norsk kontinentalsokkel.

Tekst/foto: Jan Stenløkk

Artikkelen er hentet fra Oljedirektoratets magasin Norsk sokkel nr. 2-2006

Geologien på den norske kontinentalsokkelen er helt ulik geologien på fastlandet. På land har vi bergarter med opprinnelse dypt nede i undergrunnen, som gneis, granitt, kvartsitt og glimmerskifer (smeltebergarter), eller som er voldsomt omdannet av overskyving og sammenpressing (metamorfe bergarter). Sokkelens bergarter er dannet på en helt annen måte. Her ligger de siste restene fra tidligere tiders landskap og med fjellkjeder som ble slitt ned til grus, sand og leire. I dag finnes dette som sedimentære bergarter; konglomerater, sand- og siltsteiner og leirskifere. Derfor er det ikke mye hjelp i å studere de geologiske prosessene på det norske fastlandet for å lære om de geologiske prosessene som dannet sedimentene på havbunnen. Men ett område av Norge er unikt og spesielt interessant for kunne studere bergartene som finnes under havbunnen i Barentshavet. Dette området er Svalbard-øygruppen og særlig Spitsbergen - den største av øyene.

Geologisk er ikke Svalbard så spesiell, det er derimot fastlandet med de svært gamle grunnfjellsbergartene. Men for oljegeologer er tykke lagpakker av sedimentære bergarter på Svalbard et geologisk arkiv som forteller hvordan og hva som ble sedimentert. Dette er avgjørende kunnskap i jakten på nye olje- og gassforekomster og for å øke ytelsen fra felt som allerede er i drift. På Svalbard er det bevart sedimenter fra alle de viktigste geologiske periodene, tilsvarende Barentshavets geologi. I tillegg har Svalbard et annet stort fortrinn; tilgjengelighet. Til tross for sin beliggenhet - 567 kilometer fra det nordligste punktet på norsk fastland - er store områder av Svalbard is- og snøfrie, i alle fall deler av året. Flyplass og annen infrastruktur i Longyearbyen og i Ny Ålesund gjør Svalbard til et godt utgangspunkt for feltarbeid.

FJELLENES ANATOMI
Menneskene er så små i forhold til Jorden. Derfor er det vanskelig å fatte forskjellen i målestokk når vi skal studere og forstå jordskorpen eller en fjellkjede. Kikker vi på et detaljert satellittbilde eller flyr over Svalbard, blir vi slått av mangfoldet av landskapsformer og farger på fjellene. Fjell og åser er rester av et større geologisk område fra tidligere perioder; massen rundt er erodert bort. Trygt nede på bakken igjen kan vi utforske fjellsider, daler og raviner som skjærer seg inn i fjellmassivene. Det er en fordel at berggrunnen ligger i dagen uten jordsmonn, overvekst eller bebyggelse. Bratte fjellsider og tverrgående daler gir innblikk i den tredimensjonale strukturen i fjellet. Vi ser de  ulike lagpakkene som ligger stablet på hverandre og kan forstå hvordan de er dannet og hvordan landet er bygget opp. Bevegelser i jordskorpen har mange steder skjøvet på de opprinnelig horisontale lagene, slik at de ligger i vinkel. Dette gjør at forskerne kan gå langs fjellsiden og følge lagene sammenhengende over store arealer. Forskerne kan nærmest bla seg fram og tilbake i de geologiske tidsepokene. Fossilene - både mikroskopiske og de virkelig store - er "sidetall" i en geologisk historiebok. Det er sjelden at det er bevart så lange og sammenhengende tidsrom som på Svalbard. Oljeindustrien har lagt ned mye tid og penger i geologiske studier på Svalbard. Universitet har  feltundervisning, hoved- og doktorgradstudenter finner oppgaver her, og konsulentfirma utfører arbeid betalt av oljeselskapene. Det blir tatt steinprøver, det blir kartlagt og publisert vitenskapelige artikler om den geologiske utviklingen på Svalbard. Oljeeksperter ønsker til slutt å lage modeller av geologi og strukturer og koble dette
sammen med informasjon fra sokkelen.

