Oljeleter på CO2-jakt

Bjørn Vidar Lerøen og Monica Larsen (foto)

Geologen Eva Halland lette tidligere etter olje og gass. Nå leter hun etter muligheter for å fange, transportere, lagre og bruke CO2.

 

Erfaring.
Eva Halland er utdannet geolog fra Universitetet i Bergen og kom til Oljedirektoratet i 1984, hvor hun har hatt en rekke ulike fag- og lederstillinger. Hun har hatt ansvaret for CO2-prosjektet siden 2009.

 

Halland leder Oljedirektoratets prosjekt for CO2-deponering. Det handler dypest sett om å holde kloden ren, slik at den fortsatt kan være beboelig og gi menneskene et godt liv.

«Vi må innstille oss på at vi ikke skal forurense,» sier Halland.

Til påstanden om at det har vært perioder i klodene liv med mer CO2 enn nå, sier hun: «Det var i en periode da det ikke bodde mennesker her. I dag er situasjonen en annen. I den grad vi kan gjøre noe med CO2-utslippene, skal vi gjøre det. Erkjennelsen av denne nødvendighet er økende i mange land. Konsekvensene av ikke å gjøre noe, kan bli alvorlige, klimatisk og økonomisk. Det er fine balanser som kan ødelegges.»

Den norske debatten kan gi inntrykk av at vi er alene om denne erkjennelsen, men det er langt fra tilfelle. Halland peker på flere andre som i økende grad tar disse spørsmålene alvorlig, fra arabiske oljeprodusenter til kineserne.

Spørsmålet er hvor Norge befinner seg i løypen for å finne de smarte og gode løsningene? Halland mener at vi ligger langt framme i tanke og handling, fordi vi startet tidlig og fordi vi har et regelverk som er strengere enn vi finner i andre land. Hun viser til CO2-prosjektene på Sleipner-feltene i Nordsjøen og Snøhvit-feltet i Barentshavet, der vi har demonstrert at CO2 kan skilles ut fra gasstrømmen og deponeres i egnede reservoarer. Hun sier at norsk sokkel gir flere muligheter for lagring.

 

I full skala

I Norge pågår det nå et CO2-prosjekt i fullskala. CO2 fra industri i Grenlands-regionen i Telemark skal fraktes med skip til et mellomlager etableres på Kollsnes i Øygarden i Hordaland. Fra mellomlageret skal det legges en rørledning til en undervannsbrønn i Johansen-formasjonen sør for Troll. Der skal CO2 lagres. Equinor har søkt om å få bruke dette reservoaret som deponi. Søknaden er nå til behandling i Olje- og energidepartementet. Equinor har med seg Shell og Total som samarbeidspartnere (se egen sak).

Satsingen skjer med offentlige midler etter vedtak i Stortinget. Halland sier det er verd å merke seg at satsingen på CO2-løsninger strekker seg ut over oljeindustrien. Det er økende interesse i landindustrien. I Grenland-prosjektet dreier det seg om CO2 fra produksjon av sement og fra energiutvinning basert på avfall.

 

Erfaringer

Halland sier at dersom vi skal få til gode løsninger, må prosjektene inn i en verdikjede. Veien videre krever at godt samvirke mellom politiske myndigheter og industrien. Det handler også om å dele erfaringer landene imellom.

Hun er stadig på farten, som rådgiver for utviklingsland og som deltaker i samarbeidsmøter mellom landene rundt Nordsjøen. Nylig vendte hun hjem fra en reise til Australia, der hun fikk se flere CO2-prosjekter. Det mest konkrete er gassfeltet Gorgon i Vest-Australia, som opereres av det amerikanske selskapet Chevron. Her skilles vannet ut og lagres i et eget reservoar og CO2 skilles ut og lagres i et annet reservoar.

Det bringer samtalen inn på to spor: Lagring av CO2 med henblikk på å bli kvitt en problematisk gass og dernest bruk av CO2 som trykkstøtte for olje og gass.

«Det begynner med vår evne til å lagre CO2. Det er fundamentet i en verdikjede,» sier Halland.

 

Nærmer seg

Fullskalaprosjektet som tar sikte på å lagre CO2 i Troll-området i den nordlige delen av Nordsjøen forventes å være ferdigstilt i 2020-21.

