Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Avvikling av innretninger

Denne er kopiert fra Publikasjoner-Raporter-9Avvikling av innretninger, må redigeres

I henhold til OSPAR-konvensjonens beslutning 98/3 skal innretninger fjernes og tas til land etter nedstengning. For to innretninger på norsk sokkel har Stortinget gjort unntak og gitt tillatelse til å etterlate etter konsultasjon med øvrige traktatparter i OSPAR: betongunderstell med beskyttelsesvegg på Ekofisktanken og betongunderstellet TCP2 på Friggfeltet. Rør og kabler er ikke omfattet av OSPAR-konvensjonen.

Status i 2011 er at 12 felt på norsk sokkel er stengt ned, alle i Nordsjøen. I tillegg er enkelte innretninger nedstengt på felt som fortsatt er i drift, Ekofisk, Valhall (planlagt nedstengning av den gamle hotellinnretningen, QP) og Statfjord (lastebøye SPMC – planlagt fjernet 2012).

Store mengder avfall er forventet fra avvikling av offshorevirksomheten i årene framover. Spesielt fram mot 2020 antas mengden å øke kraftig. De fleste av feltene som går mot slutten av sin produksjonsperiode i nær framtid ligger i Nordsjøen. Størsteparten av avfallet som genereres, vil være gjenvinnbart stål.

Det er vanskelig å anslå nøyaktig når aktivitetstoppene kommer. Nedstengningstidspunkt for de ulike feltene og innretninger avhenger av en rekke og til dels variable faktorer; i første rekke resterende utvinnbare reserver, oljepris, forventet produksjonsutvikling, drifts- og vedlikeholdskostnader og teknisk tilstand. Historisk har anslagene for levetid variert med oljeprisen, men trenden i dag viser forlengelse av levetid. I tillegg til at nedstengningstidspunktet kan avvike fra opprinnelig plan, kan oppstart og varighet av selve avviklingsprosjektet være usikkert. De ulike feltene har betydelige forskjeller med hensyn til størrelse, kompleksitet og antall innretninger. Tilgang på tungløftefartøy er også en usikkerhetsfaktor. En illustrasjon av usikkerheten med hensyn til nedstengningstidspunkt, er vist i Figur 71.

 

Last ned pdf

Figur 71. Mengde stål som genereres fra utrangerte petroleumsinnretninger på norsk sokkel i perioden 2010-40.

 

På britisk sokkel foregår det en tilsvarende utvikling med flere felter under avvikling. Det vil være naturlig å se hele Nordsjøområdet som ett marked i konkurranse om oppdragene om å disponere de aktuelle innretningene.

Den vanlige måten å fjerne innretninger på er å plukke dem fra hverandre ute på feltet og frakte delene til mottaksanlegg på land. Det skjer enten ved bruk av ”bit for bit”-metoden, hvor utstyr demonteres og klippes ned til små deler som lastes over i konteinere og fraktes til land på forsyningsfartøyer, eller ved hjelp av tungløft. Ved tungløft tas hele moduler fra hverandre i omvendt rekkefølge enn da de ble satt sammen, for deretter å løftes over på lekter eller kranbåt og fraktes til land. På grunn av høye kostnader ved bruk av tungløftefartøy, er det satt i gang flere tiltak for å utvikle ny teknologi for fjerning av bunnfaste stålinnretninger. Ulike konsepter er lansert, men ingen av disse er testet ut i stor skala under norske forhold. En av metodene som kan effektivisere fjerningsarbeidet er ”ett-løft”-metoden – hvor hele innretningens overbygg eller stålunderstell kan tas i ett stykke til land.

En alternativ metode for fjerning av stålunderstell er å feste oppdriftstanker til fundamentene. Ved fjerning av Frigg DP 2 hadde hver av de fire ståltankene en løftekapasitet på 3206 tonn. Vekten av selve stålunderstellet var 8718 tonn. Den totale vekten, inkludert blant annet oppdriftstanker og dekkramme, var 15.827 tonn, mens oppdriften var på 4355 tonn. Dette ga en netto vekt før løft på 11.472 tonn. Vekten under tauing var 11.808 tonn. En av de største utfordringene ved fjerning av bunnfaste innretninger har så langt vært å frigjøre dem fra havbunnen. Det kan være vrient å komme til pælene som står fast på havbunnen, og i enkelte tilfeller har de vært fylt med grus, sand eller betong. Noen ganger har det ikke vært mulig å kutte pælene ved hjelp av konvensjonelle metoder. Det har derfor vært nødvendig å utvikle nye teknikker, som bruk av vannjet, diamantwire og eksplosiver. For nærmere beskrivelse av disponeringsmetoder henvises til underlagsrapporten Miljøteknologi.

