Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Fem milliarder fat olje og gass fra Statfjord-feltet

30.09.2016 Produksjonen fra Statfjord, som ble funnet i 1974, startet i 1979. Opprinnelig var planen å stenge feltet sent på 1990-tallet. Nå er planen i alle fall å produsere til midt på 2020-tallet.

Oljedirektør Bente Nyland var til stede da begivenheten ble markert i Statoils lokaler. Her er noe av det hun sa:

Kjære alle sammen og spesielt til dere i Statfjord-organisasjonen. Gratulerer med en stor begivenhet.

Fem milliarder fat olje og gass fra ett felt setter Statfjord i en særstilling. Dette utgjør rundt tolv prosent av den totale norske produksjonen av olje og gass siden starten og fram til årsskiftet.

Fra 1981 til 1994 var Statfjord det feltet på norsk sokkel som produserte mest olje. Og ingen felt har noen gang levert så mye olje på en enkelt dag – det skjedde 16. januar i 1987 – da ble det produsert 850 204 fat olje.

Selv om produksjonen nå er mye lavere, rundt 100 000 fat oljeekvivalenter per dag, var det per juli bare 10 av de 82 feltene på sokkelen som produserte mer olje og gass samlet enn Statfjord.

Feltet har vist seg å være svært seiglivet. Fra å ha en anslått levetid til midt på 1990-tallet, la planen for Statfjord senfase i 2005 opp til å produsere til 2012.

Og her står vi i dag, og alt tyder på at Statfjord kan komme til å leve til midt på 2020-tallet.  Jeg blir ikke det spor forbauset om det blir vel så det.

Det er mange historier som kan fortelles om Statfjord-feltet – jeg vil først og fremst fortelle om innsatsen for å øke utvinningen og begivenheter der Oljedirektoratet har vært sterkt involvert.

Det er mange, også i OD, som har hatt spennende faglige oppgaver knyttet til utviklingen og oppfølgingen av feltet. De som var med i den tidligste fasen er nå blitt pensjonister, men de forteller fortsatt med stor entusiasme om de første årene.

Allerede i slutten av 1979, bare fem år etter funnbrønnen, startet produksjonen fra en plattform som opprinnelig skulle stått på Beryl-feltet på britisk side.

Statfjord-feltet er et eksempel på godt samspill mellom myndigheter og oljeselskap helt fra dag én.

En forutsetning for suksess er at det må være både kompetanse og kapasitet til stede hos begge parter – og evne og vilje til dialog for å finne løsninger som er til gode for eierne og for samfunnet.

En viktig jobbordre i OD er at allerede i planleggingsfasen for en utbygging skal vi påse at det tas høyde for mulige framtidige tiltak for økt utvinning. Den regelen gjaldt da vi begynte å bygge ut norsk sokkel. Og den gjelder fortsatt i dag. Som for eksempel på Johan Sverdrup.

En viktig beslutning som måtte tas tidlig - var å velge riktig dreneringsstrategi.

Etter flere diskusjoner mellom selskapene og Oljedirektoratet ble det valgt en strategi som skulle komme til å sikre god produksjon også i feltets senfase.

Det ble injisert vann i det øvre gode reservoaret, Brent, og gass i det nedre, Statfjord, for å ha kontroll gjennom hele produksjonsløpet.

I tillegg ble det arbeidet med rørledningen Statpipe, en annen milepæl og godt timet for å redusere risikoen for at gassressurser ikke skulle gå tapt. Statpipe skulle frakte gassen fra Statfjord til prosessanlegget på Kårstø før den ble fraktet videre ut til Europa.

Det var den gang ikke fullt ut dokumentert teknologi tilgjengelig for å krysse den dype Norskerenna med rørledninger, og det var mange skeptiske røster til om dette lot seg gjøre. Men norsk ingeniørkunst klarte det – som den har klart andre utfordringer på sokkelen.

Statpipe var, og er, viktig for den omfattende infrastrukturen vi har for eksport av norsk gass.

Allerede på 70-tallet fikk vi et regelverk som ikke tillot brenning av gass. Den gang som nå, ble brenning av gass bare tillat av sikkerhetshensyn.

