Oljedirektoratet

Vedlegg D - Myndighetskrav og regelverk

Innholdet i dette kapittelet er hentet fra [117].

Petroleumsloven (pl) kapittel 5 fastsetter bestemmelser om avslutning av petroleumsvirksomheten, herunder krav om avslutningsplan, vedtak om disponering og ansvarsforhold. I petroleumsforskriften (pf) kapittel 6, §§ 44 og 45, gis utfyllende regler om innhold i planen. Rammeforskriften § 30 gir utfyllende regler om dokumentasjon innenfor HMS-området. Forskriften viser også til lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 20 om nedleggelse og driftsstans.

Petroleumsvirksomhet reguleres av petroleumslovgivningen, mens maritim virksomhet og maritime operasjoner reguleres av maritim lovgivning. Ved fjerning eller annen disponering av innretninger vil alt arbeid som gjøres på eller med innretningen på lokasjonen, være å anse som petroleumsvirksomhet.

Fremleggelse av avslutningsplan fritar ikke rettighetshaver eller eier fra å sørge for nødvendig godkjennelse, tillatelse eller samtykke i medhold av andre lover eller forskrifter. Det vises her også til petroleumsloven § 1-5 første ledd. Innenfor HMS-området er det krav om samtykke før disponering av en innretning, jf. styringsforskriften § 25. Rettighetshaver plikter dessuten å sørge for å få nødvendig tillatelse til disponeringen etter andre lover; særlig forurensingsloven.

Olje- og energidepartementet (OED) koordinerer saksbehandlingen av avslutningsplanen, og behandlingen skjer i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), Oljedirektoratet (OD) og Petroleumstilsynet (Ptil). Gassco involveres dersom planene omfatter rørledninger for transport av gass.

 

Tidspunkt for innsendelse av avslutningsplan

Rettighetshaver skal i henhold til pl § 5-1 legge frem en avslutningsplan for OED og ASD før en tillatelse etter lovens § 3-3 eller § 4-3 utløper eller oppgis eller bruken av en innretning endelig opphører. Kravet om avslutningsplan gjelder bare dersom det knytter seg en innretning til tillatelsen. Selv om en brønn er en innretning, vil ikke nedstengning av brønner alene utløse krav til fremleggelse av avslutningsplan.

Med mindre departementet samtykker i eller bestemmer noe annet, skal tidspunktet for å legge frem avslutningsplan være tidligst fem år, men senest to år før bruken av en innretning antas å endelig opphøre. Tilsvarende frist gjelder ved utløp eller oppgivelse av tillatelse gitt i medhold av pl § 3-3 og § 4-3, såfremt tillatelsen utløper eller oppgis før bruken av innretningen antas å endelig opphøre.

 

Internasjonalt regelverk

I tillegg til nasjonalt regelverk, må avslutningsplanen utarbeides slik at det tas hensyn til krav i internasjonalt regelverk. Dette gjelder spesielt OSPAR-konvensjonen. Ut over OSPAR er også FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) artikkel 60 punkt 3 og IMO-retningslinjene i resolusjon A.672 (16) av betydning for disponering.

 

Oslo- og Pariskonvensjonen (OSPAR)

Stortinget ga 1. juni 1995 sitt samtykke til ratifikasjon av konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav, undertegnet i Paris 22. september 1992 (OSPAR-konvensjonen). OSPAR-konvensjonen er bindende for EU-landene, Sveits, Island og Norge.

OSPAR-beslutning 98/3 om disponering av utrangerte offshore-innretninger trådte i kraft 9. februar 1999 og legger føringer for hvilke disponeringsløsninger som er akseptable for ulike typer innretninger til havs.

OSPAR-beslutningen innebærer at det er forbudt å dumpe og å etterlate helt eller delvis utrangerte offshore-innretninger i sjøområdet. Beslutningen omfatter imidlertid ikke:

  • Deler av en innretning som befinner seg under sjøbunnen
  • Ankerfundament i betong som ikke er til hinder for fiskeriene
  • Borekaks
  • Rørledninger

Nasjonale kompetente myndigheter kan gi tillatelse til unntak fra OSPAR-beslutning 98/3 for enkelte innretninger. Unntak kan gis for hele eller deler av innretningen etter konsultasjon med de andre OSPAR-landene dersom vektige grunner for en alternativ disponering foreligger.

Unntakene gjelder:

  • Understellsokler på stålinnretningen som veier mer enn 10 000 tonn i luft og er utplassert før 9. februar 1999
  • Gravitasjonsbaserte betonginnretninger
  • Flytende betonginnretninger
  • Ankerfester i betong som forstyrrer eller antas å ville forstyrre annen rettmessig bruk av havet
  • Enhver annen innretning når eksepsjonelle og uforutsette omstendigheter som skyldes skade på konstruksjonen eller forringelse, eller andre årsaker som innebærer tilsvarende vanskeligheter kan påvises.

Av vedlegg 2 punkt 8c i OSPAR-beslutning 98/3 fremgår det at en skal vurdere sikkerheten ved fjerning, men konvensjonen har ikke krav til praktisk gjennomføring av fjerningen.

Det vises for øvrig til St. prp. nr. 8 (1998-99) kapittel 5, Beslutning om disponering av utrangerte offshoreinnretninger vedtatt på OSPAR-kommisjonens ministermøte 23. juli 1998.

 

FNs havrettskonvensjon

I henhold til FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) artikkel 60 nr. 3, jf. artikkel 80 er hovedregelen at innretninger på kontinentalsokkelen som ikke er i bruk, skal fjernes. Kyststaten skal likevel ta hensyn til aksepterte internasjonale standarder, fiskeriene, miljøet og andre staters rettigheter og plikter.

 

The International Maritime Organization (IMO) retningslinjene

IMO-retningslinjene (MSC/Circ. 490, 4 May 1988) er veiledende retningslinjer som i første rekke har som formål å ivareta hensyn til skipsfarten. I henhold til disse skal innretninger fjernes ned til minimum 55 meter under havoverflaten. Retningslinjene sier også at innretninger som står på mindre enn 75 meter vanndyp, og som har en konstruksjonsvekt på mindre enn 4000 tonn, skal fjernes. For innretninger som er plassert ut etter 1. januar 1998 er angivelsen av vanndyp økt til 100 meter.

 

Særskilt for rørledninger

De rettsreglene som ligger til grunn for beslutning om disponering av marine rørledninger og kabler er foruten petroleumsloven kapittel 5, internasjonale regler fastsatt i eller i medhold av OSPAR-konvensjonen av 1992. Reglene går ut på at det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle der det foretas en avveining av tekniske, sikkerhetsmessige, miljømessige og økonomiske forhold og hensynet til andre brukere av havet.

I stortingsmelding nr. 47 (1999-2000) «Disponering av utrangerte rørledninger og kabler på norsk kontinentalsokkel» gis det retningslinjer for disponering av rørledninger og kabler.

Rørledninger og kabler vil, som en generell regel, kunne etterlates når de ikke er til ulempe eller utgjør en sikkerhetsmessig risiko for bunnfiske, sammenholdt med kostnadene med nedgraving, tildekking eller fjerning. Dette innebærer at rørledninger og kabler kan etterlates når det ikke drives slikt fiske av betydning, eller når rørledningene/kablene er forsvarlig nedgravd eller tildekket. I begge tilfeller er det en forutsetning at rørledningene og kablene er renset for stoffer som kan medføre skader på livet i havet. Der det ikke er forsvarlig å etterlate rørledninger og kabler på havbunnen, er nedgraving normalt en bedre løsning enn ilandbringelse.

Forrige Last ned PDF Neste