Avhengig av flere faktorer som størrelse på innretningene og kompleksitet vil fordelingen mellom arbeid til havs og på land variere. Kostnadsmessig vil det være fordelaktig å kunne transportere størst mulige deler av innretningen til land for demontering og disponering der (tungløft/ettløft).

For store felt hvor det er flere innretninger som av ulike grunner stenges ned på forskjellig tid, eksempel Ekofisk og Valhall, vil det være viktig å veie opp fordeler og ulemper med å gjøre disponeringsarbeidet samlet eller i ulike faser: En samlet avvikling kan gi synergieffekter som blant annet reduserer kostnader. På den annen side er det viktig at innretningene ikke står for lenge i kald fase, da forvitringen av innretningene er betydelig i et så barskt miljø som ute i Nordsjøen, og et betydelig vedlikehold vil måtte påregnes. Det må derfor sikres at utsettelse av fjerningstidspunkt ikke går på bekostning av gjennomførbarhet og sikkerhet ved senere fjerningsoperasjoner. Fjerningsarbeid som kan utføres mens innretningen fortsatt er i drift, vil dra fordel av alle hjelpesystemer og andre fasiliteter som er på plass, for eksempel kraftforsyning, kran- og løftesystemer, brannvern, elektrisitet, hotelldrift, osv., og som eventuelt må gjenopprettes når fjerningsarbeidet skal utføres senere.

Aktiviteter knyttet til avvikling av et felt har generelt et konsekvenspotensial av lokal karakter. Planlagte utslipp til sjø vil normalt være små, og risiko knyttet til uplanlagte utslipp av olje og kjemikalier er lav (begrensede volumer er involvert). For aktiviteter til havs vurderes gytefelt for fisk, forekomst av pattedyr og sjøfugl som av størst relevans. Siden aktivitetene i hovedsak vil foregå innen 500 meters sonen vil forholdet til eventuelle sårbare bunnhabitater eller bunnfauna i regionen være av begrenset relevans. Naturressurser langs kysten vurderes ikke som relevant i forhold til det faktiske risikopotensialet.

Kunstig rev

Det er rapportert om fiskeansamlinger rund forlatte oljeinnretninger på grunn av at innretningen har fungert som et slags kunstig rev for fisken. Dette kan også lokalt være viktig for Det er rapportert om fiskeansamlinger rund forlatte oljeinnretninger på grunn av at innretningen har fungert som et slags kunstig rev for fisken. Dette kan også lokalt være viktig for andre organismer som gror på eller lever av dyr og planter på innretningen. Positive effekter av kunstig rev er primært dokumentert fra Mexicogulfen, ikke Nordsjøen. På slutten av 1990-tallet undersøkte Havforskningsinstituttet om slik effekt kunne være av interesse også i våre farvann, med undersøkelser og vurderinger knyttet til mulighet for økt biologisk produksjon, ansamlings-/beskyttelseseffekt (Soldal et al., 1999). Det ble vist tiltrekkingseffekt med økt fangst inn mot innretninger i Ekofiskomrdået , men fangstratene var likevel lave og ville ikke gitt grunnlag for kommersielt fiske. Alternativet med kunstige rev ble ikke funnet attraktivt for Ekofisk I, og er senere vurdert og lagt til side også for Frigg.

Mottaksanlegg i Norge

Det fins foreløpig fire anlegg i Norge som er utviklet for å kunne demontere store innretninger fra Nordsjøen og eventuelt andre havområder. To av disse har vært aktive de siste årene med disponering av innretninger fra Friggfeltet (Aker-Stord) og Ekofisk (AF Decom i Vats). Disse anleggene er nærmere beskrevet i Aktivitetsrapporten. Det fins også flere anlegg utenlands, for eksempel på Shetland og i Storbritannia. Ulike typer avfall oppstår når utrangerte offshorekonstruksjoner tas til land for opphugging. Mesteparten vil være stål som kan gjenvinnes (ca 98 prosent på Frigg og Ekofisk), men det er også andre typer avfall som i forskjellig grad krever spesialbehandling ved håndtering og videre behandling. Anleggene er derfor utformet blant annet med oppsamlingssystemer for regnvann kombinert med renseanlegg for å ha kontroll med stoffer som kan vaskes ut av skrapet i regnvær.