OLJELETING PÅ SVALBARD


På Svalbard museum i Longyearbyen fins to skilt med overskriften «Oil Claim» som forkynner at Birger Jacobsen krever retten til eventuelle oljeforekomster i en radius av 300 meter fra punktet der skiltets var plassert. Kravet er datert juli 1919. Den første oljeboringen foregikk i engelsk regi. Boringen fant sted i nærheten av Barentsburg, i utkanten av Isfjorden, sensommeren 1920. Bakgrunnen for at det ble boret nettopp her, var trolig at det i dette området var kjent små, naturlige forekomster av gass og asfalt i bergarter av trias alder. Det kunne tyde på hydrokarboner i dypere lag. Men allerede etter at brønnen var boret snaue fire meter ned i bakken, grep Store Norske Spitsbergen Kullkompani inn. De mente at alle rettighetene til området tilhørte dem, og forlangte boringen stoppet umiddelbart - et krav de understreket med å henvise til overlegent antall disponibelt mannskap. Stilt overfor slike betingelser, måtte engelskmennene pakke sammen og forlate området. Oljeletingen på Svalbard startet for alvor i 1963, da Norsk Polarnavigasjon boret i Grønfjorden. Denne boringen var en videreføring av undersøkelser fra før første verdenskrig og geologiske feltundersøkelser i 1926, da det ble funnet fri olje og asfalt i tykke lag av trias alder. De som gjennomførte undersøkelsene i 1926 anbefalte boring av en brønn helt ned til 1200 meters dyp, men det skulle altså gå nesten 40 år før dette ble gjennomført. Selv med relativt enkelt utstyr nådde brønnen ned til nesten tusen meters dyp; tre år før Ocean Traveler boret den første brønnen i Nordsjøen. Norsk Polarnavigasjon gjennomførte også en boring sør på Svalbard i 1967, i Bellsund. Her ble det brukt en enkel rigg, utstyrt med hjemmelaget utblåsningsventil. Boreriggen skal nå restaureres og reises i Longyearbyen som en del av Svalbard museum sine samlinger.

Interessen for oljeboring tok seg opp på 1960- og 70-tallet, med flere prosjekter som skulle lete etter petroleum. Texaco og Caltex-gruppen boret helt ned til 3304 meters dyp på Ishøgda i 1965. Men boringen foregikk på steder som var valgt basert på framkommelighet - ikke ut fra grundige geologiske betraktninger. Til sammen er det boret 20 oljebrønner på Svalbard, først og fremst på vestkysten, i geologiske lag av jura- og kritt alder. Men noe konkret kom aldri ut av alt dette arbeidet. Riktignok er det funnet spor av petroleum, men langt fra nok til å drive petroleumsutvinning. I perioden 1984 - 1992 foregikk det aktiv innsamling av seismiske data for å gi oss bedre forståelse av undergrunnen på Svalbard. Det ble samlet inn om lag 1000 kilometer landseismikk og 1500 kilometer seismikk i fjorder og langs kysten. De siste store oljeboringene på Svalbard, basert på de seismiske undersøkelsene, ble utført av Norsk Hydro og Store Norske Spitsbergen Kullkompani i henholdsvis 1991 og 1994. Resultatene skuffet - med bare små mengder gass og olje. Det eneste virkelige funnet er gjort av russerne da de boret etter kull ved Petuniabukta i 1992. Gruveselskapet Trust Artikugol traff på hydrokarboner, noe som førte til to mindre ukontrollerte utblåsninger - og den ene tok fyr. Slike kullboringer ble den gang gjennomført uten sikkerhetsventil på brønnen. I dag er reglene innskjerpet. Russerne har fortsatt planer om å bore mer etter gass, og siste kapittel er nok ikke skrevet om olje- og gassleting på Svalbard.

Oppdatert: 04.09.2009