Siden det i starten ikke var etablert noen ordning for transport og salg av gass, ble løsningen å injisere den tilbake i undergrunnen, noe som bidrog til å holde trykket i reservoaret og til å vaske ut oljen som ikke kom opp av seg selv.

Statfjord er ett av tre felt der det er injisert mest gass – og et kjapt regnestykke viser at det er produsert et sted mellom fem og ti prosent ekstra olje som følge av dette. Og det er slik med injisert gass at det meste av den kan produseres når det ikke er mer lønnsom olje å pumpe opp.

Siden Statfjord er et grensefelt, måtte en avtale med britene om deling av feltet på plass. I traktaten mellom Norge og Storbritannia heter det at dersom et felt strekker seg over grenselinjen, skal man søke å komme fram til felles og effektiv utnyttelse av forekomsten. Fordelingsnøkkelen er bestemt av hvor mye olje tilstede opprinnelig i hvert av landene.

På grunn av størrelsen på feltet vil selv små feilberegninger ha enorme økonomiske konsekvenser, noe som førte til lange, kostbare og pinlig nøyaktige beregningsprosesser

Da de første forhandlingene ble sluttført i 1976, ble det slått fast at 88,88470 prosent av feltet tilfalt Norge.

I 1979 sank norsk eierandel til 84 prosent, og i 1994 ble den endelig fastsatt til 85,46869 prosent. Desimaler er viktig når store verdier og inntekter står på spill!

Oljedirektoratet spilte en aktiv rolle i forhandlingene med de britiske myndighetene. Det var ingen lett oppgave for noen av partene, og særlig ikke for britene, som hadde godtatt midtlinjeprinsippet på tross av at havretten kunne gitt dem rettigheter til Norskerenna gitt ett annet utfall på grensesettingen.

Som oljedirektør kommer jeg ikke utenom det berømte brevet fra Oljedirektoratet til Mobil om Statfjord B-plattformen, som blir kalt Norges dyreste brev. Parallelt med feltutviklingsplanen midt på 1970-tallet ble det arbeidet med å planlegge enda en plattform på feltet, Statfjord B – etter samme lest som Statfjord A.

Dette ville ikke OD akseptere av sikkerhetsmessige årsaker, og sendte dermed brevet som forlangte at Statfjord B skulle ha en egen boligplattform.

Dette resulterte i at Statfjord B ble bygd med brannvegg mellom boligkvarteret og resten av plattformen, og dette satte en ny sikkerhetsstandard på sokkelen.

Det hører med til historien at byggingen av Statfjord B-plattformen ble utsatt med ett år, at prislappen gikk betydelig opp og at produksjonskapasiteten ble redusert – for seinere å øke.

OD ser på Statfjord som et veldrevet felt, hvor solid reservoararbeid, effektiv produksjonsboring og svært godt planlagte gass- og vanninjeksjonsbrønner er sentrale elementer. I tillegg er kontinuerlig vedlikehold og oppgradering av boreutstyr for effektiv boring av produksjonsbrønner en del av oppskriften.

I øyeblikket ligger produksjonen godt over det som var estimert da PUD for Statfjord senfase ble vedtatt. Dette har ikke kommet av seg selv.

Det er mange dyktige folk som har gjort en stor innsats på Statfjord; i Statoil og hos de andre rettighetshaverne – og hos myndighetene.

Selv om produksjonen fra Statfjord-feltet nå er en åttendedel av hva den var da toppnoteringen ble registrert i 1987, tikker det fortsatt inn store beløp – både til eierne og til statskassen.

Derfor er Statfjord-feltet selve kronjuvelen i det norske oljeeventyret.

 

Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø, konserndirektør i Statoil Arne Sigve Nylund og oljedirektør Bente Nyland var med og feiret Statfjord. (Foto: Eldbjørg Vaage Melberg)

Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø, konserndirektør i Statoil Arne Sigve Nylund og oljedirektør Bente Nyland var med og feiret Statfjord.
(Foto: Eldbjørg Vaage Melberg)

Oppdatert: 12.01.2017