«Når lagringsdelen er på plass, kan vi begynne å tenke på bruk av CO2 som virkemiddel i økt utvinning,» sier Halland, som tror at den dagen CO2 er tilgjengelig, vil oljeselskapene gjøre bruk av det. Men det kommer til å handle om politikk og økonomi. Utfordringen er naturlig nok å skape et kommersielt grunnlag for CO2-verdikjeder.

Er spørsmålet om vi har råd til å gjøre dette, blir motspørsmålet om vi har råd til å la være. Hun trekker linjene tilbake i tid og berømmer den generasjon politikere som etablerte et norsk olje- og gassregime der brenning av gass var utelukket. Dette har vært grunnleggende for vårt syn på ressursforvaltning. Hun setter fremtidig håndtering av CO2 inn i en slik sammenheng.

Oljedirektoratet vil være en pådriver for å etablere et pilotprosjekt der CO2 brukes som trykkstøtte for økt utvinning. CO2 har et interessant potensial som driver for økt utvinning på norsk sokkel. Det er allerede dokumentert at CO2 er egnet som trykkstøtte både i sandstein- og kalksteinreservoarer. Både I USA og i Canada er det i dag flere felt som produserer med slik trykkstøtte. Halland sier at vi har noe å bygge på og lære av, men innenfor lagring av CO2 er Norge i dag i fremste rekke internasjonalt.

 

Oversikt

Det er få eller ingen som vet mer om den norske kontinentalsokkelen, enn Oljedirektoratet.

«Å ha detaljinformasjon om hver eneste lisens og hver eneste brønn, gir oss en fantastisk oversikt og kunnskap. Med våre felt- og brønndata vet vi hvor lagringsmulighetene finnes. Slik kunnskap finner vi ikke minst i tørre brønner. Våre produksjonsdata vil også bidra til forståelse av hvor injeksjon og trykkstøtte kan virke. Skal vi få til CO2-løsninger må vi ha faktiske feltdata å bygge på. Mye av den innsats som er gjort til nå er knyttet til etablering av kriterier,» sier Halland.

Oljedirektoratet har laget CO2-atlas, først for Nordsjøen og så for hele sokkelen. Dette er et viktig verktøy for å se og forstå mulighetene: «Får vi til fullskalaprosjektet med lagring på en god måte, vil jeg virkelig begynne å føle meg optimistisk,» sier hun.

Det handler om kunnskap, enten man vil finne olje og gass, eller å bli kvitt CO2 på måter som kanskje også kan komme til å bety nye forretningsmuligheter.

 

Stadig på farten.
«Når lagringsdelen er på plass, kan vi begynne å tenke på bruk av CO2 som virkemiddel i økt utvinning,» sier Eva Halland

 

CO2-gjennombrudd

 

Første CO₂-søknad.
For aller første gang er det levert søknad for injeksjon og lagring av CO₂. Den kom fra Equinor sammen med partnerne Shell og Total. På bildet (fra venstre): Diego Alejandro Vazquez Anzola (Shell), Laurence Pinturier (Total), Per Gunnar Stavland (Equinor), Eva Halland og Wenche Tjelta Johansen fra Oljedirektoratet. Foto: Arne Bjørøen.

 

I 2018 ble den første konsesjonsrunden for injisering og lagring av karbondioksid (CO2) utlyst på norsk sokkel. Dette blir sett på som et gjennombrudd for god miljø- og klimapolitikk og en viktig videreutvikling av konsesjonssystemet på norsk sokkel.

Ved søknadsfristens utløp i september var det kommet inn en søknad fra prosjektet Northern Light. Bak dette står Equinor i samarbeid med Shell og Total.

Northern Light har basert sin søknad på å bruke et område sør for Troll i Nordsjøen – Johansenformasjonen – som deponi og lagringsplass.

Formasjonen ligger i blokk 31/5, som ble tildelt som en av tre blokker som inngikk i den andre lisensen (PL085) i Troll-området til de den gang tre norske selskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum. Den første lisensen (PL054) ble tildelt som en del av 4. konsesjonsrunde med Shell som operatør. Det var i denne lisensen ble påvist store mengder gass i 1979.

I 2008 gjennomførte Oljedirektoratet og Gassnova seismiske undersøkelser i området for å kartlegge og bekrefte reservoarer som kunne egnes for deponering og lagring av CO2. Målet den gang var å finne en mulig lagringsplass for fangstanlegg på Kårstø, gassanlegget nord for Stavanger og/eller Mongstad, raffineriet nord for Bergen.