Faktaboks 4.3 Utvikling av infrastruktur og økt lønnsomhet i Barentshavet

Barentshavet har hatt betydelig lavere leteaktivitet enn de andre havområdene, og er derfor vesentlig mindre utforsket enn Nordsjøen og Norskehavet.

Med kun to produserende felt, ligger Barentshavet også etter de andre havområdene i utvikling av infrastruktur. 7121/4-1 Snøhvit er det hittil største funnet, men selv om det ble påvist allerede i 1984, tok det over 20 år før det ble bygd ut og produksjonen kunne starte i 2007. 7122/7-1 Goliat ble funnet i år 2000. Produksjonen startet i 2016, og Goliat ble med dette det andre feltsenteret i Barentshavet.

De siste 10 årene har det vært økt interesse for Barentshavet, noe som har gitt flere funn og økt lønnsomhet fra leting denne perioden (Figur 4.9). Store funn som 7220/8-1 Johan Castberg (under utbygging) og 7324/8-1 (Wisting) kan danne grunnlag for nye feltutbygginger og bli viktige bidragsytere til framtidige inntekter fra Barentshavet.

Samtidig vil en mer utviklet infrastruktur i Barentshavet også kunne bane vei for lønnsom produksjon fra mindre funn som 7220/7-2 S (Skavl), 7324/7-2 (Hanssen), 7219/9-2 (Kayak) og 7324/6-1 (Sputnik).

Det er gjort flere funn i Barentshavet der utbygging fremdeles er uavklart. 7319/12-1 (Pingvin) og 7324/3-1 (Intrepid Eagle) er eksempler på funn med betydelige volumer der det ikke er konkrete planer for utbygging. Begge disse ligger i tilbakeleverte områder. For at flere av slike funn skal bli realisert, er det nødvendig at infrastrukturen i Barentshavet videreutvikles.

Studier som OD har bidratt til, konkluderer med at det er tilstrekkelig med ressurser i funn og felt til en lønnsom utbygging av økt gasseksportkapasitet ([10]).

I tillegg til å kunne gi større fleksibilitet og økt lønnsomhet for eksisterende olje- og gassfunn, vil dette også kunne være et insentiv for framtidig leting. Dette krever samordning mellom feltene og utbyggingsløsninger som ivaretar både olje- og gassressursene.