Justering av skriftstørrelse

Hold Ctrl-tasten (PC) eller Cmd-tasten (MAC) nede og trykk på "+" for å forstørre eller "-" for å forminske.

Disponering av betonginnretninger

I perioden 1973 til 1995 er det plassert 14 betonginnretninger til bruk i petroleumsnæringen på norsk kontinentalsokkel. To av disse er flytende (Heidrun A og Troll B), mens resten står på havbunnen.

Statfjord A. Illustrasjon: Norsk Oljemuseum

Statfjord A.
Illustrasjon: Norsk Oljemuseum

Ti av disse bunnfaste betonginnretningene er i drift, mens to er stengt ned og etterlatt på stedet. I Nordsjøen forøvrig står det 12 betonginnretninger i britisk sektor, en i dansk og to i nederlandsk sektor.

Noen av de bunnfaste betonginnretningene på norsk sokkel nærmer seg endt levetid. I årene fremover må myndighetene ta stilling til hvordan disse skal disponeres. Statfjord A (illustrasjon: Norsk Oljemuseum) fra 1977 er den eldste som fortsatt er i drift og blir det første fjerningsprosjektet omhandlende betonginnretninger. Troll A fra 1995 er den nyeste. Betongplattformene som ble bygget før 1978 var ikke konstruert for å fjernes. Dette var før kravet fra Oljedirektoratet (OD) kom om at plattformene også skulle designes for fjerning.

I 2012 ble det utarbeidet en rapport om disponering av betonginnretning (pdf) på initiativ fra OD. Petroleumstilsynet (Ptil) og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) var også invitert for å gå dypere inn i etatenes respektive fagområder. Rapporten bygger på kunnskap fra prosjekteringen og byggingen av disse innretningene, og erfaring fra fjerning av en bunnfast stålplattform på britisk sokkel. I studien er ulike teknologiske løsninger for disponering av betonginnretningene vurdert og blitt evaluert i forhold til konsekvenser for helse, miljø og sikkerhet.

Fjerning av utrangerte betonginnretninger

Gjennom Oslo-Paris konvensjonen (OSPAR) er Norge forpliktet til å fjerne offshoreinstallasjoner som ikke lenger er i bruk. For betonginnretninger kan det søkes om unntak fra forbudet. Det har hittil blitt gjort to unntak på sokkelen; for Ekofisk-tanken og Frigg TCP2.

Det er teknisk mulig å fjerne bunnfaste betonginnretninger, men det vil være et omfattende arbeid som krever grundig planlegging og risikohåndtering. Både i Norge og internasjonalt er det lite erfaring med andre disponeringsløsninger enn etterlatelse av utrangerte betonginnretninger. Utredningen fra OD, Ptil og Klif viser at selv om noen av innretningene har installert utstyr som gjør disse i stand til å kunne flyte igjen (reflyting), er det mange usikkerhetsmomenter knyttet til om slike operasjoner kan gjennomføres kontrollert. Den største generelle utfordringen er å kartlegge plattformens tilstand og utarbeide oversikt over endringer som er gjort i årenes løp. Solide kunnskaper om den enkelte plattformen er en viktig forutsetning for en vellykket heving.

Ilandføring av betonginnretningene for opphugging og materialgjenvinning kan medføre risiko for utslipp til sjø, og rivingsoperasjoner på land vil generere støy og støv. Det kreves tilgjengelig arealer, både på land og i sjø, og det kan oppstå konflikter med nærmiljøet. Fordelen med ilandføring vil først og fremst være at armeringsjern og eventuelt betong kan gjenvinnes, og at sjøbunnen tilbakeføres til naturlig tilstand. Et alternativ til opphugging og materialgjenvinning kan være å bruke hele eller deler av innretningen til for eksempel brofundament eller for å anlegge kunstig land.

Det er ikke risikofritt å fjerne betonginnretninger. I verste fall kan en ulykke under klargjøring, reflyting, transport eller riving ha alvorlige følger som tap av liv og negativ miljøpåvirkning.

Etterlatelse av betonginnretninger på stedet kan ha sikkerhetsmessige fordeler og kan være miljømessig akseptabelt. Etterlatelse vil i liten grad påvirke fiskepopulasjoner, men vil kunne komme i konflikt med fiskeriinteresser på grunn av båndlegging av areal. På etterlatte innretninger må det monteres lys og navigasjonsutstyr som reduserer faren for konflikt med skipstrafikk.

Oppdatert: 14.03.2019