Konsekvenser for naturressurser og miljøforhold i influensområdet til en opphoggingsvirksomhet på land er i stor grad spesifikke for den enkelte lokalitet. Aktuell lokalitet vil ikke være kjent for et konkret prosjekt før etter godkjenning av avslutningsplanen og etter omfattende metodevurderinger og anbudsrunder. Konsekvenser knyttet til opphoggingsvirksomheten på land må derfor utredes basert på kunnskap om den enkelte innretning og dens bestanddeler, samt generelle vurderinger av de relevante lokaliteter.

 

Betonginnretninger

På norsk sokkel i Nordsjøen er det installert 12 betonginnretninger. Av disse er Troll B flytende, resten er bunnfaste innretninger. På to av disse, Ekofisk 2/4-T og Frigg TC P2 er aktiviteten opphørt, og innretningene er strippet for utstyr for at betongdelen skal bli permanent stående på feltene i henhold til unntak fra OSPAR 98/3. Oversiktsfiguren nedenfor viser plasseringen og utseende på disse innretningene (Draugen og Heidrun ligger i Norskehavet).

 

Last ned pdf

Figur 72. Betonginnretninger på norsk sokkel.

 

Flesteparten av betongstrukturene på norsk sokkel tilhører Condeep-konseptet som ble utviklet av Norwegian Contractors. Unntaket er Ekofisktanken (Doris), Troll B (flyter) og Heidrun (strekkstag, på Haltenbanken).

Betonginnretningene ble plassert på havbunnen ved at de ble gjort flytende ved hjelp av lagerceller som kan fylles til ulike nivåer og kontrollere flyteevnen. Etter hvert som betonginnretningene ble utviklet, ble det laget systemer skulle kunne gjøre en reflyting mulig når produksjonen var opphørt. På de eldste innretningene er denne muligheten begrenset. Dette gjelder Ekofisktanken, Frigg TPC2 og Statfjord A. I 1978 kom det krav fra Oljedirektoratet om at innretningene også skulle designes for fjerning, så dette er inkludert for de ni Condeep-innretningene fra og med byggingen av Statfjord B som kom i produksjon i 1982.

Borekakshauger

Det vil være en naturlig del av konsekvensutredningen i forbindelse med planlegging av avvikling av et felt å kartlegge utbredelsen av borekaks på havbunnen, mengder (utbredelse og tykkelse) samt konsistens/giftighet, utlekkingsrate og estimert levetid. Både Total og ConocoPhillips har fått tillatelse til å la borekakset bli liggende etter avslutning av fjerningsarbeidet på Friggfeltet og deler av Ekofisk I (behandlet i 2001).

For de store Condeep-innretningene på Tampen (Statfjord og Gullfaks) vil en eventuell reflytingsprosess medføre at borekakshaugene som ligger tett opp til betongunderstellet, blir spredd over store områder. Dette fordi denne prosessen blant annet består av å bruke kraftig vannspyling for å frigjøre understellet som er sugd fast til havbunnen. Det vil derfor være nødvendig å fjerne borekakset i en mest mulig skånsom prosess før en slik reflyting, enten til et område lenger vekk fra innretningen, eller å ta det til land for behandling og disponering. Dette vil være en naturlig del av de konsekvenser som må utredes i forbindelse med avslutningsplanleggingen for disse betonginnretningene.

 

Rengjøring av havbunnen

En etterlatt rørledning kan på lang sikt påføres ytre skade som følge av korrosjon og ytre påvirkning, for til slutt å brytes helt ned. En rørledning eller kabel med ytre skade som ligger på havbunnen eller er delvis nedsunket, kan medføre risiko for fasthekting eller skade på fiskeredskapen. I områder med fiske med bunnredskaper (trål og snurrevad) kan dette medføre større operasjonelle ulemper, men for kjente hefter vil fiskerne tråle utenom de aktuelle deler av rør og kabler. I praksis kan dette innebære et arealbeslag og redusert fangst for fartøyer som fisker i det aktuelle området (OED 2006). Vurdering av fiskeriaktivitet i et område er derfor en sentral faktor som utredes som en del av avslutningsplanen for en utrangert rørledning. I henhold til dagens praksis (jf. St meld 47 (1999-2000) om disponering av utrangerte rørledninger) vil ulike tiltak måtte vurderes og implementeres for å minimalisere ulemper for utøvelse av fiskeriaktivitet. Dette kan innebære nedgraving, overdekking eller fjerning av hele eller deler av en rørledning. Det finnes flere eksempler på dette fra norsk sokkel, for eksempel Frøy-rørledningen som er blitt gravd ned i større områder. Som følge av avviklingsbeslutningen skal mulige ulemper for fiskeri således være minimale både på kort og lang sikt. 

Oppdatert: 14.03.2019